Ulvens armatur

Tor Ulven, 1953 - 1995

KURT SWEENEY

Derfor nøklene, som hos Ulven ble nødt til å kjenne sine konkrete begrensninger, begrenset i beste fall til å åpne opp grafikkens og ortografiens skulptur, to begreper hos Ulven som peker både mot MallarmŽ, den europeiske kvasihaiku-tradisjonen, amerikansk nykritikk-estetikk, og senere trender som ned- og avskriver en refererende og intensjonell semantikk. Betydning er betydning begrenset til det skulpturelle, til det konkrete, synlige resultatet Ulven frembringer i diktene, i diktbøkene som utgjør første halvpart av produksjonen; «Handicappet visjon» omhandler noen av våre nærmeste og mest konkrete støtteredskaper: krykker, rullestoler, stokker, rullebårer i en typisk Ulvensk setting, «Et fordums senter for religiøs vekkelse», der redskapene står etterlatt i et rom, som «et slags miraklenes museum», som et musealt syn av «antigravitasjonsredskaper», bruksting som holder kroppen oppreist mot tyngdekraftens horisontale sug; teksten omhandler også, som mye av Ulvens prosa, diktenes bokstavelige fallende tendens nedover diktets grafikk; frivillig eller ikke har prosaen hos ham retning mot sletksleddet før i enmannsfamilien Tor Ulven: selvsamme skrivende manns poesi. Prosaproduksjonen kan synes å operere nettopp som et kommentarappendiks - eller anneks, et tillegg til en aktivitet Ulven bedrev som poet fra Skyggen av urfuglen til Søppelsol, et tillegg som ufrivillig kan få et preg av apologi; intensiteten og dynamikken han gjenomførte i diktgenren, den delikate balansen han oppnådde ved bruken av enjambement og strofedeling, selve effekten av vakuum (motsatt luftig letthet) som kjennetegner en nærmest egen genre hos ham, bruddet som i seg selv ikke er et brudd i bildet, men i pusten, er på det meste tematisert i prosabøkene, det har ikke fått et konsekvent nedfall i den prosaiske syntaksen i bøker som Gravgaver, Nei, ikke det og romanforsøket Avløsning. Om det er et tydelig idiosynkratisk vedheng ved disse tekstene er det mer en tendensiøs intensjon, som er kuriøst å lese seg frem til, det er faktisk en stemme langt sterkere og dominant enn stemmen i diktbøkene, som heller påpeker stemmens uttillstrekkelighet som kilde og basis fremfor bæreevne; det er blant annet et konsentrasjons- og kondensasjonsspørsmål, som ikke minst spiller på polaritene tyngde kontra letthet: nærmest en uunngåelig parhest for enhver våken og vandrende poetdikter idag - som har utkrystallisert for seg sine ambisjoner; og dette ikke mindre innenfor prosafeltet. Ulven gjennomførte en taus protestaksjon mot tilstanden for og behandlingen av poesi her i landet (som andre før ham), og publiserte ingen egne samlinger mellom 1981 og 1987; etter Søppelsol i 1989 konsentrerer han seg - mot bedre vitende? - om større prosaprosjekter, større sett i forhold til det minimale formatet han til da hadde orientert seg innenfor; altså et genrehopp, som enkelte skribenter bedriver fra dag til dag (og ikke ser hva det påfører dem av desorientering), et hopp som logisk burde bety at Ulven tok med seg selve gravitasjonssuget fra diktene inn i de lengre og mer utfyllende prosatekstene; tyngdekraft her tenkt som et klart stilistisk trekk - og - stilistisk tema, som en eksistensiell malstrøm skriften gir motstand med sine utvalgte antigravitasjonsredskaper, selv i en så «uhuman» litteratur som Ulvens, som kanskje er en sterk grunn til at poesiens hans ikke fikk mer enn en perifer posisjon i offentligheten (slik han oppfattet det): innbakt i det stilistiske ligger tanken om det over(fladiske)flødige i skillet mellom menneskelig og ikke-menneskelig, som likevel ikke kan totalt unnvike det dramatiske i selve livssituasjonen - som Don van Vliet (alias Captain Beefheart) har poengtert: vekk med skjelettet og jeg er en kjøttpudding klemt flat til bakken. Benbygningen her lest som det interne og usebare armaturet/redskapet som stiller oss i en mer eller mindre vertikal eksistens og posisjon. Derfor også dette tekstsjokket i konfrontasjon med Ulvens prosa, med den ofte kompakte katalogiserende massen - som selvfølgelig beveger seg fremover med prosjektets intensjon, men sjelden med diktenes skulpturelle «egenmakt», som i variasjon XVI i «Musikken kan vente» fra Det tålmodige (1987):

