Codex Speciálník

Klarer The Hilliard Ensemble seg uten Jan Garbarek? Joda, det går så bra så.

MUSIKK

ESPEN MINEUR SÆTRE

Beviset er musikken de har funnet frem til fra «Codex Speciálník», skrevet i Praha omkring år 1500. Det morsomme er at det faktisk ikke er den svært vakre Ave Maria signert Josquin Desprez som gjør denne innspillingen til en begivenhet, men derimot de fire messesatsene fra Petite Camusette, opphav ukjent - i hvert fall enn så lenge, for musikkvitenskapen hviler neppe før en passende DNA-test er foretatt i dette tilfellet. Det er storartet musikk.

Nå er The Hilliards så heldige å ha en musikolog i vokalkvartetten sin, det er derfor repertoarvalget deres mildt sagt er langt utenfor allfarvei. Linken til deres innspilling av musikken til Walter Frye (ECM 1476) er åpenbar: Hans Ave Regina finner du også i Codex Speciálník, og der er den forsynt med en ekstra stemme, sannsynligvis skrevet av en lokal tsjekkisk komponist.

Codex Speciálník er en storslått antologi av flerstemt vokalmusikk fra det 14. århundre som var populær i Böhmen. Hele femti av stykkene har sine røtter helt tilbake til 1300, så svaret på hvorfor denne musikken fremdeles var populær og i bruk da barokken banket på samtidsdørene i Praha, må søkes i tsjekkisk historie, og særlig i den protestantiske kirkemusikken der.

De fire Hilliards musiserer så det er en ublandet fryd å lytte til dem, mellomstemmene er adskillig mer profilerte enn det du ellers kan lytte til, og har interessante ting å gjøre musikalsk sett, mens det myke bassfundamentet som sammen med David James' kontratenor er kvartettens særegne kjennemerke, aldri lar musikken tynnes ut.

Utvalget Hillards bringer fra dette manuskriptet er det lite å utsette på, vi får det vel komplett en gang, og det som virkelig er et funn i denne samlingen er altså vedkommende som har skrevet Missa Petite Camusette, basert på Ockeghems berømte sang.

Meditasjoner

Religiøs musikk av en helt annen karakter finner du når organisten Christopher Bowers-Broadbent spiller Olivier Messiaens ni-delte Meditations sur le Mystère de la Sainte Trinité. Verket, som er skrevet i 1969, mangler nok mye av den senere komponistens sensualitet og skjønnhet, men til tross for at dette verket fremstår som en heller blek musikalsk ekstase, dreier det seg om musikk skrevet direkte inn i orgelets sjel, og slik Bowers- Broadbent spiller den, er det også musikk som kommuniserer lett med tilhørerne. Mitt ankepunkt til produksjonen er at dette nok ikke er musikk for stereoanlegget i like stor grad som for kirkerommet.

Naivitet

Alt går like enkelt for seg i klavermusikken til komponisten Federico Mompou. Kun sjelden hører du tydelige spanske folkloristiske tema i pianisten Herbert Hencks gjengivelse av Musica Callada (1959-1967). Satsbetegnelsene varierer litt fra lento og calme til tranquilo, semplice og angelico - for sikkerthets skyld - uansett er det ensbetydende med faretruende beroligende musikk. Kanskje blir du opprørt første gang du lytter til musikk ethvert barn (teknisk sett) kan fremføre og enhver pianist med gehør burde kunne gjengi etter å ha hørt stykket én gang, men lytt nærmere til den naive helheten hos Mompou, og du vil kanskje bli like forbauset som jeg ble over at denne enkle musikken faktisk fungerer. For noen gjør den det kanskje fordi det er moderne musikk som motsats til den komplekse (og for mange utilgjegelige) modernisiske musikken; kanskje fungerer den fordi den ikke stiller andre krav til deg enn at du lytter til de lavmælte, syngende melodilinjene i den. Jeg anbefaler i hvert fall Musica Callada som noe å hvile ørene til en stund, og gir musikken deg mersmak så finnes det adskillig innspillinger av denne komponisten.

Bakgrunnsmusikk

Arvo Pärt er populær for tiden, og hvorfor kan du få et begrep om ved å lytte til hans Fratres. Stykkene heter det samme, enten de nå er skrevet for strykere og slagverk, åtte celli, strykekvartett eller blåseroktett. Og de lyder likt. Det blir nemlig fort for mye av det samme for meg når jeg lytter til denne Pärt-innspillingen: for messende mystisk, til tross for at «Cantus» til minne om Britten har den vemodige klokkeklangen i seg som også jeg kan falle for. Men resten er uten særlig musikalsk spenning, og derfor blir de fire siste taktene i «Festina lente» det beste for mine ører: komplett stillhet.

Polsk

Henryk Górecki studerte noen timer hos Messiaen, men det kan du knapt høre i hans bidrag til Evocation of the Spirit. Robert Shaw har tydeligvis sin egen amerikanske festival for sangere ettersom de på denne platen lyder navnet 'Robert Shaw Festival Singers'. Shaw skal være den største kordirigenten i Statene, så det var vel på tide at vi fikk høre noe fra hans produksjon her hjemme. Repertoaret hans, der Gorecki, Pärt, Martin, Barber og Schönberg gir en viss bredde, byr likevel ikke på større musikalske overraskelser og dessuten, med mine ører, en for stiv og massiv korklang, noe som ikke er så rart når 18 tenorer, 21 sopraner, 17 alter og 20 basser - 76 stemmer i alt - setter hverandre stevne. Opptaket er gjort i en fransk kirke, og akustikken der hjelper naturligvis korklangen. Men produktet blir like fullt noe du fort glemmer, til fordel for mer spenstige vokalensembler - som f.eks. det denne platerunden begynte med.

Hilliard: Codex Speciálník
ECM 447 807-2
Messiaen: Meditations
ECM 447 992-2
Mompou: Musica Callada
ECM 445 699-2
Pärt: Fratres Telarc 80387 (Mudi)
Evocations of the spirit
Telarc 80406 (Mudi)

BT 1: MESSIAEN: Mest for kirkerommet.

BT 2: MOMPOU: Enkelhet som fungerer.


[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]