![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
En utgivelse av tre ganger tre CD'er gir nå et oversikt over det som en gang ble kalt for DDR-musikk. Fem år etter pengeforeningen er gjemmestedet til de østtyske pengesedlene oppdaget.«Kom, vi maler solen på den gråe brosteinen», lød en populær DDR-slager på syttitallet. Sangen ble publisert etter at Erich Honecker hadde tatt over regjeringen som etterfølger av Walter Ulbricht. Isen i den østtyske kulturfronten syntes å smelte. Erich Honecker lovde videre grenser for kunstutviklingen. Men det var en illusjon. Kort tid etter Honeckers maktovertakelse forlot dikteren Biermann, skuespilleren og sangeren Manfred Krug og Nina Hagen sitt hjemland. Da komponerte gruppen Karat sangen om fuglen Albatross som flyr grenseløst. Senere ble drømmen om den grenseløse tilværelse til en sang om et rom med blomster i vinduet. Den sosialistiske tristessen gjenspeilte seg i musikkrepertoaret. Slagermusikk, pop og viser forteller i dag mer om den østtyske befolkningens kollektive følelser enn statistiske årbøker og etterpå-analyser. For å forstå den yngre historien må man lytte til dens musikk.
De musikalske komposisjonene i DDR skulle oppfylle en såkalt historisk misjon. Komponistenes oppgave var å vinne publikum og å forskjønne den arbeidsrike hverdagen. Til tross for dette kunstfientlige paradokset var resultatet ikke unyansert. Håp og resignasjon er til og med hørbart i klassisk moderne komposisjoner. På femtitallet anga Hanns Eisler tonen. Komponisten som tonesatte Brechts sanger ønsket seg at musikken skulle «overbevise folket om den riktige saken på en vennlig belærende måte.» Han blandet jazz og folkeviser. Komponisten Ernst Hermann Meyer drysset patos over sitt Mansfelder Oratorium som var viet arbeiderne i kullgruvene. Paul Dessau gjorde narr av det sosialistiske partiet idet han brukte tonene Ess (utt. S), E, D i sitt verk og vandlet disse om til absurde klangbilder. Selv om det var slitsomt å bearbeide det klassiske moderne i DDR, skilte dets komposisjoner seg ikke vesentlig fra resten av den europeiske musikkstilen.
I dag har arvet til det sosialistiske musikkrepertoaret fått mange forskjellige eiere. Det største arkivet med navnet VEB Deutsche Schallplatten ble gitt til Ulrich Urban, en musikkelsker som tidligere solgte biler. Hans omsetning, med verkutgivelser fra unge kunstnere som ingen kjenner, og gamle som ingen har lyst å kjenne lenger, er derimot begrenset. Et lite firma med navnet Magna fikk lisens til å selge verkene fra det klassiske arkivet. Dermed havnet Deutsche Sinfonie, hovedverket fra samarbeidet mellom Brecht og Eisler, i tilbudskurvene hos kjøpesentrene.
Det virkelige arven derimot, ble solgt til et Hamburger firma som overtok det gamle logo ETERNA fra DDR-tiden. Dette firmaet sørger for at en komponist som Hanns Eisler ikke blir glemt. Firmaet gir ut intervjuer, originalinnspillinger, foredrag og oppsetninger med høyt dokumentarisk verdi. Disse utgivelsene kan bidra til å høyne forståelse for det paradokset som den østtyske musikkproduksjonen måtte leve med.
For den østtyske musikkproduksjonen gjelder det samme som ellers på markedet. Det gamle selger best. Musikere som Nina Hagen og Manfred Krug i likhet med gruppen Renft tilhører det gamle DDRs subversive adel. Til og med forhenværende såkalte statsrockere som Karat, Puhdys og Silly digitaliseres med suksess. Forunderlig er at det er fortsatt det yngre publikummet som er interessert i pop fra øst. Denne musikken synes å være mere akseptert enn det som kan fås hver dag fra MTV. På diskoteket i DDR måtte 60 prosent av musikken være laget i hjemlandet. Slik var ungdommen tvunget til å høre på denne musikken, selv om de likte Hendrix bedre. Likevel vil selgerne av slagere fra det sosialistiske arvet ikke snakke om nostalgi. Attraksjonen kan kanskje sammenlignes med norske kjøpevaner: Etter å ha handlet mange ganger på H&M, tar man gjerne en titt inn på husfliden.
Pengene til de østtyske borgerne er dermed ikke sporløst forsvunnet. Hvis DDR hadde brutt sammen som et eget økonomisk system, slik det skjedde i de resterende østeuropeiske statene, ville formuen til den enkelte borger blitt spist opp av inflasjonen. På grunnen av pengeforeningen kunne det derimot skje at økonomien brøt sammen samtidig som innbyggerne ble rikere. Siden 1990 har den enkelte østtyskernes formue blitt dobbelt så stor. Forsvunnet er derimot den felles formuen som en gang eksisterte i DDR. Firmaene som ikke kunne selge produktene sine lenger var bare verdt tomten de sto på. Men for å selge tomten måtte firmaet først bli kvitt arbeiderne og rive ned fabrikken. Derfor er regningen i dag klar: DDRs formue hadde bare en verdi så lenge det fantes et østtysk økonomisk system.
Hvis forbundskansleren Kohl og finansministeren Waigel ikke hadde latt som om det etter pengeforeningen fortsatt fantes en felles formue i DDR, ville det kanskje ha blitt reddet noen firmaer som hadde sjansen til å overleve på det europeiske markedet. Gjenforeningen kunne ha kostet flere hundretusen arbeidsplasser og noen dusin milliarder Mark mindre.
Stefanie Jenssen
Billedtekst: MANFRED KRUG: Sang jazz på vittig Berliner vis før han forlot DDR for godt.
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]