Kuratorrollen:

Anti-sentristene

CIMAM 95, (underavdeling av International Commitee of Museums) arrangerte en konferanse i Norge for delegater fra kunst-museer verden over. Forrige ukes drøfting av Samtidsmuseets posisjon følges her opp med kuratorens rolle gjennom samtaler med deltagerne.

AV BJØNNULV EVENRUD OG TONE HANSEN

Er det i dag mulig for museumskuratorer å ha noen entydig identitet?

[[Eth]] «Identitet» er et tema som er svært viktig å diskutere for vår profesjon. Et synspunkt virker ikke særlig relevant lenger. Det er ikke lenger ett sentrum som dominerer, men sentrene og undersentrene i vår vestlige verden er fortsatt dominert av den tankegangen. Den kunsthistoriske beskrivelsen av moderne kunst ekskluderer for mye. Det er som med en rett vei. På et tidspunkt oppdager man at en faktisk ikke ser særlig mye av det som foregår i veikanten.

[[Eth]] Ser du noen spesielle trender i kuratorvirksomheten?

[[Eth]] Utstillinger er svært motepreget. I de siste årene har man for eksempel sett en rekke utstillinger basert på kjønnsforhold, aids osv., mens på sekstitallet ble utstillinger stort sett laget omkring generasjonsforhold, frigjøring fra det borgerlige samfunnet etc. En utstilling er som en avis, og slik sett er den basert på helt andre kriterier enn en samling.

[[Eth]] Kuratorrollen har blitt mer selvstendig og synlig utad. Hva er egentlig forskjellen mellom en kunstner og en kurator?

[[Eth]] En kurators oppgave er å sørge for å gi en kunstners arbeide optimale visningsvilkår, og ikke tre en situasjon nedover arbeidene som de ikke er laget for og ikke tåler. Her i Stenersenmuseet er måten maleriene fra rundt århundreskiftet er opphengt nettopp et dårlig eksempel. Taket er for lavt, og maleriene som er laget for å sees i dagslys mot kulørte vegger vises i kunstlys mot hvite vegger. I slike visningssituasjoner blir kunstverkene fremmedgjort fra sin bakgrunn. Slik er det svært ofte i museer, kanskje er det uunngåelig. Det er jo egentlig mye bedre å se kunst i helt andre sammenhenger, [[Eth]] hjemme hos folk for eksempel [[Eth]] men der er også kunsten vært svært lite tilgjengelig. Museeet har en samfunnsoppgave, og på sitt beste fungerer museet underminerende. Det gjør det når folks gjengse oppfatninger og estetiske smak utfordres.

Zelimir Koscevic, sjefskurator ved Museet for Samtidskunst, Zagreb:

[[Eth]] Jugoslavia er oppløst, er også den profesjonelle kontakten mellom tidligere kollegaer brutt?

[[Eth]] Jeg møtte en rekke tidligere kollegaer og kunstnere fra Bosnia og rest-Jugoslavia i forbindelse med Venezia-biennalen. Slike møter er ellers ikke mulig. Vi kan ikke samarbeide institusjonelt, telefon og post fungerer heller ikke. Det viktige er å fortsette å arbeide på tross disse enorme problemene. Jeg kjenner folk i Sarajevo som fortsetter å jobbe som om ingenting har skjedd!

[[Eth]] Dere har snakket om identitet og problemer som sentrum/periferi. [[Eth]] Kroatia er vel ikke akkurat verdens navle ?

[[Eth]] Jeg spør folk om hvor mange Bauhaus-studenter de tror kom fra det som idag er Kroatia. Seks stykker! Mens det kom ingen fra England eller Amerika. Et slikt eksempel viser at vi er integrerte på en helt annen måte enn hva gjengs tenkning rundt sentrum/periferi indikerer. Sentrum uten periferi er ikke annet enn et sort hull, der massen er maksimal og energien lik null. Min tese er at sentrum bør og må tenke på periferien. Det er klart at energien er konsentrert i sentrum, men man har også en sfære omkring. La oss si at den går fra Skandinavia, via Island, Portugal, Balkan og Ukraina til de Baltiske landene. Denne ringen er full av prisverdig kunstnerisk arbeid. For meg er sentrum der jeg til en hver tid befinner meg, men det betyr ikke at jeg er konsentrisk. Jeg forholder meg hele tiden mot min periferi, mot menneskene rundt meg. Japan og Korea vokser for hver dag, og ingen vet hva som vil skje i fremtiden. Den Europeiske egosentrismen er avlegs, men den er fortsatt operativ.

