![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Da punken ebbet ut på slutten av syttitallet spredte restene av miljøet seg i forskjellige retninger. To av dem som skulle få mest betydning for rocken fremover var Robert Görl og Gabi Delgado. Sammen var de Deutsch Amerikanische Freundschaft, DAF.
DAFs tekster var tilsvarende enkle, ofte bare tre-fire setninger som ble gjentatt på en kommanderende, slagordpreget måte. Det naturlige språkvalget var tysk, med Gabi Delgados latinamerikanske bakgrunn som inspirasjonskilde for ett og annet spansk innslag. En smakebit på lyrikken, den komplette teksten til «Alles ist gut»: «sei still/ schliesse deine augen/ bitte denk an nichts/ glaube mir/ alles ist gut.» Med gjentagelsens magi ble dette tekst nok for en sang på tre og et halvt minutt. Den primitive enkelheten i tekstene ble understreket ved at mange av dem ble bjeffet frem i en slags kommando-tysk. Et språk som har mer til felles med krigsfilm-tyskens begrensede vokabular av «Schnell!» og «Achtung!» enn det melodiøse tyske kulturspråket. Det var ikke bare stemmeleiet som var befalende. Imperativene florerte; «Tanz!» Denne vulgær-tysken (tysk språk legger ellers stor vekt på høflighet) var perfekt til å mane frem utlendingers inngrodde skepsis mot alt tysk.
Den visuelle fremtoningen var like sylskarp. Robert og Gabi poserte med overkropper iført sorte lærskjorter eller kun et tykt lag svette. Garderoben ble komplettert av høye støvler. Hårsveisene var skrikende motreaksjoner på rockernes hår-mopper og punkernes hanekammer: Ultrakort og funksjonelt, velstelt og ryddig. Den militære herremoten med andre ord, slik vi kjenner den fra Tysklands tredvetall og Italias tyvetall. Med en liten, men desto viktigere, vri: Dette var homsemiljøenes tolkning av den autoritære klesdrakten. Ridebuksene var i lær, ikke vadmel. Homofile miljøer leker med mannlige arkétyper og roller, og den vi kan kalle: 'det autoritære maktapparatets redskap' har vært en av de sterkest markerte figurene i dette århundret. Det samme foregår i mange sadomasochistiske miljøer, der man leker med samfunnets maktstrukturer, ofte for å snu dem på hodet.
Dette poenget gikk store deler av pressen hus forbi. Reaksjonene var gjerne forutsigbare inntil det platte, og ble en oppvisning i hvor germanofobe den venstrevridde musikkpressen kunne være. Stereotyper om tyskere, som kunne virke usaklige anvendt på mennesker født en generasjon etter krigen, ble trukket frem fra skapene.
Görl og Delgado spilte hemningsløst på disse fordommene. En parallell kan trekkes til den måten mange sorte hip-hop-artister bevisst spiller på hvites fordommer ved å anta rollen som raner, morder og voldtektsforbryter foran sitt publikum. Tysk ungdom var i mange utlendingers øyne født med en enorm arvesynd, noe som er dobbelt vanskelig å leve med siden emnet i seg selv er tabu. Som ung tysker var man altså dømt på forhånd, samtidig som tabuet mot diskusjon sørget for at man ikke fikk tilstrekkelig kunskap om hvorfor. Det var dette problemkomplekset DAF utforsket, i en ungdomskulturell sammenheng. En lek med sin egen rolle som moralsk paria.
Leken slo an strenger hos mange, og store deler av den elektroniske rocken utartet etterhvert til en dristig sjonglering med Europas historiske og politiske tabuer. Et av høydepunktene i bølgen var Die Krupps tekst «Germaniac/ Mad in Germany/ Germaniac/ To rule the world.» Med andre ord: et tysk band parodierer sin antatte trang til å legge verden under seg. DAFs satire var alltid mer subtil, men klart til stede. Denne tendensen finnes fremdeles, og holdes i live av en vekselvirkning mellom bandenes tvetydighet og journalistenes manglende innsikt.
