Christopher Nielsens Weltschmerz

Det trengs en stor porsjon varme og omtanke, når mennesker i tegneserieform utleveres til almen spott og spe. Smerten og moroa ved å leve uteskes i Nielsens Weltschmerz-serie.

AV ØYVIND BERG

Den tyske forfatteren Jean Paul (1763-1825) oppfant begrepet «Weltschmerz» ved å sette sammen «verden» og «smerte». Weltschmerz-motivet har siden blitt utnytta av de fleste større forfattere og kunstnere - litterært kan det spenne fra Leopardis melankoli via Heines ironi via BŸchners aggresjon via Schopenhauers pessimisme via franske og russiske naturalister og Ibsen og dekadente Huysmans, for eksempel, via Kafka og eksistensialistene og Bataille bl.a. til en nåtidig forfatter som Kathy Acker. Det er mao. en formidabel og sentral strømning i nyere diktning som langt på vei kan forklares som Weltschmerz-utgydelser. Og nå har vi fått tre blader til på samme stamme, alle signert Christopher Nielsen.

Nielsen, som stjal tittel til sine første blader fra merz-kunstneren Schwitters, er den norske serieforfatter- og tegneren som har det klareste episke oppkommet: En mann som spinner lange historier uten dødpunkter, les En fettsugers bekjennelser og Jazzbasillen; reine satirer i sobert rølpa strek og med en språkføring som drar dyden av de fleste organiserte ordkunstnere i dette landet. Nielsens serie med mindre fortellinger, sånn ca. ett år gammel i disse dager, heter altså Weltschmerz og ilddøpes dermed i en stor tradisjon - på tross av det lille formatet. At tradisjonen er åpen for mye, viser bl.a. den snart 20 år gamle pønken.

Platt verden

Teknikken kan være som følger: Med subjektive, grove karaktertegninger belyses den grelle forskjellen mellom ideal og virkelighet i en verden som hele tida heller mot det groteske, outrerte, latterlige, syke, platte. Nielsens arbeid får etterhvert preg av å skildre det norske samfunnets samla mentaliteter på bånn av det tjuende århundret: Jeg kjenner ingen samtidskronikør som - i detaljrikdom og evne til å risse opp gjennomgående typer - kan måle seg med Chr. Nielsen. Da snakker jeg ikke bare om tegneseriekunstnere - men det er betegnende at tegneserien makter å spenne over såpass mange sjikt av den rådende ordninga: Strekene gjør kjappe snitt, som utdypes av ord, som igjen utvikles av tegninger o.s.v. i en lykkelig symbiose der det ene aldri står i veien for det andre - ikke hos Nielsen. Tegneserien er effektiv - også i den forstand at den er relativt enkel og billig å produsere.

Det store underet

Georg Luc‡cs skreiv om romanen, at den er «fortellingen om det problematiske individ, som i en degradert verden søker autentiske verdier - i en søken, som selv blir degradert». Hvis dette er tilfelle, er Weltschmerz #1 (1994) en roman. Og skulle som sådan kvalifisere til medlemsskap i Den norske Forfatterforening med tilhørende organer. Det er fortellinga om Lillemor Smith, velmenende pleier på en eller annen mental institusjon. Hun går i sædbanken for å få barn, har bare råd til dårlige gener og føder derpå to B-gjengnumre av noen unger. Hun vil gi dem en bra start i livet og bosetter seg på Vestkanten, men for å makte det økonomisk må hun jobbe ræva av seg og forsømmer ungene som får trøbbel i sossekulturen og sklir ut og ender som henholdsvis pornopamp og Vebjørn Sand-svermende direktørtispe. Imens har Lillemor havna på et gotisk mareritt av et gamlehjem, og historien ender med sentimentalt trykk i hennes blodkarsprengte øye som feller en tåre. Med sikker hånd og skrudd ironi er tittelen - Det store underet - plassert der de to krapylene fødes.

