Rik og riktig Riket

Kuk kuk, kuk kuk, fallera.
(H.C. Andersen, Danmarks nasjonaldikter)

BJøRN GABRIELSEN

Da Lars von Triers Riket gikk som fjernsynsserie i Danmark skal etter sigende landet ha stått stille som var det fotball-VM. Hva dette kan ha gjort med den danske psyke tør man knapt spekulere i.

I Norge får vi opplevelsen servert på et annet vis; i to bolker på to timer og tyve minutter hver. I motsetning til danskene skånes vi altså for fire sammenhengende uker med kollektiv Riket-psykose, vi får kun én gjentagelse av den drivende vignettscenen (bom bam, bambam bam bom bam), og vi går dessverre glipp av regissørens lakoniske oppsummeringer på slutten av hver episode. Der forbruket i Danmark gikk jevnt og over lang tid, tvinges vi istedet til audiovisuell bulemi og periodemisbruk. Kanskje viktigst av alt: vi får ikke sett Riket i vårt eget hjem, der fryktens og angstens potensiale ligger milevidt over hva en kinosal kan tilby. (Ikke gled deg for tidlig, NRK har kjøpt inn serien. Red. komm.)

På det moderne dødsleie perforeres pasienten med et stadig økende antall nåler og slanger, inntil man ligger tilkoblet til en mellomstor fabrikk med dryppende, summende, durende tuber i alle kroppens åpninger og vel så det. Slik er også Rikets ferd mot de siste rulletekstene. Som den vaskeekte såpeoperaen den er, samler Riket stadig større momentum etterhvert som flere personer introduseres og flokene utvikler seg mot stadier Den Gordiske Knute ikke en gang kunne drømme om. Som i David Lynchs Twin Peaks finnes det ingen løsninger innenfor såpeoperaens rammer - den eneste utveien ligger i å avspore i den mest renskårne farse. Såpeoperaer er ikke laget for å ha en avslutning. Det er ikke sikkert de hgar noen begynnelse heller. Slik sett er Riket, selv med sine skarve fire episoder, en fullkommen såpeopera. Man husker knapt hvor den begynner, og selv om man husker hvordan den slutter, er ikke dét det samme som å vite hvor den ender.

Riket handler om den svenske overlegen Helmer, spilt av Ernst Hugo Järegård i en av sine beste rolletolkninger noen sinne. Han har ikke lett for å hanskes med sine danske kolleger og deres påfallende mangel på ytre disiplin. Når hatet mot nasjonen blir for stor løper han ut på sykehusets tak og fører bistre monologer over danskenes nedrighet og ynkelige karakter. Med kikkert skuer han mot Sverige mens han hvisker navnene på svenske idrettsutøvere og bedrifter som mantra for seg selv. Disse rabiate talene til en usympatisk mann er så presist formulerte at man fristes til å gjenta dem til sin sidemann in extensio allerede øyeblikket de er over.

Ved et punkt viser det seg at overlege Helmer kan ha feilbehandlet en liten pike som er blitt hjerneskadet. Hennes mor truer med erstatningssak, hvorpå han diplomatisk repliserer: «Jag har faktisk öppnat en och annan skalle förut. Den här snorungen är faktisk inte den första!»

Järegårds skikkelse i Riket byr på en sjelden mulighet til å parafrasere Ronald Reagan. Hans «If not us, then who? If not now, then when?», tvinges til å bli omformulert til «Om ikke Ernst Hugo, hvem da? Om ikke i en film av von Trier - når da?»

Riket handler også om den unge underlegen som har funnet et ubrukt lagerrom på sykehuset, og innredet det som en leilighet. «De fleste av mine venner jobber nu engang allikevel her», som han sier. Han har gjort seg om ikke til en Gud i maskineriet, så til en hjelpsom variant av gårdsnissen som sørger for at riktige ting kommer til riktige steder, som oftest i bytte for en flaske medisinsk sprit. Han er det anarkistiske, irregulære elementet som bryter alle regler for å smøre det store maskineriet slik at alt går rundt.

