Majors foreløpige triumf

Kritikken mot Major har gått på ubesluttsomhet, på hans forsøk på å finne løsninger og komme overens med EU, og ikke minst på hans uheldige regjeringsutnevnelser: Skandalene er kommet tett som hagl. I tillegg: elendige lokalvalg og valg til ledige parlamentsplasser, reddsomme meningsmåler.

Men John Majors egentlige problem er et annet, og det er et problem også en eventuell labourregjering etter neste valg må slite med: Det faktum at 1938 var det siste censusåret Storbritannia med tilliggende herligheter ble målt til å være en verdensmakt.

Den britiske offentlighet har i økende grad irritert seg over nasjonens degradering, som gikk via Suez-fiaskoen i 1956 og de Gaulles markering på 1960-tallet av at Europa godt kunne klare seg uten britene, til de stadig tydeligere tegn på at britene ikke oppnår mer enn status quo selv på hjemmebane i Nord-Irland.

Det lenge siden Londonavisene kunne skrive «Tåke i kanalen, kontinentet avskåret.». Det er lenge siden «British made» var et kvalitetsstempel.

Den velstandsøkningen Vesten opplevde i etterkrigstiden kom saktere og mer rykkvis (stop-go-politikken) i Storbritannia enn mange andre steder. Tungindustrien og kullgruvedriften, nasjonens ryggrad, måtte omstruktureres og delvis nedlegges. Streikebølger og forslumming satte sitt preg på 1970-tallet. Margaret Thatcher fulgte opp sin påpekning av Storbritannias kritiske situasjon med tiltak som opplevdes som drakoniske og nedverdigende (har nasjonen råd til gratis skolemelk?). I EU er Storbritannia ikke i nærheten av å fylle krav til finansiell styrke og valutasoliditet.

Dette var den situasjonen John Major arvet. Ved sin utfordring til toryene spurte statsministeren egentlig om noen andre var bedre skikket av de konservative til å ta tak i de enorme utfordringene Storbritannia står overfor.

Den britiske frustrasjonen har gjennom årene gitt seg uttrykk i rå politikerslitasje. Og mye av kritikken mot Major har vært enkel: Hvis vi ikke oppfyller EUs krav, meld oss ut! Oppnår vi ikke fred i Nord-Irland, trekk oss ut! Gjør regjeringsmedlemmer feil, kast dem! Major har ikke et øyeblikk vist tegn på en slik politisk stil. Mye mer enn den høyreradikale Thatcher, og mer enn mange trodde, er Major en klassisk konservativ brite med avsky for splittende løsninger.

Imidlertid er det langt fra nok for Major å oppnå flertall i eget parti. For det er ikke lenger trolig at de konservative vil fortsette i regjeringsposisjon etter neste valg.

De konservative har regjert Storbritannia siden 1979, kanskje først og fremst fordi Arbeiderpartiet har slitt med en venstrefløy den vanlige brite ikke ville drømme om å stemme på. Tony Blairs innsats som labourleder har imidlertid vunnet mellomsegmentet blant velgerne. I en slik situasjonen er kanskje Major toryenes minste onde. For selv om det er usannsynlig at Major kan vinne sentrum tilbake, er det utenkelig at en høyreradikal tory ville kunne klart det.

lm

Kinesisk gru

lm

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 13/07-95, kl. 08.46 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.