[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Lite kritisk om Ferry

PEDER ANKER

Fredrik Stjernfelt gir i Morgenbladet 30 juni en rosende omtale av Luc Ferrys bok Den nye økologiske orden. Det kan imidlertid være verdt å kaste et kritisk blikk på boken, ikke fordi Ferry mangler gode poenger, men fordi bokens argumentasjon og belegg er dårlig.

For å ta belegget først. Ferry viser bare til et fåtall av de ca. 20 filosofiene som har sluttet seg til den dypøkologiske plattform. Hans note- og referanseapparat er, for å si det pent, utilstrekkelig. Det finnes ingen systematisk og forsøksvis sympatisk gjennomgang av standardreferanser. Dette fører til at en rekke misforståelser oppstår, la meg ta noen etter tur.

Ferrys utgangspunkt i Christoper Stones berømte artikkel «Should Trees have Standing? Toward Legal Rights for Natural Objects?» kan ikke brukes som argument hverken for eller mot dypøkologien. Stone er hverken en forsvarer av dypøkologi eller trærs moralske rettigheter. Han er en jurist som argumenterer for at naturobjekter bør kunne være rettssubjekter. Dette er en juridisk definisjon som Ferry feilaktig blander med et moralsk eller filosofisk begrep om rettigheter. Å gi legale kvasi-rettigheter til andre enn mennesker kan være en gunstig måte å formulere miljøproblemer på innen juridisk terminologi, men indikerer ingen iboende rettigheter. Stones kongstanke er at miljøvernere må kunne reise miljøspørsmål for retten. For at dette skal være mulig, må man ha «en fornærmet part» med legal status for at rettssystemet skal kunne vurdere en sak. Tanken er så at miljøorganisasjoner skal kunne prøve en kontrovers, formelt «på vegne av naturen», men reellt på vegne av summen av alle de mennesker som er glad i naturen. Ferrys (bevisste?) feillesning i retning av at Stone mener trær har rettigheter på linje med mennesket, gjør at hans argument faller til jorden.

Nå henviser Ferry til enkelte filosofer som hevder at dyr, og muligens krypdyr, har moralske rettigheter. Men ingen av disse mener, etter det jeg kjenner til, at insekter, basiller og virus faller inn under en slik kategori. Stjernfelts overskrift i anmeldelsen «Har AIDS-viruset rettigheter?», reiser derfor en misvisende spørsmålsstilling på siden av tema. Ferrys fokusering på rettighetsargumenter er likevel en lang avsporing med hensyn til dypøkologien. Ferry har et poeng jeg kan slutte meg til, nemlig at dypøkologien har en manglende rettsforståelse. Dette bunner i at økologisk filosofi i det store og hele tar utgangspunkt i en filosofisk (kommunitaristisk) tradisjon som fokuserer på spørsmål av typen «Hva er det gode liv?», og ikke på «Hvem har moralskrettslig status?». I den miljøfilosofiske debatten har det vært en lang og tildels bitter debatt mellom (filosofisk liberale) tilhengere av dyrs rettigheter og (kommunitaristiske) tilhengere av et samspill mellom mennesker og det biotiske miljø. Når Ferry ikke skiller klart mellom disse grupperinger, blir hans argumenter igjen høyst uklare.

Den mest kontroversielle og samtidig mest utfordrende del av Ferrys argumentasjon knytter seg til en parallell mellom dypøkologi og «blod og jord»-nazisme. Ferry berører i denne delen av hans bok et spennende aktuelt felt, men argumentene bygger desverre assosiasjoner. Hans skriver stadig om «foruroligende likheter», men å påvise likheter er ikke det samme som å fremme argumenter.

Stjernfelt skriver at Ferrys bok er «så aktuell som man overhode kan ønske seg». Man blir fristet til å spørre; aktuell for hvem og i hvilken kontekst? I Frankrike går ikke myndighetene av veien for å sende spesialstyrker ut for å regelrett likvidere et medlem av Greenpeace og senke en av båtene deres. Disse forsøkte, og forsøker fortsatt, å stoppe atomprøvesprengningene i Stillehavet. Organisasjon er kjent for å hente argumenter i dypøkologisk litteratur. Ferrys bok, som har solgt i relativt store opplag i Frankrike, har fungert som en argumentativ basis mot «fundamentalistene» i Greenpeace, og legitimerer dermed samtidig Frankrikes lite miljøvennlige politikk. Dette skjer riktignok uten Ferrys sympati, men kan man velge sine forbundsfeller? Av disse grunner er det å håpe at en habil kritiker som Stjernfelt for fremtiden setter et noe mer kritisk lys på miljøfilosofisk litteratur.

Peder Anker er stipendiat ved Senter for Utvikling og Miljø

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]


[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 13/07-95, kl. 08.46 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.