Hungersglød

Knut Hamsun intervjuet av Niels Chr. Geelmuyden

Knut Hamsun kaller han seg nå, og det er visst av de gjøremål han ynder, dette, å spankulere blant døde hvemsomhelster. Som en ruteløs poet. Man sier at han i tenårene oppsøkte vilt fremmede mennesker på dødsleiet, bare for å være vitne til deres delirium. Kun en lidenskap behersker ham enda mer; den å kremere de store diktere i vårt land. Forleden år fartet han landet rundt som den rene kramkar i spott og skjendsel. Nå løfter han marmorduen opp til sitt ansikt. Jeg oppfinner ikke noe bedre startpunkt for samtalen enn å spørre om han muligvis er sulten. Men Hamsun kommer meg i forkjøpet. Et gys er tendt i hans øyne.

- Det beste ville vel være å skyte seg, sier han.

- Naturligvis.

- Men se, det skal mot til, og det har jeg ikke meget av.

- Jeg trodde du var den rene Bonaparte?

- Jeg er igrunnen ikke noen hardhaus, men forholdene har drevet meg til å angripe allverden. Det fryder meg å være hensynsløs, så godtfolk må åpne munnen og gape litt. Jeg er i sannhet nokså meget uvenner med alt og alle. Det er da heller ikke lett å banke på folks dører med så husville meninger som mine.

- Så banker du heller ned marmorduene på deres minnesmerker?

- Min eneste glede i de hårde barndomsårene jeg tilbrakte hos min onkel, ble å stikke meg bort og være alene. Gjerne gikk jeg opp på kirkegården og vandret mellom kors og gravplater, drømte, tenkte og pratet høyt med meg selv. Ofte fant jeg på gravene knokler og hårtjafser av lik. Jeg var så vant til dette at jeg ikke følte noen uhygge ved å støte på disse menneskerester. Under den ene enden av kirken var det en likkjeller hvor masser av ben lå og fløt omkring, og i denne kjeller satt jeg mang en stund og spikket figurer av de smuldrende ben.

Det blir ikke til at jeg spør om han er sulten, skjønt han skal ha krøpet hungrende til køys hver eneste kveld i de fem årene hos sin onkel. Et monstrum som var så lutheransk å bo sammen med at gutten hugget seg i benet med en øks for å slippe unna. Enda ringere skal imidlertid oppvartningen ha vært i den tiden han bodde hos en jødisk håroppkjøper i Tomtegaten 11.

- Du lider ikke tilfeldigvis av anorexia nervosa?

- Sult er ikke en roman med giftemål og landturer og ball hos grossereren. Det er mitt innerste gemytt imot å skrive så mye som en linje for hopen. Det som interesserer meg er nervenes poesi, tankenes brøk, følelsenes vage mimoser - i et ord: Sinnsbevegelser. Jeg kunne Gud straffe meg skrive en verden om desperat sinnsbevegelser. Jeg kjenner et menneske, en absolutt sunn tredveåring, som for tre år siden skjøt sin nabos hest fordi den så på ham fra siden. Mannen vet ingen annen grunn til sin gjerning enn den at hestens skjeve blikk boret ham sinnsykt gjennom nervene. Hvorledes ville nu en sådan mann ta seg ut i en norsk roman? Moden for Gaustad! Sult har forøvrig sine feil. Åtte, for å være helt nøyaktig.

Hamsun forklarer at han for tiden bor på Balberg Sanatorium. Hans legeme behøver utbedring efter et lengre opphold i Paris. Han lider av skjeggsopp, isjias, influensa, neurasteni og hemorroider. Småsaker alt sammen for en mann som egentlig skulle vært jordfestet av løpsk tæring for ni år siden, da han hostet blod og slumret omkring i Valdres med hallusinatorisk synestesi.

- Hvordan var det å skulle dø nesten hele tiden?

- Du interesserer deg for min sinnstilstand i de dager jeg skulle dø. Jo, jeg følte en aldeles desperat lyst til å gå ned på et bordell i byen og synde. Har du hørt på maken? Når jeg skulle dø! Jeg ville synde storartet, slå meg ihjel av det, jeg ville dø i synden, hviske hurra og utånde. Det er en skam å fortelle det. Jeg solgte mitt ut for å få råd til dette skritt.

