![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Det er et slående sprik mellom Bergs økonomiske fortellerteknikk og den mer enn generøse temperamentformidlingen. Ikke ulik de amerikanske modellene; et farvann som kanskje er farligst for regissøren.
I vaskeseddelen defineres Nils Ole Oftebros skumle apparisjon: «…Falken, en langtidsfange med flere væpnede ran på samvittigheten. Han skal overføres til strengere soning. Hodet er nesten glattbarbert, ansiktet uttrykksløst.» Anvisningen kommer godt med, ettersom Nils Ole er utstyrt med noen utsøkt foxy solbriller som gjør vår påfølgende innlevelse til en real arbeidsseier for hans (og publikums) vedkommende; man kan til slutt ikke annet enn å tro på ham likevel. Mot alle odds. Dels fordi de andre skuespillernes teaterfølelser oser fra hver pore i bildet, dels fordi Faldaas' revy-nummer er en påminnelse om det imiterte ved hele affæren, og dernest at Oftebro i det minste er et par hakk innenfor sjangeren han befinner seg i. Sist, men ikke minst, fordi filmen, som action, opplagt nok legger hovedvekten på handlingen, og det med hell. Det skal Berg og manusforfatter Hellstenius ha: den tekniske siden av regien vitner om det namngjetne håndverk. Arrangement, vinkler og montasje er en nytelse for seg. Intrigen er så godt som vanntett smidd. Vi slipper de nødtørftige logikk-brudd som andre skandinaviske sjanger-søsken utsetter sine helter for, uten annen synlig grunn enn som påskudd for ytterligere demonstrasjoner av heltens dugleik eller regissørens sjokk-overskudd. I Farlig farvann går det i et på mange vis profesjonelt tempo; den en gang så forhatte reklamefilm-skoleringen kan trygt sies å være et fremskritt innen norsk film. Her er knapt et sekund man vil klippe. Bortsett fra når skuespillerne åpner hodet. Aberet med reklame-tenkning og tilliggende mentalitet er den standardiserte type-orienteringen. «Litt sånn jappe-kvinne...» = Barkers rolle. «...men menneskelig, da» = Barker i familiesituasjon. «...med replikker som sier litt om hennes situasjon...» Ut velter meldinger som mest av alt informerer om hvilket land vi bor i. Skuespillerne jobber så det spruter, de. Nettopp derfor burde Berg tonet dem betraktelig ned. At han har valgt «intensitet» som arbeidsnorm er forståelig, men ikke like klokt når han har med norske teaterskuespillere (og Hellstenius' pappfigurer) å gjøre. «Ordinært» blir fort «kvasi», og med overstyrt spill er man farlig nær parodien. Å vente nytenkning eller originalitet av skoleflinke gutter som Berg og Hellstenius ville være naivt. Deres innrømmelser av kommersielle ambisjoner gjør denslags meningsløst. De holder oss i ånde med fart og spenning, men neglisjerer rollene. Når man attpåtil legger seg så tett opptil amerikansk actionformular som her, da blir kopi-aspektet ubarmhjertig fremtredende, kf kollega Gabrielsens henvisning til fransk rock her forleden. Skryt: teknisk standard, nasjonalitet, sysselsetting, underskog og andre langsiktige tiltak mot forflatningen vestfra.
BILLEDTEKST:
FARLIG FARVANN
Norge 1995
Regi: Lars Berg
BARSK PETNING: Petronella Barker blir hardt brukt av han som banka kona si på TV den gangen.
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]