Hjerteknuserne

Fortellinga som helhet har et dramatisk driv som attpåtil er klassisk: Nielsen kan sin Aristoteles, eller han har det i blodet, det er ett fett, poenget er at hver episode, hver rute gir lett gjenkjennelige vrangbilder av Norge omtrent nå, og med disse bygges en fabel som nødvendigvis må knuse Lillemor Smith. Underveis støter vi på påfunn som ikke oppleves som påfunn, men naturlige følger av et lett sprudlende klarsyn - noen vil sjølsagt si svartsyn; dem om det, Chr. Nielsen kan i hvert fall ikke beskyldes for manglende tiltak når den ene typen etter den andre går av skaftet. Hør åssen dama i sædbanken snakker: «Jeg kan se det på deg! Du har lyst på en av de der små hjerteknuserne! En deilig lita pjokk eller ei bedårende lita tulle, ikke sant? - Ei lita ei! Ei lita osje bosje, boppe doppe, dulle dulle, omse bomse, kotsie kotsie helledussen lita ei! Da kan vi hjelpe deg, Lillemor!» - Et falskt og profittsugent språk som drar veksler på intimsfæren mellom mor og barn, infamt karikert som en bleiereklame; en liten avantgarde der det står og nesten bikker over snakkebobla si mot noe innadvendt, selvnytende? Omslaget på «Weltschmerz #1» viser en strigråtende, naken mann som sitter i det tomme rom med kloden i fanget: Kosmisk melodramatikk. Baksida viser 17. mai-fylla, og i spennet mellom disse to sidene er det Weltschmerz nok for flere mannsaldre.

Prosessen mot Christo

Men allerede samme høst var No Comprendo Press ute med Weltschmerz #2, nå viser omslaget en lett utrangla Jesus-Nielsen som bærer Kunstens kors mens kritikerjævelÕn sitter på sin høye hest m/jantelov under armen og pikker det skapende geni i skulderen med pennespydet. Og nummerets lengste historie, Prosessen mot Christopher N., spriter opp Jesu pasjonshistorie på en ikke helt vellykka måte: Det er moro når juryen føres inn i rettssalen og Christopher N., som sjølsagt er dømt på forhånd, lurer på hvorfor alle tolv er ortodokse jøder og får til svar at «Vel, dem diskriminerer ikke når dem plukker ut jurymedlemmer vet du! Om du er katolikk, buddhist, jøde… det er ganske uvesentlig, eller hva?» Men det blir noe tamt når grunnhistorien vrenges opp i dagen idag bare for å illustrere en fordømt kunstners trøbbel med svik og svikt blant venner og kritikk? Problemet her er fortellerholdninga, ironien blir for entydig og dermed forsvinner et dusin lag svimlende dimensjoner som ellers ligger tykt utapå de fleste Chr. Nielsen-fortellinger. Jeg synes også å merke en sløvere sarkasme i tegningene, men det veit jeg ingenting om, tegne kan jeg ikke, og om Nielsens serier er godt eller dårlig tegna er ikke min sak: Jeg veit bare at strekene normalt er effektive pek. Det holder i lange baner.

Melotraumatisk

Ellers introduserer nummeret Optimisten, pessimisten & fatalisten; tre typer som lever opp til navnene og som må ha funnet hverandre på en eller annen kollisjonskurs. Her havner de i slåsskamp men blir redda av filantropen og misantropen, utover det er det en historie som hele tida drives av fatalisten, selvfølgelig: Han gir jo faan, - for meg er dette også den fortellinga som (siden To trøtte typer) minner mest om Robert Crumb. Og gamle RC er en bra mann å minne om.

I tte og en halv uke opptrer ei hete-netter-hungrig dame på egotripp - så langt med to menn og et lite mellomspill, bare, hos Doktor R.I.P. Foetus som også lever opp til sitt navn. Her tar Nielsen det melotraumatiske helt ut, lar fosteret be (på sine knær?) for sitt liv helt til det tas av ungesugeren og skylles ned i toalettet, etc. Og det er greit nok, og Weltschmerz #2 er sjølsagt god underholdning - helt nødvendig lesning for den som vil fram her i verden! -, men som helhet bærer det litt preg av oppsamlingsheat, det mangler den siste dreininga som får altsammen til bare å fortsette å snurre rundt, i et hav av betydninger som flyter ut av stram fortelling.

Haikudiktning

Og så, her om dagen durer jeg inn på Narvesen og blir møtt av Christopher Nielsens skamslåtte/såra/unnskyldende oppsyn. Weltschmerz #3 er i handelen (de andre er fortsatt å få kjøpt fra forlaget), det er igjen et blad som - selv om det rommer forskjellige historier - er komponert med episk driv og kontrapunktisk teft. Det åpner med tolv forskjellige typer som har funnet positive, velmenende og naive løsninger på åssen en skal overleve tidas berserkgang, og ender med tolv ditto svartsynte, onde og destruktive eksistenser - OBS: Da får vi, bare på innsida av de løse permene, 24 skarpe portretter av sånne du ser rundt deg hver dag, på gata, på TV, i avisene, kort sagt: Roller stilt opp mot hverandre, uten unnskyldning eller forsoning. Hvis jeg skulle brukt en sjangerbetegnelse fra mitt eget fag, som er poesi, ville jeg sagt at dette er haikudiktninga til Christopher N.

