[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Kjærlighet uten bremsespor

FILM

KJETIL KORSLUND Selv ikke Gud kan gjøre en fallen kvinne til jomfru. På samme måte kan heller ikke Hollywood gjenopprette De Forente Staters uskyld. Avstanden mellom den evig artikulerte visjonen om det frie samfunn, og realitetene som ikke lengre kan skjules eller bortforklares, er blitt for stor. I dag knatrer og smeller det kontinuerlig i USA; innimellom skal vi nok også få se mer grandiose smell (forutsatt at det ikke er CNNs hovedekvarter som går føyken da). Hollywoods verdensbilde har alltid vært kontrafaktisk. Mange kritiserer idag gamle Robin Hood-filmer med Errol Flynn for å være urealistiske; figurene mangler skitt og lort (i motsetning til Bruce Willis i Die Hard i New York, som hadde egen scriptassistent til å koordinere skrammer, sår og ødeleggelser på Willis' korpus). Dette er enkelt å forklare hvis man er villig til å innse mainstreamfilmens funksjon: Virkelighetsflukt, pep-talk, ein bißchen skjønnhet. 30-tallets publikum betalte ikke sine sårt oppsparte penger for å bli påminnet sine egne sosiale problemer på kino - og vice versa: Publikum som bruker en merkbar andel hjernearbeid på hvorvidt de skal gå over til en shampoo som inneholder glutaminer kan godt tenke seg et avbrekk fra slike vanskelige problemstillinger når de går på kino: en verden hvor den krevende shampoodiskursen ikke eksisterer og de eksistensielle valg er mer spektakulære.

Lord Byrons Don Juan var en litt personlig, litt zeigeist, ironisering over hvordan det kan gå med en vakker og intelligent mann som tar konsekvensen av at han elsker Kvinnene. Barnebidrag, tenners gnissel og nedtoning av det autonome elskersubjektet, er sjelden til å unngå. Regissør Jeremy Levens film Don Juan de Marco forholder seg like fritt til Lord Byrons dikt. På samme måte som alle dikt fra romantikken forholdt seg fritt til kjøtt, blod, uskyld, småstein og små søte abbor - disse fiskene vi spiser til middag. Sammenhengen med Lord Byrons dikt er altså løs, uten at det er noe problem.

(Uansett: Hvordan lage en 1:1 filmatisering av diktet Don Juan? Selv ikke Hans Petter Moland ville viurdere noe i den retning).

Don Juan de Marco skal man heller se som nok en av de nyere amerikanske filmene som dyrker uskyld. Dum og dummere, Forrest Gump, Rain Man, Mister Jones etc: Er du dum, kan du også bli lykkelig. For da tar du ikke inn over deg alt svineriet. Moralen er: Erfaringer gjør deg inautentisk. Den korrekte holdning å trekke ut av dette (hva vi kan lære, altså), er: Bli på hybelen din! Går du ut, kommer du aldri inn igjen som den samme. Hvorfor ikke ta en frontal-lobotomi med det samme ? De som følger Morgenbladet fast vet at den medisinse kompetansen finnes.

Utenfor kinoen finnes en fæl verden. På lerretet er de gøyale, de gale (litt galskap er bare sunt; se på Vigdis Hjorth f.eks.), de rene, de følsomme - som ikke lar seg besudle. Er dette god medisin? Odin vet!

Don Juan de Marco er morsom, vakker, søt. Litt camp også. Og hvis du virkelig tror at veien til lykken ligger i mentalklystér, er dette filmen for deg. Som det skrives i rurale aviser: En fin film for de som liker denne typen filmer.

Don Juan DeMarco

(Don Juan DeMarco and the Centerfold)

Regi: Jeremy Leven

USA 1995

BT:

FARTING TO BE CLEVER: På en sydhavsøy finner Don Juan den midtsikepiken han har forelsket seg i.Det kan hende deg: Det gjelder bare å ikke være så jævlig firrkanta i huet.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 13/07-95, kl. 17.36 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.