[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Tyskland

Det ble en rødgrønn regjering i Nordrhein-Westfalen. Forbundsdagen har endelig vedtatt en ny abortlov for det samlede Tyskland som er et intrikat kompromiss mellom de ulike lovgivningene i øst og vest. En nyutkommet bok om Tyskland etter gjenforeningen, forfattet av en amerikansk journalist, er ikke nådig mot tyskerne.
Sosialdemokratene i Tysklands største delstat Nordrhein-Westfalen besluttet den 2. juli å danne en koalisjonsregjering med De Grønne/Bündnis 90. Beslutningen ble fattet med overveldende flertall: 303 av de 319 delegerte som var til stede ved SPDs partikongress i Hagen stemte for. Dagen før hadde 240 av de 260 delegerte til De Grønnes kongress stemt for koalisjonen med SPD. Begge partienes ledere uttalte etter at avgjørelsen var tatt at koalisjonen i Nordrhein-Westfalen kan bli den modellen som velter Helmut Kohls regjering i 1998. I Bremen, hvor De Grønne også hadde stor fremgang ved valgene i mai, ble det imidlertid en storkoalisjon mellom SPD og CDU.

Ny abortlov

Endelig har Forbundsdagen kommet til enighet om en ny abortlov for det gjenforente Tyskland. Inntil i dag har det østlige og vestlige Tyskland hatt hver sin lovgivning på området. Det tidligere DDR innførte selvbestemt abort omtrent samtidig med Norge, mens det katolskdominerte Vest-Tyskland hele tiden har hatt en meget streng abortlovgivning. Abort var her bare tillatt når det forelå vektige sosiale eller medisinske grunner. Loven ble ikke like strengt praktisert over alt. Mens leger som foretok aborter risikerte å bli straffeforfulgt i Bayern, var abort i praksis akseptert i storbyer som Berlin og Hamburg. Ellers var det vanlig at vesttyske kvinner dro til Nederland for å få abort. Til tross for ulik abortlovgivning i Øst- og Vest-Tyskland, har det ikke vært noen merkbar forskjell i aborttallene etter henholdsvis nitten og seksten års lovpraksis.

Den nye loven (Paragraf 218), som ble vedtatt med 486 mot 145 stemmer, er et motsetningsfylt kompromiss mellom de to eldre lovgivningene. Loven, som bygger på en dom den tyske forfatningsdomstolen fattet i 1993, går i korthet går ut på at kvinnen selv får avgjøre om hun skal ta abort innenfor de første 12 ukene av svangerskapet, men først etter å ha gjennomgått en obligatorisk veiledning hos en lege. Legen har plikt til å understreke fosterets rett til liv og råde kvinnen til ikke å ta abort. Med vanlig tysk grundighet forlanger loven at alle veiledningsamtalene nedtegnes og at det utformes årsrapporter som skal revideres av myndighetene minst hvert tredje år.

Abort er etter den nye loven fortsatt å betrakte som «rechtswidrig» (rettsstridig), men er fra nå av «straffrei» (straffri). Den mest umiddelbare praktiske betydningen av den nye loven er at kvinnene nå selv må bekoste abortinngrepet dersom det ikke foreligger særlige medisinske grunner eller voldtekt. Loven trer først i kraft dersom også Forbundsrådet (der delstatsregjeringene er representert) godkjenner den.

Ro, orden og renslighet

Washington Posts tidligere korrespondent i Bonn, Marc Fisher, har utgitt boken «After the Wall. Germany, the Germans and the Burdens of History» der han presenterer et lite smigrende bilde av tyskerne etter Murens fall og gjenforeningen. Fisher undrer seg over hvorfor tyskerne ikke gjør opprør mot de mer enn 100.000 forskrifter og regler som styrer deres hverdag. Han finner svaret i det forhold at tyskerne mer enn gjerne kontrollerer hverandre, også vilt fremmede personer, og kommer med en rekke selvopplevde episoder. En gang den frihetselskende amerikaneren lar bilen stå på tomgang for å lytte til radionyhetene, blir den fysisk angrepet av en ung mor som beskylder ham for å forpeste den lufta som barnet hennes puster inn og dermed forårsake dets snarlige død (i USA ville hun antagelig ikke ha våget å tilsnakke sjåføren av frykt for å bli skutt). En annen gang på Autobahn blir han nærmest tvunget av en Mercedes-fører til å være med å angi en Audi-fører som har begått den uhyrlige forseelsen å kjøre forbi ham på høyre side.

Fisher mener å finne roten til denne ordensmanien i det svært homogene tyske samfunnet. Det er dette faktum som har gjort det så lett for tidligere makthavere å styre ved hjelp av konsensus og begrense konflikter. Fisher ser nå dette konsensussystemet, som også var en viktig faktor i den raske gjenreisningen av landet etter krigen, truet av dyptgripende strukturelle endringer i samfunnet. Fisher setter denne nedbrytningen av konsensusen i sammenheng med blant annet det stresset som den plutselige gjenforeningen har skapt, innvandringsstrømmen og den uvante konkurransen for tysk industri fra billigprodusenter over hele verden. Slike faktorer har, forsterket av en undertrykt nasjonalfølelse, ført til at den heslige tysker igjen fremstår med større tydelighet.

Ikke overraskende mener Fisher at tyskernes problemer med selvidentiteten særlig skyldes det traumet som det 12 år lange nazi-herredømmet skapte. Fisher ser debatten om det nasjonale spørsmål ("går det an å være stolt av å være tysk?"), Bonns usikre og prøvende utenrikspolitikk, den liberale justisen i forhold til de kortklipte unge voldsmennene og mye annet som en funksjon av nettopp dette traumet. Han hevder den interessante påstanden at siden den annen verdenskrig har tyskerne definert alt som er normalt som det motsatte av hva nazistene sto for. Tyskerne er og forblir fanger av sin fortid, konkluderer Fisher. Dette er vel også noe av bakgrunnen for at amerikansk kultur har fått så stort gjennomslag i dette landet…?

Katrin Knutsen

B.T.: DYPTGRIPENDE STRUKTURELLE ENDRINGER i det tyske samfunn etter gjenforeningen har brutt ned konsensusen og gjort at den heslige tysker igjen fremstår med større tydelighet, hevder amerikansk journalist.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 13/07-95, kl. 17.36 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.