Når dråpen løsner

og treffer deg

blir du borte

«fra en/ tenkende/ dryppsteinsgrotte.», som det står i variasjon I. Noen ville foretrekke å forsøke å «se» dette for seg som koreografi; skulpturen må i alle tilfelle «treffe» noe seende for å oppnå gestaltstaus og presisere sin egenøkonomi- som Ulven effektivt underminerer ved å trekke det betraktende subjektet inn i bildet, som et av mange eksempler på en eksistensiell tilstand av utstråling og magnetisme som Ulven stiliserer - i dikt. Tanken som en førspråklig stråle som faller nedover - siden det er den veien alt hos oss faller lykkes trolig best ved eksemplets makt: visning. Det er faktisk et sted der Ulven og teologien kunne møtes, om ikke mer enn i metaforisk forstand, bevegelsen som trekker all materie mot bakkenivå. Dette blir så mye tydeligere i et lite diktkonsentrat på seks korte linjer; forsøk å skrive om teksten, og du får: Når dråpen løsner og treffer deg blir du borte. Komisk mer enn kondens. Det lufttomme vakuumet mellom hver strofe forsvinner, det fallet som grafikken poengterer blir lagt flatt mot horisonten - av en flat linje; dessuten står diktet i en suite med undertittelen «Nitten Webernvariasjoner», som frigjør plass for pauser, som vi igrunn kan tillate oss plass for - i poesi som i prosa, som et taust innslag av armatur som Ulven snappet opp fra Webern (som snappet det opp fra Beethoven), som samtidig viser så tydelig frem en fonetisk delikatesse i selve fallet, en delikatesse som i mer klassisk orientert metrikk viser seg i skyvet fra venstre mot høyre, der tyngden ofte presses utover mot linjens ytterste kant; tyngden hos Ulven markeres også i en tilstand som nærmer seg full stopp, grafikkens strenge og begrensede økonomi gir faktisk plass for å smake på de fonetiske relasjonene, spesielt fordi han har en så bevisst formsans inspirert av de samme relasjonene - han rettferdiggjør i kraft av diktene selve formatet, som trekker på veklser fra imagismen, et format som har inflatert poesitradisjonen her hjemme de siste tredve årene; Ulven bruker, eller benytter seg av det - til sin materie, som står i et spenningsforhold mellom komponentene gravitasjon, vakuum og pust(pause); han har aldri forsøkt å skjule sin oppfatning av eksistensens retning: mot et sugende magnetisk kraftfelt som legger alt og alle flatt mot en lagdelt horisont; her gir han ikke den motstanden som tradisjonelle metrikere som Bull og Wildenvey projiserer utover, vers etter vers, som en krigserklæring mot tyngde ved hjelp av meterets luft; er han panteist er det en panteisme i irreligiøsitetens parentes, og om det er Altets salt han frivillig lar diktene sine inkoporeres i er det i Altets pauseslag; i metrikken heter det cesur, som holder syntaksflytet frosset i en mikrotonal evindelighet, før det supersonisk skyver verset oppover igjen: diktets driv fremover i forkant av diktets lyd; ideelt tenkt bedriver et fonetisk talent (og ambisjon) et kynisk spill på semantikkens bekostning, og vi kan plassere Ulven blant disse, som én innenfor kynismen, slik den oppsto som reaksjon på all fundamentalisme, som epistemologi som holder pusten til fundamentet det står på faller nedover, som Ulven klarte å utføre med råhet og delikat fonetisk følelse.

Det er dette all prosa burde ha vett (og gangsyn) nok til å misunne, og anerkjenne som diktgenrens fortrinn; grafikkens tydelige skjelett og armatur er et kraftfelt i seg selv - kall det makt eller mulighet til makt; en anonym, ansiktsløs makt som suger til seg ansiktet med tålmodighet og lydløs toleranse. Kontra det ekspressive elementet vi er alet opp til å formere kan vi med Tor Ulven - in memoriam - tenke: Musikken kan vente.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 13/07-95, kl. 17.35 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.