DAF står igjen som bindeleddet mellom både syttitallets punk og avantgarderock, og dagens techno. Selv Kraftwerks minimale elektroniske rytmer ville neppe utviklet seg til moderne techno uten DAFs primitivitet. Selv om musikken utviklet seg til House og senere Techno først etter at den vanket på Detroits homseklubber en stund, er det ved DAF at det store veiskillet ligger. Det kan virke tendensiøst å kreditere DAF for påvirkning av noe som helst, siden komponentene i et så nakent uttrykk kan finnes igjen i alle former for rock. Det Görl og Delgado gjorde var tross alt bare å koke ned musikken til de mest essensielle ingrediensene: Rytme, toner og stemme. Men det er nettopp denne grunnlinjen som har vist seg så avgjørende for rockens videre utvikling. Rocken ble frigjort fra stivnede konvensjoner om sangstrukturer og musikalitet. Uten å bli sprengt ut av vers/ refreng/ gitarsolo-strukturen ville rocken neppe ha vært særlig relevant i dag, men heller stekt i sitt eget fett sammen med Status Quo. I DAF kom trådene fra hele syttitallet sammen og ble samlet til en rettlinjet utvikling. Som fremdeles peker fremover.
At et band av DAFs størrelse skal opptre igjen er ingen liten begivenhet. Og det skjedde fredag 7. juli, i Stockholm. I nær perfekte lokaler.
Etter forbandet Covenants opptreden, et band befestet i den senere åttitallssynthen á lá Depeche Mode, var det tid for kveldens hovedattraksjon. På scenen står så Gabi Delgado, badet i rødt lys, som magnet for all opmerksomhet. Som en forførende demagog utforsket han alle nyansene i sin tilsynelatende så nyanseløse musikk. Aggresjon, ømhet, opphisselse, angst. Eller han danset i uhemmet livsglede, i takt med blinkende stroboskoper og rasende trommer. Tidens tann hadde gnagd like lite på Delgado som selve musikken, og det kunstneriske primalskriket var sikkert ikke mindre betagende enn det var «dengang da."
Spillelisten sier seg selv. Alle de gamle slagerne, fra «Alle gegen Alle» til «Verschwende deine Jugend.» Ingen spor fra det grusomme forsøket på å gjenopplive DAF som popband i '86. Bare de sangene som gjorde dem udødelige. DAFs materiale anno 1995 er det samme som de var for to sekelskifter siden. En endret basslinje her, et ord endret der; helheten er fortsatt identisk. De minimale endringene tjente bare til å understreke hvor tidsriktig DAFs musikk fremdeles er, selv om de opererer i den delen av rocken der utviklingen har vært mest rivende. Det er betegnende at de eneste øyeblikkene hvor settet haltet var da Delgado forsøkte å bringe formelen mer up to date (ved å tilsette house-piano, noe som ironisk nok allerede må anses passé.) Det var som om musikkhistorien slo fast at det ikke er noen forunt å ligge på forkanten i femten år.
Nye opptredener av «legendariske» band har en tendens til å være interessante kun for nostalgikerne. Og DAF kunne ha endt opp som nok en parantes i musikkhistorien: Enda et band som klarte å fange øyeblikket, men ender opp med å nevnes som inspirasjonskilde av håpefulle band. Men DAFs musikk er ingen historietime, den er tidløs, og dermed immun mot tidens tann.
Dengang da ble DAF for sine publikummere det Sex Pistols ble for storebrødrene deres: Et band som fikk dem til å starte sitt eget når konserten var over. DAFs musikk har fremdeles denne evnen. Og om imitasjon er den mest oppriktige form for smiger, er dette det mest rosende man kan si om et band. Alles ist gut.
BT:
BT 1: GABI HEUTE: 12 år gjør ingen forskjell på Vest-Europas hardeste magemuskler.
BT2: ABSOLUTE KÖRPERKONTROLLE: DAF i Berlins vårmoter ved utgivelsen av Gold und Liebe i 1981.
BT3:
a EIN: Unsere Kleidung ist so schwarz!
b ZWEI: Unsere Stiefel sind so schön!
c DREI: Links den roten Blitz! ...Heil!
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]