[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Dekadansekunst?

Utstillingen Dekadanse i Trondheim har et så åpent forhold til sitt eget begrep at det mister sitt innhold.

AV ARILD SANDE

Årets prestisjeutstilling har med verk av Mapplethorpe, Helen Chadwick, Richard Deacon etc. omsider funnet veien til Trondhjem Kunstforenings lokaler, men kom de tidsnok?

Personlig synes jeg kanonkunsten som vises er gammelt nytt; Mapplethorpes bilder er fra 1975, og når jeg tenker på dekadansen og fin de siecle-stemningen intendant Svein Thorud i forordet forsøker å hekte på utstillingen, vet jeg ikke om jeg kan være med lenger, jeg synes rett og slett temaet er for søkt, for konstruert. Jeg er lei alt pjattet om fin de siecle, og har en fornemmelse av at historien på død og liv skal skrives på forhånd (og er det da historie?) Hvorfor ikke la historien få lov til å bli historie? Men det ligger i tiden, i dag skal alt inn i museale sammenhenger, - helst før de er blitt til.

For romslig

Det er for mange arbeider, jeg savner innsnevring, en smalere sti så å si, eller en mere clean cut-holdning: hvis man er for romslig i forhold til begrepene, mister de mening. Unnskyld frekkheten, men det var noe som fikk meg til å tenke på sosialdemokrati når jeg så utstillingen; - man forsøker å vanne ut begrepene, omdefinere dem. Det man i dag kaller dekadansekunst, kunst fra slutten av forrige århundre, hadde helt andre forutsetninger enn hva som er tilfellet i dag: fremveksten av det moderne samfunnet med industrialisering og vitenskapens perverse reduksjoner. Forskjellen da og nå er at vi alle er moderne mennesker, født inn i en moderne verden hvor vi knapt er i stand til å reagere på det heslige og fortrengelsen av det skjønne, noe som var selve grunnlaget for den kultus som oppsto med: kunst for kunstens skyld, hengivelsen og apoteosen som var rene forsvarsmekanismer. Kunsten ble modell for all virksomhet, og estetikken prinsipp for fortolkning av verden.

Stjernene på utstillingen er Richard Deacon, Helen Chadwick, Robert Mapplethorpe, Cathy de Monchaux; og en norsk avdeling med Håkon Bleken, Per Inge Bjørlo, Olav C. Jenssen, Jens Johanessen, Kjell Erik Killi Olsen, Leonard Rickhard etc., de fleste arbeidene fornemmer jeg å ha sett før, men så mangler da heller ikke disse eksponeringsmuligheter.

Morer oss til døde

Anna Karin Rynanders lystavleinstalasjon «Marathon Dance» er en god fremstilling og et mulig oppgjør med den tid vi lever i, en danserinne som bare danser og danser, vi underholder oss til døde. Det som fascinerer meg med hennes arbeider er skikkeligheten ved dem, gode og ikke minst gjennomarbeidete ideer. Tommy Olsson, for anledningen med eget rom for sine videoer (med skilt som advarer mot mulige sterke scener), arbeider med de daglige overgrep, de overgrep som er så raffinerte og som vi er så vant med at vi knapt merker dem; sex, religion, vold, medienes daglige forførelse, politisk retorikk i en okkult blanding.

Tone E. Ch. Johansen, New York-Trondheimskunstner, stiller ut foto, noe hun ikke har gjort før. Men skulpturene, objektene eller installasjonene er bedre. Man skal lete lenge etter noen som behersker materialet bedre enn henne, - hun er i stand til å forvandle det simpleste industriprodukt til noe eksklusivt.

Finske Marianna Uutinens plastbelagte lerreter er skumle å se på, jeg aner uråd, hva ligger bak plasten? Er det blod, blodig urin, eller et abortert embryo? På samme tid er det også noe tiltalende ved dem, nesten kitschy. Men bra, det er hun.

Jeg spør: Hvorfor er Bleken, Gullvåg, Johannessen og Rose med på denne utstillingen også. Jeg har følelsen av at de er med på alle såkalte temautstillingene i Kunstforeningen, noe de slettes ikke kan lastes for, men jeg kan ikke la være å tenke på poteten, de brukes til alt, uansett tema (potetkunst). Hvorfor er ikke Hilde Vemren med i denne utstillingen? Eller svenske Ernst Billgren?

Dekadent kurering

Hvis man lever i en dekadent tid, gjør man da dekadent kunst? Enhver kunstner må ta stilling til den tid og den verden man lever i, det å fremstille dekadansen betyr nødvendigvis ikke at kunsten er dekadent. Det jeg fant dekadent med Dekadanse var kureringen, selv om intendant Thorud i katalogen sier at han bare pretenderer å vise endel av dagens strømninger, sitter jeg med en følelse av at han har vist for mye.

bt:

DEKADANSE: Finske Marianna Uutinens «Feelings»: Er det blod, blodig urin, eller et abortert embryo?

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 13/07-95, kl. 17.35 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.