Politikkens etiske utfordring

Seieren i 1945 var også en seier for grunnleggende menneskelige og politiske verdier. Det går en sammenhengende linje fra den franske 1789 revolusjonens borgerrettigheter via Eidsvoll 1814 og 7. juni 1905 til frigjøringsvåren i 1945.

AV GEIR KJELL ANDERSLAND

Hvordan er så tilstanden i dag - i 1995? Er det bare en fortid vi feirer eller kan vi med god samvittighet også la feiringen gjelde vår egen samtid? Svaret vil selvfølgelig variere etter hvem man spør og hvor den som svarer bor. Likevel er det et påfallende trekk i tiden hvordan mange, spesielt i akademiske og intellektuelle kretser, nå uttrykker frykt og bekymring for den rådende tidsånd.

Håpløshet

Den kjente finske filosof Georg Henrik von Wright har i sine to meget omtalte bøker «Vitenskapen og fornuften» og «Myten om fremskrittet» gjort seg til talsmann for en dyp tremskritts- og fremtidspessimisme. Den tyske samfunnsrefser Hans Magnus Enzensberger har i boken «Borgerkrig» mistet de fleste av sine forhåpninger til den siviliserte menneskehet: «Vi dreper og utsletter hverandre uten påskudd eller mening - en hvilken som helst T- bane kan forvandles til et Bosnia i miniatyr». Og danske Henrik Stangerup istemmer klagesangen med sin versjon: «Jeg tror vi er inne i en periode hvor en bestemt brutalisering er på vei på alle fronter. Vi brutaliserer våre sanser»

Det er i det hele et interessant trekk i tiden hvordan den radikale intellegentia, tradisjonelt sett svært optimistisk med en nærmest usvikelig tro på menneskheten, nå er blitt gjennomgående pessimistisk. Kanskje er karakteristikken av venstresidens nye idelologi som ren nostalgi ikke helt i det blå. Men uavhengig av ideologisk og politisk ståsted, tror jeg ingen av oss kommer utenom noen påtrengende og foruroligende trekk i tidsbildet: Den ekte rasismen som utbrer seg i stadig større deler av Europa og en økende fremmedfrykt og innvandrerhets i vårt eget land. Når det kan hevdes at innvandringen i Norge nå er farligere enn den tyske okkupasjon var, og et angivelig seriøst politisk parti foreslår å opprette leirer for innvandrere og flyktninger mens de venter på å bli utvist, så er dette noe langt mer enn storm i et vannglass. Dernest møter vi flere og flere som bare vil være sin egen Iykkes smed. Solidaritet er blitt et umoderne ord. Alle har nok med seg og sitt: «Ingen tar skurker mere. Det e kver mann for seg sjøl» synger Jan Eggum nostalgisk, men betimelig. Andre har etterlyst de gamle kjeftekjerringene, de som ikke nølte med å fortelle også andres barn «kor skapet skulle stå». Sikkert irriterende og ubehagelig, der og da, men man brydde seg!

«Den nye psykeligheten"

Og kanskje det mest skremmende nye funn i vår tid: Avisoverskrften «Hver femte ungdom blir ubrukelige», som slår imot oss, med henvisning til psykologiske undersøkelser gjennom mange år. Psykologene kaller fenomenet «Den nye sykeligheten». Det handler om at hver femte elev i småskolen i løpet av ti år vil være så psykisk skadet at de ikke kan brukes i noen jobb som voksen. For alle, også de minst skadede, blir livet en egotrip. Deres ønsker og begjær er det eneste som teller. De har lite eller ingen følelser overfor andre mennesker. Årsaken skyldes mangel på voksen kontakt. Psykologene slår nå hull på sekstiåtternes siste livsløgn: myten om at kvaliteten i samværet med barn kan erstatte den manglende tidsbruk. Kvantiteten er viktigst. Foreldrene må være tilstede når barna trenger dem. Foreldrene må vær mer hjemme, selv om de leser avisen. Poenget er øket tilgjengelighet. Vi må slutte å kjøpe oss fri fra barna. En tredjedel av barna kan reddes hvis vi setter i gang nå, sier psykolog Jan Mossige.