Riket handler om Balder, sykehusportøren som blir pinlig berørt av sin hypokondriske mor som stadig insisterer å bli innlagt der han har sin arbeidsplass. Hun på sin side, har spiritistiske interesser som hun deler med likesinnede pasienter såvel som sykehuspresten. Hun får teften av en gammel mordgåte som hun søker å løse med like deler paranormale egenskaper som moderne sykehusteknologi.

Riket handler om sykehussjefen som er besatt av moderne arbeidsmiljøfilosofi. Hans hjertebarn er «Operasjon morgenluft» - et prosjekt med meget vage formål utover å skape generelt økt trivsel gjennom allsang på morgenmøter samt produksjon av klistremerker med en smilende sol. Hans sønn er en legestudent med noe mangelfullt utviklet sosialt intelligens, noe som manifisterer seg ved at han kurtiserer en nattsykepleierske gjennom oppfinnsom bruk av lik.

Riket handler forbausende nok også litt om Haïti. Men ellers er det ikke mye vi får se av verden utenfor sykehuset. Sykehuset, Rik(shospital)et, er sitt eget autonome univers. Hovedpersonene er forsåvidt antropomorfe nok, men den verden de befolker har det ingen hensikt å stille spørsmålstegn ved. Von Triers storhet ligger i at han får oss til å akseptere at man kan komme i en situasjon der man tvinges til å bruke en badminton-racket i åndeutdrivingsøyemed, samtidig som man flirer av det. Forlengelsen av dette, etter nesten fem timer i von Triers ikke spesielt hyggelige selskap, er at verden utenfor Riket fortoner seg like absurd og fantastisk.

Teknisk spiller Riket mye på dokumentarens form, og da særlig på den form for dokumentarisme som har oppstått ved innføringen av videokameraet. Klippingen er kjapp, tidsmessig, og nesten for kubistisk å regne - bevegelser og fakter får man ofte sett gjentatte ganger fra flere vinkler. Filmens fargepalett kan best karakteriseres som død manns hud, en guffen skala av gult som understreker institusjonens kunstige belysning og det absolutte fravær av solskinn - selv den delen av verden utenfor sykehusveggene opptrer ikke her.

Von Triers filmer har alltid vært morsomme, men aldri så eksplisitt som her. Enhver som har hatt en drepende kjedelig jobb med selvhøytidelige overordnede ville kunne slå seg på låret av gjenkjennelse ved skildringen av de pompøse sovevognkonduktør-eksaminatorene i hans forrige film Europa. I Riket legger han for dagen en mer åpenbar form for humor.

Klarest kommer dette frem i filmens siste del der alt riktignok faller på plass, men på feil sted. Stalker og Rosemary's Baby legges inn på intensivavdelingen og møter Marxbrødrene.

Hver fjernsynsepisode ble avsluttet med regissøren i Hitchcock-aktig positur mellom et gardinforheng og skjermens rulletekster. Her kommenterte von Trier løst den nylig avsluttede episoden og forberedte tilskuerene på den neste, med den suverene eleganse bare en gjennomført drittsekk ville kunne klare. I det mest sublime av alle markedsføringsknep rundet han av hver gang med å tegne et lite kors og si «Husk, ta det gode-» for så å gjøre et djeveltegn med håndflaten samt peke- og lillefingeren i været « - med det onde.» Dersom bare en liten andel av tilskuerene er lette nok å lede, vil de gjenta denne motbydelig nihihilistiske avskjedshilsen, og effekten vil overgå de fleste reklamekampanjer.

Det er umulig å la være. Altså: Se Lars von Triers Riket. Og husk, ta den med det onde.

Riket Regi: Lars von Trier Danmark 1994

1 VILLE DU LATT DEM SNITTE I DIN HJERNE? Gitte Nørby og Ernst Hugo Järregård som leger i Lars von Triers Riket. Den ene av dem er slemmere enn den andre. Gjett to ganger.

2 LAUGSÅND: Legene på Riket har sitt eget hemmelige brorskap, med farlige innvielsesritualer og mere til.

3 KJÆRLIGHET: Bare hos von Trier kunne dette vært hentet fra en scene der man snakker om sjekking.

4 DEN GAMLE DAMEN: får kontakt med den lille pige i elevatoren i Lars von Triers Riket.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 13/07-95, kl. 17.36 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.