Åpenbar stillstand

JARLE STRØMODDEN.

Tirsdag kveld 4. juli i Oslo, på hjørnet av Kirkegaten og Rådhusgaten utenfor Galleri c/o. En gruppe mennesker dannet kø på fortauet. Galleriets vinduer var for anledningen dekket til slik at man ikke kunne se inn. Bare svakt kunne man skimte folks bevegelser inne i lokalet. På vinduet sto verkets tittel skrevet; sort på hvitt. Som for å understreke at innenfor disse vinduene skulle man få oppleve noe spesielt.

Køen endret seg etterhvert som tiden gikk; med ujevne mellomrom gikk noen inn. På samme vis forlot de gallerilokalene og ute på fortauet mumlet de ord og setninger som «fabelaktig», «noe av det beste jeg har sett», «utrolig». De som ventet hadde ut fra disse vage hentydningene tid til å danne seg forventninger til det man skulle få ta del i innenfor galleriets vegger.

Bare man fikk komme inn. Det var man nemlig ikke garantert, og det ble understreket at dørene ville bli stengt klokken 2300.

De ble det og seansen var over. Til tross for at man var invitert, ble man likevel holdt utenfor; kort sagt ekskludert. Skjønt, det ble ikke gjort forskjell på kong Salomo og Jørgen Hattemaker; Lars Nittve, direktør ved Louisiana Museum for Moderne Kunst, kom heller ikke inn.

I galleriet skjedde ingenting av betydning. Der sto man og oppholdt hverandre, for alt hva jeg vet, med tomt snakk.

Langt de fleste sto i kø i den tro at man skulle få slippe inn og være vitne til en performance. Men bevegelsene i køen var knapt merkbare. Man var offer for Wikstršms manipulasjoner.

Tankeprovoserende med One of the most fascinating and thought-provoking exhibitions of the year var manipulasjonen av en gruppe mennesker i et offentlig rom; de inviterte kom, stilte seg opp og var forventningsfulle. Samt de tildekkede vinduene som forsterket distansen mellom de inkluderte og ekskluderte. De som følte seg ekskludert var faktisk hovedpersonene. Når man ikke maktet å innse dette har å gjøre med den holdningen man har til galleriet eller museet som et rom hvor en viss type kunstnerisk utfoldelse finner sted.

Dette er ikke kunst, selv om den ble presentert som det; det vil si som en utstilling. One of the most… må forstås som performance, happening eller en type teater. Men man kan allikevel ikke definere dette som teater i tradisjonell forstand, selv om det er en handling som finner sted innenfor et definert område og innenfor et bestemt tidsrom. I tillegg har den en klar efemer eller forgjengelig karakter, noe som ikke er uvesentlig.

Et spørsmål som reiser seg er hvor fascinerende og tankevekkende dette egentlig var?

Det man kan si om One of the most… er at den var nokså tømt for handling og kun hadde i seg minimalt av bevegelse. Det var en åpenbar stillstand som åpenbarte svakheten med at dette var iscenesatt på kort varsel og bar preg av det. Hvis en performance, eller happening, skal betraktes som vellykket må den være vel forberedt, selv om den inneholder elementer av spontanitet.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 13/07-95, kl. 17.35 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.