Det er en viderverdig blanding av sarthet og råskap over Hamsun. Manken bærer bud om at han nedstammer nokså direkte fra Harald Hårfagre. Det gjør også beretningene om at Knud Pedersen allerede som konfirmant var kapabel til å banke opp hele benkerader med jevnaldrende. Hans romkamerat i den første Amerikatiden fant ofte Pederson sovende med en sigar og en kniv fremlagt på nattbordet. Ved siden av lå det en sirlig skrevet anmodning til romkameraten om vennligst å røke sigaren, og derefter stikke kniven i hjertet på ham. Eftersom kameraten ikke imøtekom ønsket, begynte Hamsund isteden å røke pipe i søvne, med de uavvendelige branntilløp som det avstedkom.

- En fryd å være tilbake i skibakke-løpets skinnende land?

- Snakk ikke om det. Vinteren er min hårdeste tid. Jeg liker ikke sne. Jeg pines ved synet av den, og min fornuft skjønner ingenting annet av den enn dens evige og naturstridige idioti. Ofte hender det, når en flue summer i vinduet, at det går en liten rød glede gjennom meg ved erindringen om den sommer som nu ligger under sneen.

- Har du da ingen pasjon for skiløpning, anbefalt som det vitterlig blir av Centralforeningen for Vaabenbruk og Legemsøvelser?

- Jeg synes folk har en stigende tendens til å skrike opp og gjøre larm om ubetydelige ting, så som sportsprestasjoner. Det vil herefter falle vanskeligere og vanskeligere å drive det langt innen et område, hvis ikke dette område på en eller annen måte er forbundet med sport. I den heseblesende hyldning av grønlandsfarerne mener jeg å høre de susende vingeslag av reklamens ånd. Det synes aldri å ha hendt større ting i Norge enn at Nansen og kamerater virkelig kom hjem igjen. Seksti tusen mennesker mottok dem på bryggen, femti tusen fulgte dem til hotellet, ti tusen ropte nitti tusen hurra. Humbug og hysteri alt sammen. Dyrkning av sportsbegivenheter må med nødvendighet gi oss et tarveligere åndsliv. Hvordan i all verden skal jeg noengang kunne konkurrere i anseelse med en mann som har gått over innlandsisen.

- Du lærte altså ikke i dine fem år på grendeskolen noe om sammenhengen en sunn sjel og et sunt legeme?

- Du skal bare ikke tro at sport i det hele tatt gjør deg sunnere. Det er bare overtro. Jeg kan ikke tenke meg et mer idiotisk uttrykk enn det jeg ser i ansiktet til sportsfolk.

- Du forsøkte deg en tid som avholdsmann?

- Det utspekulerte menneske som ledet avholdsforeningen i Minneapolis, John Hansen, fikk meg til å drikke kjernemelk, så jeg tilsist ikke kunne smake noe annet. Selv efter at jeg var kommet langt ut i Atlanterhavet, fornærmet jeg alle tjenerne ombord ved å gå efter dem og forlange kjernemelk.

- Tjenere? Du reiste da på tredje klasse?

- Hør her. Jeg har aldri forholdt meg til løgn som brøde. Løgn er talent. Sannheten er imildertid at jeg på tre måneder nå kan drikke opp 60 flasker whisky alene, mutters alene, om natten. Jeg er så forranglet at jeg skjelver på hånden som en synd. Som De skjønner, jeg må iblant bort fra byens larm og trengsel, fra kafeene med åndrikhetene og hjernetullet.

Det knitrer i klærne når Hamsun bøyer seg for å sette marmorduen tilbake. Så har skreddersønnen fortsatt den vane å kle seg med avispapir innerst. Hans far glemte nesten alltid å sy gylf i benklærne til brudgommer. Sønnen vet fortsatt ikke hvem han selv er, men det begynner omsider å bli klart for ham at han ikke er Bjørnstjerne Bjørnson. I de tyve årene som er gått siden han så sine foreldre sist, har han både ved skrivemåte og frisyre tilkjempet seg et rykte som uekte sønn av høvdingen på Aulestad. Diktsamlingen Sverdgny har han omsider bisatt, og romanen Frida har han kremert. Han sørger ikke lenger over de mange bondefortellinger som føk overbord i stormvær på Atlanteren eller novellen som blåste av karjolen i Valdres. Ryktene går høyere om ham enn aldri før. Man vil ha det til at han kan drikke opp et hvilket som helst stipendium på tre dager. Hvis han da ikke får det innfall å kjøpe langstilkede gule roser for en årslønn. I Paris oppstilte han seg nylig på et gatehjørne bare for å dele ut sepestykker i sølvpapir til alle som gikk forbi.