Toshio Hara, direktør og president for Hara Museum for Samtidskunst, Tokyo:

[[Eth]] Hva er en god kunst-samling?

[[Eth]] Det hele avhenger av personlig smak. For et privat museum som vårt, er det viktig å ha en unik og sterk karakter. Det er derfor ikke interessant å ha en stor gruppe av beslutningstakere, slik det er vanlig i statlige museum. Kuratorene sikrer et profesjonelt nivå, men jeg tar de endelige avgjørelsene i innkjøpssammenheng. Hara museum samler på internasjonal kunst etter 1950, det inkluderer også Kinesisk og Koreansk kunst. Siden vi er lokalisert i Japan er det viktig å oppmuntre unge kunstnere og støtte deres karriere. Det er en prioritert del av vår virksomhet.

[[Eth]] Er det et generasjonsskiftet i den Japanske kunsten?

[[Eth]] Det er et generelt skifte i den Japanske selvbevisstheten. Unge kunstnere er ikke så bundet av sterke tradisjoner og sosiale strukturer. I de siste årene har vår egen kultur blitt viktig. Unge kunstnere jobber bevisst eller ubevisst mer reflektert i forhold til egen kultur og det private liv. Flere jobber med sosiale og politiske spørsmål. Det er nye verdier som presenteres og derfor er det først og fremst den yngre garde, de mellom 20 og 30 år, som besøker vårt museum.

[[Eth]] Får museet en formidlingsrolle?

[[Eth]] Museet bør være et knutepunkt for kunstner, kunst og publikum og ikke nødvendigvis kategorisere og definere kunstverk. Det skal ikke være en rammeboks, men gi folk muligheten for å være i kontakt med kultur. Museets rolle har blitt mer kunstnerisk.ÊMange sier at dette er tredje generasjon museer, kjennetegnet ved at museet selv begynner å fungere som kunst, med sin egen sensitivitet, karakter og identitet. Dette finner jeg svært viktig og interessant.

[[Eth]] Er det da en relevant problemstilling at kuratoren tar over rollen som kunstner?

[[Eth]] En kan ikke være en god kurator bare på profesjonell kunnskap, en er nødt til å ha noe av den samme følsomhet som kunstneren. For kunstneren er formidlingen av egen selvbevissthet og personlighet det viktigste.

[[Eth]] Det har blitt nevnt på konferansen at Norge ikke har noen kunstnerisk identitet?

[[Eth]] Det jeg har sett av yngre kunstnere her er meget interessant. Installasjonen i kjelleren på Akademielevenes avgangsutstilling, og spesielt Elin Wickstrøms performance på galleri c/o virket lovende. Det er det veldig viktig å jobbe lokalt og lære av det samfunnet kunsten produseres i. Jeg forsøker jeg å se etter forskjeller, [[Eth]] så mange forskjeller som mulig!

[[Eth]] Hva skjer i kuratorvirksomheten for tiden?

[[Eth]] Det jeg er opptatt av, er å lære mest mulig, spørre spørsmål og opprette en dialog. Jeg tror ikke på en stor internasjonalistiske utopi der alle snakker esperanto i vakuum. Australia er et land med en stor urbefolkning og over 200 etniske samfunn etablert de siste 30 årene. Da er det nødvendig å forvente kompleksitet. [[Eth]] En helt annen kompleksitet enn den enkle tanke om sentrum/periferi som har preget kunsthistorisk tenkning. Min ide om internasjonalt samarbeide er en kontakt som baserer seg på ulik lokal bakgrunn. En refleksjon over egen identitet og situasjon er det første skrittet mot kontakt med andre. En kurator må lære og forstå språk og historie eller historiene i det samfunnet han eller hun jobber i. Spørsmålet er hvor stor følsomhet kuratoren har i forhold til disse aspektene.

- Når jeg tenker på Norden i denne sammenhengen synes jeg det er synd at det alltid er typer som Per Kirkeby som blir valgt. Det bærer preg av inngrodd vanetenkning [[Eth]] man velger alltid de samme kunstnerne til å representere ideen om «Det Nordiske», forøvrig en størrelse jeg har lite til overs for.

RUDI FUCHS: - En utstilling er som en avis. (alle foto: Hansen/Evenrud)

ZELIMIR KOSCEVIC: - Sentrum uten periferi er ikke annet enn et sort hull.

TOSHIO HARA: - En god kurator er nødt til å ha noe av den samme følsomhet som kunstneren.

BERNICE MURPHY: - «Det Nordiske» er forøvrig en størrelse jeg har lite til overs for.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 13/07-95, kl. 17.35 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.