![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Vi snakker selvsagt ikke om sosialistisk stats-TV à la NRK (det er vel ikke noen fra Lille-Lørdag her?), men om vanlig, stuerent reklame-TV. Her er markedet og kundekretsen avgjørende, og tilfeldigvis er det hunde- og kattematprodusentene som leder verdensmesterskapet i programsponsing. Eller, snudd på hodet: Programmene som byråenes hunde- og kattefolk ikke tror er noe for hunde- og katteeierne, og som de derfor ikke kjøper reklamespots på, kan du som kanaleier bare glemme. De går ikke, ratingen er bånn, og fortjenesten null. Så de programmene lager du ikke, og du kaster ikke bort penger på senderetten. Du satser heller på nyheter 5 minutter i timen, 15 minutter går bort til reklame, og i de resterende 40 kjører du de nesten-samme såpeoperaene som de andre, og de samme billige Hollywood-filmene fra 20- til 50-årene. Pass på å få med noen om Krigen! I 60-årene begynte rettighetskjøret med åndsverkloven og alt det maset, og filmretter ble dyre. Men skal du absolutt ha noe «i tiden», finnes det billige etniske filmer fra U-land som Tyrkia, India og Norge. (Og ikke le av India, det er verdens største filmprodusent!) Til den seriøse biten tar man et par av de programmene fra BBC som går på omgang mellom de forskjellige kanalene, man trenger uansett ikke så mye tungt stoff, og i helgene har noen Rondo (også stats-TV satser friskt på å være med i konkurransegruppa), andre en form for Ringo, Bingo, Bongo, Pongo, eller de kjører en liten «sjekk» av noe slag, der en utringet programleder sørger for en erotisk snert. Spørrekonkurranser er også OK, folk liker det, bare det er mediekjendiser med, og premier med luker foran. Et talkshow i uka er et must, der blir det koseprat om livet selv. Så sper du på med noen musikkvideoer for de unge, og du er i mål.
I Rondo osv. gjør publikum mesteparten av jobben selv og betaler for å få lov, så det er billig programvare. Innen musikk er det lurt å satse på lokale band og glade sangfugler fra eldresenteret, de er lykkelige bare de kommer på skjermen. Nyhetene abonnerer man på fra en storprodusent som driver gjenbruk døgnet rundt, og resten kommer nok på tilbud. Dermed gjenstår bare hovedproblemet, det med kattematen, å få kattematprodusentene til å sponse.
Mao (som kan bety «katt» på kinesisk) fikk det på et tidspunkt for seg at 100 blomster skulle blomstre og 100 skoleretninger tevle. Ved nærmere ettertanke ombestemte han seg, og det ble med den ene, røde revolusjonsvalmuen og den ene, doktrinære -ismen. Noe av det samme gjelder dagens TV-kanaler, de blomstrer alle med den samme flora og danser til den samme katzenjammer fra de samme kassaapparatene. Hva var det nå Bruce Springsteen sa? Noe i retning av «50 kanaler, og samme mølet på dem alle». Helt riktig, Bruce, you got it! Men dagens kanaler tøver i en dance macabre som snart går over til stilleben. For den unge, fremadstormende fremtiden tilhører TV «on demand», der man får det ønskede programmet på et tidspunkt som passer og bare kutter mølet ut. Å få lederne av Bongo-Rondo omplassert på tiltak i dalstrøkene innenfor, får da bli arbeidsdirektoratets sak.
BT:
TV-SPONSING: Tilfeldigvis leder hunde- og kattematprodusentene verdensmesterskapet i programsponsing.
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]