- Tenk deg en haug fiskehoder med gapende munn og usigelig døde øyne, hoder som simpelthen har innstilt all tankevirksomhet, bare dumheten igjen - der har du mitt hode.

- Bare naturlig da at du bosatte deg i Lillesand?

- I Fillesand levet jeg et elendig skittliv. Det er en jammerlig by. Der finnes ikke ett menneske i den. En stakkars djevel av en seminarist lånte hundre kroner av meg. Pengene får jeg ikke igjen. Jeg skulle holdt et foredrag der, men stedets unge damer gikk til streik. De ville ikke ha noe med forfatteren av Sult å bestille. Alle gikk med øye på hver finger når jeg var i sikte. Jeg gir forresten fanden i dem alle. Det var bare lus og gammelost og Luthers katekismus overalt. Og menneskene var middelshøye borgere i tre etasjes hytter. De åt og drakk av nødvendighet, koste seg med valgpolitikk og handlet dag ut og dag inn med grønnsepe, messingkammer og fisk. Gud hjelpe den gjeve norske viking, om han løste litt på skjerfet og slapp lusa ut! Han kunne ikke leve, han ville få frisk luft av det og daue. - Hvordan gikk det til at De ble så ukultivert?

- Det kan være smått bevendt med min kultur, men jeg har dog fem sanser og ledes av dem iblant. I Norge kan jeg treffe folk, særlig avisfolk, med en løs og upålitelig karakter, med ringere erfaringer i livet enn mine, med fattig hjertelag og liten sannhetskjærlighet. Med medfødt og velpleiet overlegenhet kan de rynke på nesen av dem som ikke har «kultur». Og da tenker jeg som så, at kan jeg holde en viss sammenhengende livsanskuelse og dertil i mine bøker angripe de vrangheter som dannelsen ennå har respekt for, så skal jeg ikke beklage at jeg mangler formell kunnskap i et og annet fag. Jeg er født bonde. Jeg har ikke hatt råd til bare å sitte og lese filosofi i femten år. Men mitt blod har anelsen av at jeg står i nervesammenheng med universet og elementene.

Det skal innrømmes at Hamsun har en forholdvis mangfoldig yrkesbakgrunn. Han har arbeidet som butikkekspeditør på Tranøy, lensmannsbetjent i Bø, skomakerlærling i Bodø, veiarbeider på Toten, poståpner i Aurdal, skolelærer i Hjørundfjord, gårdsgutt i Nord-Dakota, kontorist i Elroy, trikkekonduktør i Chicago, foruten korte opptredener som murer, bokholder, griserøkter, grusskriver og auksjonarius. Overalt har han lett efter seg selv og Laura Walsøe, den fornemme piken han som unggutt forelsket seg så umulig i. Hamsuns forhold til kvinner er ganske ordinært. Han smelter hjertene til alle dem han ikke vil ha. Eller mer tragisk: Han begjærer dem helt til de utviser interesse for en bondetamp som ham.

- Problemet er at du ikke tåler å bli budt noe?

- Ja. Det er noe som har fulgt meg alltid. Jeg ble engang budt en portnøkkel - en rød sløyfe i gardinet, et visst klokkeslett, et slag på døren, - da ville jeg ikke. Hadde jeg fått be om nøkkelen, så forsverger jeg ingenting. Så meget kan så lite gjøre for meg. Er det flere slike mennesker, eller det bare meg som er idiot i all verden? Dette spørsmål nager meg også når jeg skriver. Ofte arbeider jeg med en side i en hel uke. Jeg synes jeg skriver så fortvilet sakte, får ingenting fra hånden. Jeg river og sliter i sproget og får det ikke til å si hva jeg vil. Å Gud hvor dette skriveriet byr meg i mot. Jeg er trett av romanen, og dramaet har jeg alltid foraktet. Skuespill er for meg det usleste skaperi av alt. Jeg er så lei av det barnlige narreverk at jeg kunne reise meg opp midt i parkett og hyle av lede.