Dårlig innflytelse

Men som jeg allerede har vært inne på: Det er hans skarpe grep om fabelen som løfter Christopher Nielsen inn i et fellesskap av kunstnere det er vanskelig å oppholde seg i: Fordi det er så få andre, og de få som er er så bra. Første historie heter Dårlig innflytelse og viser en ensom ung pode med sunn, litterær interesse - hvis det ikke var for at litteraturen han leser er Bukowski, og når han skal etterleve forbildet er han for liten til å fylle rollen med sex, alkohol og travspill. Men han gjør noen erfaringer som får den litterære interessen til å vokse mot en piskesnert av et sluttpoeng: Det heter seg at man skal begynne in medias res, uten innledning, rett på sak, midt i historien - det snertne med en fortelling som denne, er at den også slutter midt i historien. Alt er ved det samme, selv om mye har skjedd. Og da er vi bare hakket fra pessimisten og optimisten, som denne gang drar på fest hos fatalisten; han har fått det store jordskjelvkicket, jakter på ekstreme opplevelser og driver oss fra en rolig begynnelse ut i et grotesk gjøglespill, fortalt med kjappe sprang og voldsomme kutt og midt oppi dette en solid kontroll. Det sklir ikke ut, som det ville gjort hvis fortelleren ikke holdt hodet kaldt, nei; det toner langsomt ned, med meta selvkommentar og det hele («Du overgår deg selv, fatalisten»), og glir over i episode 1 (mens vi venter på flere) av Mens vi venter på dommedag. Denne starter med å dra etpar opplagte poeng over det religiøse sektuvesenet, hvorpå den evige student dras inn i en diskusjon mellom gammalkommunist og yngre veggisraddiser - på fem sider turneres her en rad relevante argumenter mellom kjøtteteren (sarkofagen) og disse neopuritanske unge. På en morsom og tungerapp måte: Argumentene gir seg sjæl ut fra situasjonen - fortellergrepet går for en stor del ut på å avgrense og finslipe situasjonen, sånn at de dramatiske effektene opptrer med max naturlighet.

Ren nytelse

Når fortellingas rammer og karaktertypene er så klare som her, og Nielsen boltrer seg med det språket han har så innmari godt øre for, blir alvoret og engasjementet forvandla til noe urkomisk - uten et øyeblikk å opphøre som alvor og engasjement. Det samme kan sies om neste historie, «2 helt vanlige fyrer» & klassekampen ; to typer fra hver sin kant av byen som prøver ut hva denne forskjellen egentlig betyr. Christopher Nielsens aldri sviktende pedagogiske pekefinger stikker fram også her: Budskapet er glassklart, dårskapen likeså, og jeg blir sittende igjen med en fyldig følelse av å ha opplevd noe. Ikke bare Weltschmerz, men også en glede over at mentaliteter og fenomener kan skrives og tegnes med en så opplagt og grunnleggende humor. Her er lite eller ingenting av den sytende kulturtrøtthet og Europaforakt som preger en stor del av Weltschmerz-diktinga ellers. Disse fortellingene er ren nytelse, selv om de beskriver komplett idioti.

Trippelmoral

Det skal finnes et helvete for satirikere, det heter himmelen: Der er alt det samme i navn som i gavn, hver levende sjel oppfører seg som en engel, tanke og gjerning er fullstendig sammenfallende. Jeg veit det ikke er noen fare for det, men sier likevel: La oss håpe Christopher N. aldri havner der. La oss håpe han får fortsette i dette trippelmoralske samfunnet, fortsette å blottlegge det smålige, det onde, det dumme, det usunne og det latterlige. Og la oss huske på: Det trengs en stor porsjon varme og omtanke, når en skal utlevere så mange typer til almenn spott og spe. Denne varmen tas hos Nielsen ut på hårreisende sentimentalt vis. Brå kast mellom satire og sentimentalitet var også noe som kjennetegna Jean Pauls bøker, jeg bare nevner det, sånn at vi kommer tilbake til opphavet: Mannen som prega Weltschmerz-begrepet for all ettertid, slik at det langt på vei overtok for tidligere tiders Vanitas-motiv; akkurat dŽt har i mange tilfelle medført en stadig snevrere - mere ego - selvforståelse.

Derfor er det så ekstra herlig når en norsk Nielsen gjør det omvendte.

BT: 1

CHR. NIELSEN: Avfotografert etter blind vold, - her som Benetton-parodi.

BT: 2

CHR. NIELSEN: «Mens vi venter på dommedag»

BT: 3

CHR. NIELSEN: «Optimisten, pessimisten og fatalisten»

BT: 4