Så er det vel velferdsstatens skyld alt sammen? «Veien fra fattigdom til velstand ble samtidig veien til alminnelig misnøye» er det blitt sagt. «Staten har nasjonalisert folks personlighet og initiativ - har også tatt fra dem muligheten til å gjøre noe særlig med sitt eget liv. Når staten overtar moralen. hehøver en ikke lenger selv tenke moral. Man trenger ikke bry seg så meget om sitt eget liv, og enda viktigere heller ikke med andres» skrev Arvid Weber Skjerpe i «Jakten på det gode liv» midt på 1980-tallet. Dette ble da også 80- årenes store politiske slager: At den sosialdemokratiske tenkning og styring hadde sosialisert og institusjonalisert alle livets problemer. Det fantes ikke det menneskelige problem som ikke kunne løses med en bevilgning over stasbudsjettet. Men nå har tidene, i hvert fall ideologisk, forandret seg. De fleste er enige om at markedsstyring og liberalistisk tankegang i dag har fravristet den statlige styring hegemoniet. Noen mener det er gått så langt at kommersialiseringen gjennomsyrer hele samfunnssystemet. «Salgbarhet er blitt alle tings høyeste målestokk. Medmennesket tingliggjøres og menneskelig fellesskap umuliggjøres» hevder humanistprofessor Asbjørn Aarnes. Om jeg ikke uten videre vil si det så bastant, så deler jeg det syn at pendelen nå er i ferd med å gå for langt den andre veien.

Vi må tilbake på den gyldne middelveien. Som en tidsaktuell fransk historiker (Francois Furet) så presist formulerer det: «Det å styre et moderne demokrati handler om å skape en slags likevekt mellom nødvendigheten av en sterk stat på den ene side og samfunnets og borgerenes frihet på den annen. det er et kompromiss, og det er meget vanskelig».

Begrensning av det offentlig

Selvfølgelig må det settes grenser for fellesskapsløsninger og offentlige reguleringer. Vi vil ha et samfunn som også gir rikelig utløp for personlig ansvar og personlig initiativ, uten overdrevent offentlig formynderi.

Det er viktig å fastslå at alt i livet ikke er politikk. Stortinget kan ikke vedta den enkeltes personlige lykke eller livsinnhold. Det er påkrevet både i politisk, juridisk og i dypeste eksistensielle forstand å forhindre at det offentlige og politikken trenger alt for dypt inn i den private sfære.

Men dette må ikke bety en tilbaketrekking og forakt overfor politikk, slik vi ser tendenser til. Mange observerer en manglende politisk interesse, et manglende engasjement, en påfallende kynisme som et generelt fenomen: Vi lever i en privat tid, vi er kun opptatt av individ, samliv og egen helse», sier Susan Sontag, kjent amerikansk kunstner og intellektuell . Spesielt illevarslende er den økende avstanden mellom politikken og det akademiske miljø. Politikken mister status og prestisje. Ifølge professor i statsvitenskap Bernt Hagtvet interesser ikke engang studentene i statsvitenskap seg lenger for politikk. Den akademiske elite orker ikke politikkens uutholdelige dumhet, for å omskrive Kunderas berømte romantittel.

Men dette er en alvorlig trussel mot demokratiet, og dermed i det lange løp også den frihet, som vi idag feirer. Frihet og demokrati er ett, og betyr jo nettopp alles medvirkning og alles medansvar. Derfor gjelder det, i demokratiets og frihetens navn, å gjenreise tilliten til politisk deltagelse og virksomhet, gjenvinne troen på det talte ord, på dialogen, på selve den politiske kultur og prosess. Vi må restaurere det politiske teater. Det må bli betydningsfullt igjen å opptre på den politiske arena. Men så trenger vi kanskje en større bredde og variasjon blant de politiske aktører. Mangeårig stortingsrepresentant Georg Apenes kom med dette hjertesukk på tampen av sin parlamentariske karriere: «Jeg skulle ønske det ble lettere for folk utenom de store partimaskinene å komme inn på Stortinget. Vi trenger noe i tillegg til broilerne og de ufeilbarlige og vellykkede, noe som smaker av kultur. En og annen kunstner, litterat eller frifant. Noen som kan si fra når keiseren er naken. Partiene blir stadig feitere og mektigere, og det bekymrer meg».