- Men det har du da også gjort?

- Jeg er begynt å skrive vers nå. Den eneste diktning som ikke er både pretensiøs og intetsigende, men bare intetsigende. En dikter kan jo også iblant ha litt lyrikk han vil bli av med, især hvis han i fem år har skrevet knyttenevebøker.

- Det står i avisen at du er «humbugens apostel i norsk litteratur»?

- Jeg fratas all ære, alt talent, all hederlighet, jeg skjønner det ikke mere. Det har vel aldri hendt at man har skrevet så ut over alle grenser mot en forfatter før. Det er nesten som om jeg ikke er menneske mere. Det må være noe ved min person og min skrivning som gjør at folk kan behandle meg slik. Noe som jeg ikke selv er oppmerksom på, men som andre ser. Det må være noe uvederheftig, underlig, uekte i alt jeg gjør, for ellers kan man jo ikke kalle meg humbugmaker og taskenspiller. Det er ikke lenger tale om at det bare er én mann, ett blad, ett parti som fordømmer meg, det er simpelthen alle, alle er enige om det. De minste ting jeg gjør blir bare en ting mere i min alminnelige humbug. Og det er jo dog nettopp humbugen jeg personlig angriper og mener å hate med hver nerve i meg. Jeg begynner å tape troen på at alt er rett med meg. Jeg skulle kanskje ikke forlatt prærien.

- Problemet var vel at du heller ikke kunne fordra Amerika?

- Hva kan man forvente av en nasjon hvis høyeste moral er penger, hvor kunstverkets mening er redusert til markedsprisen og hvor kvinnene ikke foretar seg annet om formiddagen enn å pleie sine nerver. Mens avisene i Amerika strømmer over av kriminalhistorier og voldtektsscener hver eneste dag, er det i skjønnlitteraturen nesten forbudt å fremstille nakne stolben. Og merk deg; Norge amerikaniseres i forrykende hastighet, og folk hujer av henrykkelse. Kunst forstår amerikanere ikke. Kunst er dem likegyldig. Det vesentlige ved en bok er for dem at den handler om kjærlighet og revolverskudd. Man leser ikke for å utvikles, men for å mores, pirres og lulles i søvn. Forståelig nok. Amerika består av ilanddrevne fallenter og forbrytere, eventyrere og sinnssyke, prester og negre, alle klodens medlemmer av pariaslekten. Og ikke en eneste adelig sjel.

- Tankevekkende slik sett at du har så mange venner der borte?

- Skjønt jeg har rakket til Amerika efter beste evne, er mine amerikanske venner de mest trofaste. Det kommer vel av at man i Amerika ikke følger så nøye med i de skandinaviske bladers utskjelling av meg. De alment anerkjente gubbene holder de unge nede. Slik er det her i Norge. Det tales meget om Wergeland. Ja, han var et poesirikt gemytt, men han hadde blant annet den kjedelige feil at han ikke kunne skrive. Jøssenavn så slett han skrev. Kielland er en snobbet og forutsigelig motedikter. Lie, en upsykologisk julebokforfatter. Og nu Henrik Ibsen. Hva har han skrevet siden Peer Gynt? Dramatisert tremasse!

- Du er godt og vel alene i universet om å skrive gode bøker?

- Gode bøker! Gode bøker kan jo endog danske kapteiner, norske malere og engelske koner gjøre. Vi har mange flinke forfattere. De sliter og sliter seg til det, men det kommer ikke over dem. De er sparsomme, tørre og kloke. De viser oss ikke noen vidløftighet, noe uvær, en triumfscene av rød kraft. Det er mange som skriver om det norske sprog nå om dagen. Stortingsmenn og professorer, redaktører og aktører. Nesten alle er enige om at vi skal ødelegge sproget. Det er tempoet de strides om. Det er ikke mange av dem som har skrevet sprog, men alle sammen har satt sammen bokstaver og ord. De har med glans gjort seg forstått av menigmann og medprofessorer. De tenker på sproget som ord. Men sproget er ånd. Skriftsproget er sjelens liv i døde ting.

- Nærer du håp om å komme til fornuft når du blir eldre?

