![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
MORTEN SØBY
But how could we know when I was young
All the changes that were to come?
All the photos in the wallets of the battlefield
And now the terror of the scientific sun?
The Clash
Serien VR.5 er 90-årenes fatale fade out for teknotopia.I Oliver Stones Wild Palmes er forfatteren William Gibson cameo i en selskaps-scene. Gjennom stikkordet Neoromancer introduseres Gibson for hovedpersonene i filmen. For å være sikker på at alle fatter poenget tilføyes: Han fant opp begrepet cyberspace. ÇYepÈ, nikker Gibson beskjedent og tilføyer: [[Eth]] Çog siden vil ingen la meg glemme detÈ.
Gibson fascinerte midt på 80-tallet med sin melankolske tekno-ironi. Dengang påpekte han skarpt overflate-teksturen i den elektroniske informasjonsmåten. Et ambivalent landskap for computer cowboys [[Eth]] interzones. Han omplasserte tegn [[Eth]] skapte mystikk, hemmeligheter, overraskelser. Dataene danset. Nå er han selv objekt for tilværelsens serialisering. Han er allerede kommersielt kanonisert.
Uten at han selv ønsket det, ble han Gudfar for en internasjonal subkultur for unge datafreaks: cyberpunks. Mottoet var: Ç…the street finds its own uses for thingsÈ. Cyberpunkerne ble utropt til informasjonssamfunnets nye helter med cyberspace som utopi.
Gibson ble også inspirasjonskilden for en ekspansiv industri av «virtuell virkelighet». Reklameslagordet fra firmaet Division lyder: «Reality Sucks! Get Virtual!» Hypen rundt virtuell virkelighet fikk Gibson til å reagere med romanen Virtual Light. Romanen skulle ifølge forfatteren selv være en Çsnøball med steinÈ rettet mot virtuell bizzniss og et forsøk på å underminere endimensjonal futurisme.
Gibson beveget seg bort fra ironi og ambivalens til generelle bekymringer. Hans subkulturelle karisma resirkulerer i simulakre strategier. Novellen Johnny Mnemonic lanseres nå som film og CD ROM spill.
Med TV-serien VR.5 er cyberpunk definitivt død som subkultur. I TV2 kan vi hver uke følge Sydney Bloom (Lori Singer) inn i VR.5. Via et gammeldags akustisk modem(!) hacker hun seg inn til et underbevisst nivå i en virtuell verden. Cyberspace eller VR.4 er for henne et tilbakelagt stadium.
VR.6 bringer deltagerene til et virtuelt bevisst nivå som fester seg i hukommelsen. I VR.7 flyter kommunikasjon via hjernen [[Eth]] telepati. Syndeys far hadde før han døde evnen til å implantere en enkel eller multippel personlighet med livserfaring i andre. I VR.9 og 10 handler det om en omnipotent evne med en post-Guds kvalifikasjoner. De digitale maskinene er totalt innkorporert som proteser for alle menneskelige funksjoner.
Serien VR.5 er 90-årenes fatale fade out for teknotopia. VR.5 er normalisert, rasjonalisert og TV-industrialisert [[Eth]] og blitt data trash. Enhver episode kan sees som et trivialisert gravskrift over cyberpunk. Brikoløren Gibson byr ikke lenger opp til dans.
Melankoli er den brutale mangel på følelsestilknytning som hører til de mettede systemer. Det er noe som kommer over en når håpet om å bringe likevekt - mellom det gode og det onde, det sanne og falske - er forsvunnet.
I et intervju nevner Gibson Lou Reed som sin viktigste inspirasjonskilde. Han hadde egentlig tenkt å bruke denne strofen fra Velvet Underground som epigram for Neuromancer: ÇWatch out for the worlds behind you.È
BT:
VIRTUAL REALITY: «Reality Sucks! Get Virtual!» Foto: Truls Lie
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]