Et nytt decennium

I 1989 falt det totalitære kommunistiske samfunn i Øst-europa sammen som et korthus. Nyttårsaften det året innledet den nyvlgte tsjekkiske president Vaclav Havel et nytt år, et nytt decennium og en ny tid med en tale som fortsatt blir ansett som et etisk skriftstykke for hele Europa i -90- årene. Havel trekker trådene tilbake til sin forgjenger og læremester, Tomas Masaryk, filosofiprofessoren som ble president og som så på politikken og moralen som to sider av samme sak. Havel sa: «La oss lære oss selv og andre at politikk ikke behøver å være bare det muliges kunst, særlig der man med dette mener spekulasjonenes, kalkulasjonenes, intrigenes, hemmelige avtalers og den pragmatiske manøvreringens kunst, men at politikken også kan være det umuliges kunst, nemlig kunsten å forbedre seg selv og verden». Et halvt år senere mottok Havel Sonning- prisen i København, og i sin takketale snakket han om politikkens makt og privilegier, nå med egen erfaring som bakgrunn:

«Politikk er et område av menneskelig aktivitet som stiller forsterkede krav til den moralske sans, til evnen til å leve seg inn i andres sjel, til sans for måtehold, for ydmykhet. Det er en beskjeftigelse for særlig beskjedne mnnesker. For mennesker som ikke lar seg bedra. Alle som overfor oss påstår at politikk er en skitten ting, Iyver. Politikk er simpelthen et arbeide som krever særlig rene mennesker, fordi det er så lett å svine seg moralsk til i det»

Vi må få flere politikere av Havel og Apenes støpning . Det betyr ikke at alle skal bli politikere. Poenget er at deltagelse og medansvar for fellesskapet er noe langt mer enn yrkespolitikk. Det viktigste er at så mange som mulig utviser evne til slikt medansvar, samt selvstendighet og mot, når det kreves, til å utfordre herskende oppfatninger i fag og politikk. Vi trenger ledere, det være seg i næringslivet, ofentlig forvaltning eller politikk, som kan lede med både høyre og venstre hjernehalvdel, både med analytisk rasjonalitet og med ryggmargsreflekser og magefølelse. Vi trenger ledere som i sin nødvendige effektive jakt på resultater også kan stoppe opp et øyeblikk og gi tilstrekkelig plass til kjærlighet, omsorg og solidaritet, og som «vil være gode mot menneskenes jord, som vil ta vare på skjønnheten og varmen», for å bruke Nordahl Griegs ord til ungdommen. Hvis ikke, makter vi ikke møte Henrik Stangerups moralske utfordring om å «finne tilbake til en humanisme som gjør oss ansvarlige for barnet som ligger utenfor vinduet vårt og dør».

Grunn for pessimisme

Samtidig trenger vi mer enn på lenge et optimistisk sinn. Der er hevdet at det er gode grunner til å være pessimist. Vi lever i en brutal og skummel tid. Men nettopp derfor er det all grunn til å bestemme seg for optimisme. Vi må ikke glemme at pessimisme har en tendens til selvoppfyllende profeti.

Vi trenger det myndige menneske. Vi trenger mennesker som kan bevare sin selvstendighet overfor de makter som til enhver tid søker å fange menneskene i sin fold. Først gjennom deltagelse i maktformidlingen, ved bekjempelse av maktmisbruk og ansvarlig håndhevelse av retten, er fullbåret sosialt liv mulig, og mennesket er blitt myndig. Dette er hver enkelt ansvar og store oppgave, og kanskje i dag vår største utfordring for demokratiet.


[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]