- Jeg håper ved Gud at jeg aldri blir vis. Å være gammel, det vil si å være demoralisert av livet. For det vet vi jo alle, at livet avstumper de ideelle drag i vår sjel så det tilsist bare er tilbake ukjennelige rester av det opprinnelige i vår natur. En åttiåring har som regel vært død i tyve, tredve år. Han er bare ikke blitt begravet. Gamle menneskers bøker er skrapet sammen med skjelvende hender, skrevet under tomme, ubetonede tilstander. Røvere som Villon og Verlaine er kommet dikterideen nærmere på sin måte enn våre «store» diktere, som absolutt skal bringe sitt navn i erindring med en hjertevissen diktning hvertannet år. For diktere er ikke av opprinnelse en bosatt og skattebetalende stand. De er omstreifere, i slekt med lirekassemenn.

- Selv oppfører du deg stadig oftere som en slektning av Krøsus?

- Jeg bruker penger som en gris. Så meget teatervesen er det i ethvert menneske at man smigres ved å bli holdt for mere en man er.

- Medfører det riktighet at Deres særegne stil og stavemåte beror på dårlige lysforhold?

- En hel del av det jeg har skrevet er blitt til om natten, når jeg har sovet et par timer og så våkner. Da er jeg klar i hjernen og ytterst inntrykksøm. Jeg tenner ikke lys, men begynner straks å skrive i mørke hvis jeg kjenner at noe strømmer på. Jeg ønsker ikke å gi inntrykk av noe mystisk ved mine dikts tilblivelse. At jeg skriver best i mørke om natten er en vane - eller uvane - som vel opprinnelig ble grunnlagt i meg i de årene da jeg ikke hadde noe lys å tenne.

- Du tente til gjengjeld på adskillig annet?

- Jeg fikk det med å elske lys. Det var en rent sanselig elskov, kjødets lyst. Meget lys, sollys, dagslys, store lamper, forferdelige bluss. Man trodde jeg var blitt gal. Jeg har aldri forstått Neros jubel over brannen i Roma før da. Det gikk virkelig så vidt at jeg antente gardinene i mitt værelse en natt. Og da jeg lå der og så på den brann, hadde jeg gjennom alle mine sanser fornemmelsen av å synde. Mest av svakhet naturligvis, jeg var så syk, men Gud hjelpe meg, min lysgalskap henger i meg ennå. Hva Dostojevski har meddelt av forunderligheter i de tre bøker jeg har lest av ham, det gjennomgår jeg hver eneste dag, og langt, langt besyndeligere ting, bare jeg slår et slag nedover gaten. Dessverre.

- Og du som går i gater nesten hele tiden?

- Ja. Nu er jeg så lei av å farke omkring at du kan ikke tro det. Uten et menneske jeg kan holde meg til, uten hjem, uten noe blivende sted, fra det ene hotell til det annet, fra et land til et annet, av det ene skip, tog, til det annet. Men jeg skal fan tørke meg ikke dø før jeg har gjort en litteratur efter mitt hode. En litteratur bestående av mennesker hos hvem inkonsekvensen bokstavelig er å betrakte som grunnkarakter.

Hamsun teller og sorterer gravstøtter efter høyde, inskripsjon og rang på avdøde mens han taler. Dividerer og sultipliserer. Jeg synes tydelig han sier at han spiller med sardin, men det må bero på en misforståelse. Oss bekjent spiller han med hvasomhelst, og der kommer sannelig maleren Johannes Müller, flankert av frøken Konow og frøken Lund. Alle i hele Aurdal vet at det er en sorenskriverdatter eller en separtert konsulfrue dikteren helst vil ha, men fanden spare. Det er vår og de vifter med hatter og absint. Noen kaller det fri vilje.

- Ærlig talt, sier Hamsun, nå har du heftet med skitt og lort en hel formiddag. Jeg har ikke den ringeste interesse av å gjøre ståhei blant sakførere, journalister eller fiskere fra Galilea. Da vil jeg meget heller påvirke og oppdra makten, de utvalgte og overlegne, herremenneskene, de store, Kaifas, Pilatus og Keiseren.

- Men dette kan da bære galt avsted?

- Nå kan du værsågod og gå herfra. Ellers spytter jeg Guds død og salte pine midt i dine jammerlige øyne.

Ill: Lasse Kolsrud

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 13/07-95, kl. 17.35 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.