Dronning, ludder og reddende engel - melodrama!

Dronning Margot elskes av sin mor, av sine katolske brødre, av sin protestantiske elsker - på ymse vis hennes verste fiender. På den annen side: oppbevarer hun ikke sine døde elskeres hjerter i et skrin? Makt, sex og blodige mord.

SVERRE V.SAND

Filmen skildrer de påfølgende begivenheter, allianser og intrikate renkespill omkring den korrupte familiens svake ledd: Margot. Isabelle Adjani kan i de første scenene minne mye om…vel, Isabelle Adjani. Nok en furtemunn i rekken av fransk films anemisk vakre kvinner, bleke, skranglete og selvbevisste så det holder. Scenen der hun vurderer elskere for natten kan minne om overspilt MTV-dekadanse, men - tvilen kommer henne til gode, som alltid. Hun er best på sitt mest intense, noe resten av filmen viser.

Den nittenårige Margot virker spolert, men er ennå ikke fullt så depravert som åpningsscenene antyder (kanskje mest i kraft av miljø og slekt). Hun inngår en pakt med den nye ektemannen hun ikke elsker, hun redder livet til en fersk elsker, som er hugenott. Omsorgen blir til kjærlighet, som i sin tur initierer en gryende samvittighet og protest. Kjærlighetshistorien og Margot-rollens vekst tar sin skjønnhet av de groteske omgivelsene og deres diametralt motsatte utvikling, kf dronningmorens kalkulerte, men sørgelig feilslåtte triksing med bl.a. gift. Periodens tiltagende pessimisme virker gjensidig forsterkende på den optimisme Margot ikarnerer. Det er en brutal dannelseskur, men hun vokser med oppgaven.

Disse motsetningene er filmens dramaturgiske motor. Noe forenklet kan man si at halve jobben med film er gjort ved å forsyne scenene med motstridende impulser, dissonans, snikende mistenksomhet og andre lumske former for undertekster, kort sagt: spenning. Ambivalensen i dette drama blir kanskje noe statisk, all den stund det grovt sett er variasjoner av de samme to alternativer: enten mener A virkelig det han sier, eller B får en kniv i ryggen.

For enkelte vil filmens høystemte opera-preg kunne inngi løfter om mer komplekse menneskelige innsikter enn filmen reelt har å tilby. Det er basale verdi-konflikter her; situasjonen tilsier ikke så mye annet enn fundamentale prioriteringer. Til gjengjeld er historien fascinerende nok, uten å bli nevneverdig forutsigbar. Det kan være verdt å nevne at Dronning Margot, til tross for tidskoloritten, er en actionfilm, plassert i et drama ikke ulikt Shakespeares greatest hits. Her er mange scener med klar appell til seere med sans for dobbelkoding og paranoid humor. Auteuils erigerte øyebevegelser i de mørke korridorer kaller på noen underlige knis.

Foruten at det skjer noe…når som helst, så demonstrerer Chéreau dertil en billedteft som langt på vei forklares av hans bakgrunn fra teatret. I intervju påpeker han sin fascinasjon for bevegelse, kropper i bevegelse etc. Det merkes. Kameraføringene er elegante nok, i samspill med arrangementet forøvrig, og gjerne i stille kontrast til aktørenes nærmest koreograferte manøvre. I noen av de mer storslagne scenene trår han til med en kinematografisk grandeur som, i tillegg til raus musikkbruk, kan virke noe jålete. Fotopurister og snørr- og sludd-realister er herved advart. Det er mange vakre bilder med forførende og til tider imponerende lyssetting. Selv fant jeg en viss askese ved selv de mest spektakulære opptrinnene. Kanskje det skyldes Chéreaus sug på skuespilleren. Ifølge ham selv går han ikke av veien for å hogge inn et godt nærbilde, selv om det skulle bli et inkonsistent brudd med en totalsekvens. Den slags holdninger applauderer vi spontant her i bladet.

Dronning Margot Frankrike 1994 Regi: Patrice Chéreau

DET BLÅSER PÅ TUPPEN: Snart skal han svette blod.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 13/07-95, kl. 17.36 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.