Wollstonecraft goes to Norge

Det er hyggelig for oss nordmenn at en reiseskildring om Norge er såpass original og velskrevet som «Min nordiske reise», og i tillegg forfattet av feminismens bestemor, Mary Wollstonecraft.

På den annen side er det mange trekk ved Min nordiske reise som er mer interessante enn de historiske fakta som serveres, og vi får anta at det er grunnen til denne nyutgivelsen, i tillegg til denne evinnelige tallmagien som sier at alle runde årstall skal feires.

Mary Wollstonecraft, som er en av den moderne kvinnebevegelsens store pionérer, fikk sitt «gjennombrudd» med det feministiske manifestet «Vindication of the Rights of Woman» i 1792. Hun døde i barselseng 38 år gammel i 1797, da datteren Mary Shelley ble født.

To år før sin død foretok hun altså en reise gjennom et begrenset område av Sverige, Norge og Danmark, før hun satte kursen hjemover gjennom det nordlige Tyskland. Hun var innom Larvik, Risør, Tønsberg, Christiania og Moss. Dengang, liksom i dag, var Norge mest kjent for det som vi uten grunn er stolte av, nemlig naturen, som allerede var skapt da nordmennene kom hit. Wollstonecraft er til tider overveldende romantisk i sine beskrivelser av hvordan naturinntrykkene blander seg med hennes egen psykiske tilstand og svingende humør.

Når det gjelder skandinavenes kulturelle nivå finner hun ikke så mye å glede seg over, bortsett fra gjestfrie og smilende bønder. De er ikke engang nysgjerrige: «Jeg tenkte ikke straks på at mennesker som befinner seg så nær dyrets nivå at deres eneste anstrengelser går ut på å finne den nødvendige føde til å opprettholde livet, har liten eller ingen fantasi til å fremkalle den nysgjerrighet som kreves for å befrukte den gryende tankevirksomhet som gir dem rett til å kalles skapningens herrer. Hadde de hatt noen av delene, ville de ikke med tilfredshet ha kunnet forbli rotfestet på de jordlapper de så sløvt dyrker.» Var det noen som sa politisk ukorrekt?

Foruten å være full av snirklete rett-fra-levra-meninger er Min nordiske reise også en glimrende reiseskildring, med flere slående observasjoner og presise refleksjoner enn vi er vant til å oppleve i dagens journalistikk. Wollstonecraft skaper begeistring for reiseskildringen som sjanger, og derfor for selve litteraturen. Hun beskriver landskap og natur på en måte som det sjelden gjøres i vår visuelle kultur, og leseren blir overrasket over hvor presist det beskrivende språket kan brukes.

Med en personlig og elegant penn skildrer hun menneskene hun møter, deres levekår, klassestruktur, kulturnivå, grad av frihet, litteratur og kunst, småbyens motbydelighet og kombinerer dette med filosofiske refleksjoner omkring ensomhet og forholdet mellom følelser og fornuft. Dessuten spekulerer hun over selve reisingens vesen, reiseskildringens konvensjoner og hva som fortjener å komme med i en bok.

For Mary Wollstonecraft var denne reisen til Skandinavia en flukt fra hennes daglige verden, en avstand i rom. For 1990-tallets norske lesere er den dessuten en avstand i tid, både til Wollstonecrafts kultiverte, engelske penn, og til Norge anno 1795, noe som gir denne boken et interessant perspektiv. Dessuten er det mye snadder her for dem som ser verden gjennom en idéhistorisk eller litteraturvitenskapelig monokkel.

Anka Ryall har skrevet en fyldig og vettug innledning.

Mary Wollstonecraft Min nordiske reise Oversatt av Per A. Hartun Pax Forlag, 1995 Anmeldt av Mikael Godø

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 13/07-95, kl. 17.36 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.