Livet på spill

Edvard Grieg intervjuet av Niels Chr. Geelmuyden

Edvard Grieg sitter alene i en rensdyrsekk utenfor en stenhytte midt på Hardangervidda og skriver en artikkel om Mozart for The Century Illustrated Monthly Magazine. Det er høysommer 1896. En mild sønnavind flagrer i hans ville manke. Han synes å være i godt lune, bedre enn på lenge. Dog er det ikke mer enn halvannet år siden han var på nippet til å begå selvmord. Femten år er gått siden han forsøkte å sette opp Mozarts Requiem i Nykirken i Bergen. Øvrigheten ville ikke vite av noe slikt fordi den anslo Mozart til å være katolikk. Konserten måtte følgelig flyttes til Arbeiderforeningens møtesal, hvor Grieg forøvrig gav sin debutkonsert i 1862.

- Det er noe rørende ved å gjøre musikk for de lavere lag. De har en umiddelbarhet, som de høyere har tapt. Fanden i vold med akademikere og professorer! De brede lag er mitt beste publikum. Med ett ord sagt, de er ufordervet. Og de ufordervede eier begeistringen; de andre har den ikke, eller kun unntagelsesvis.

Jeg synes hvor enn jeg ser, ute og hjemme, at de politiske interesser oppløser seg i bare humbug, splid, krangel og unatur. Man burde ha nok i seg til å brekke seg like opp i ansiktet på slike mennesker. Jeg vender meg isteden bort fra det hele og søker fjellet. Ja, jeg føler undertiden plutselig trang til å være troll på en fjelltopp og gi fanden i det hele. Her er luften så lett at jeg føler meg som en fjær, eller i alle fall kunne føle meg som en fjær, hvis jeg ikke hadde hatt den tyngde å bære på, som følger med det lykkeligste og ulykkeligste på denne jord: å være kunstner. Merkelig med lykken. Den synes alltid å være et annet sted enn jeg.

- Er den i Bergen?

- Bergen! remjer Grieg, som var det et ukvemsord. - Bergen er preget av fortvilet slapphet og materialisme. En så grundig smålig, plebeiersk og lite klartseende kommune som Bergen bør ikke settes til vokter over noe som har med ånd å gjøre. Fanden grønnsalte dem som svinebandt meg i Bergen. Jeg dirigerte Harmoniens konserter og ergret meg grønn. Kordamene foretrakk ball fremfor generalprøver. Jeg var ved å bli katolikk. Tonsuren hadde jeg allerede.

Grieg beklør sin måne og smiler dystert. Livet har budt ham grove prøvelser. Hans eneste barn, datteren Alexandra døde av hjernehinnebetennelse bare litt over ett år gammel. Meget taler for at hans kone, Nina aborterte omlag samtidig. Hun har siden vært plaget av brystkreft, nyresten og bendelorm på 13 alen. Selv lider han av revmatisme, gastritt, nerveproblemer, blodmangel, gikt, astma og stadig tilbakevendende bronkitt i sin eneste lunge. Den andre ble ødelagt for bestandig da han pådro seg tuberkolose i Leipzig som syttenåring.

Livet har vært en prøvelse for ham helt siden han gikk på Tanks Skole i Bergen. Ikke bare i den forstand at han dumpet i tredjeklasse og måtte gå om igjen. Daglig ble han forfulgt og klynget opp av sine medelever. «Mozak!» ropte de efter ham.

Lærerne fulgte opp ved å lugge og slå den spedbygde gutten fordi han komponerte egne sanger. Det var i en alder av ti bare to ting i verden Grieg holdt av: Auksjoner og likfølger. Han deltok på så mange som mulig. Særlig stor glede gav det ham å avgi rystende referater efterpå til sin far, fiske-eksportøren.

- Hvor levende står ikke en regnetime for min erindring! Vi fikk samme multiplikasjonsstykke til utregning, og den som ble først ferdig skulle få en utmerkelse. Min ærgjerrighet var straks på ferde. Haha, tenkte jeg: nu gjelder det å være kløktig! Og jeg fant på den geniale idé, for snarest å bli ferdig med regnestykket - å utelate alle nuller, som efter min naive oppfatning ikke hadde noen verdi. En total fiasko. Siden har jeg lært å regne nullene med. Både blant tall og mennesker.

Grieg humrer seg så kortpustet at han griper efter en flaske med jodkalium. Han har en lei tendens til å ta feil medisiner, og ved siden av ham her i den gråhvite lav står de oppstilt i uhyggelig mangfold: Kloral, kinin, jernmikstur, jodkalium, antipyrin, opium. Egentlig var det prest og forkynner han hadde til hensikt å bli, men så bestemte plutselig farens barndomsvenn, Ole Bull, at gutten skulle sendes til Leipzig som femtenåring for å bli kunstner. Også her ble han mobbet av sine medelever og mishandlet av sine lærere. De vugget ham som en baby og lo den tyskeste latter til hverandre. Den første tiden gråt han uoppholdelig.

- Ved det fordømte Akademiet i Leipzig har jeg absolutt intet lært, kommenterer han bittert, refusert som han ble til avslutningskonserten. Tilbake i Bergen søkte han Kongen om reisestipendium, men fikk blankt avslag. Det lot til at han måtte belave seg på å stable fiskekasser for faren. Et lite privat lån fikk han imidlertid tigget seg til, og dro til København, hvor han både møtte sin tilkommende og «den lille røde djevelen» Rikard Nordraak. Det var Bull og Nordraak som jaget Schumann ut av den fryktsomme gutten, og fylte ham med troll og jotner, juv og snefyk. Grieg og Nordraak sluttet seg til en revolusjonær gruppe ved navn Euterpe, som kjempet for nye toner i utvidet forstand. Omsider hadde Grieg funnet seg en skikkelig venn. Derfor reagerte han med raseri da Nordraak i Berlin pådro seg dødelig tuberkulose.

- Vi hatet hensynsløst alt det bestående og drømte oss inn i en ny norsk-norsk-norsk fremtid. Det gikk opp for oss at musikken også er en kampplass.

Grieg besluttet å fullføre sin døde venns livsgjerning. Han bosatte seg i Norges hovedstad, men ble hovedsaklig ansett for å være en tonemishandler. Han søkte stillingen som kapellmester ved Christiania Theater, men ble avvist. Han forsøkte å redde Det Filharmoniske Selskap, men ble boikottet og beskyldt for å være profitthai. Det til tross for at han knapt klarte å brødfø sin kone og seg selv med skillingene han tjente som pianolærer. Ti år holdt han ut. Da besluttet han å komme seg vekk og «skrive fra leveren, enten det nu blir norsk eller kinesisk».

- Hvorfor forlot du Kristiania?

- Det måtte gjøres hvis jeg ikke skulle gå under som kunstner. Det var jo en tid i Kristiania, hvor det å være individuell var det samme som å være forbryter. Alle mulige ytre forhold hindret meg dessuten i å følge mitt kall, og det jeg presterte, fant ingen mer utilfredsstillende enn jeg selv. Det var stumper og stykker, hvori det av og til var higen, men det helstøpte var ved å vike fra meg. Jeg tapte kraften til de store former, og taper man den efter å ha hatt den, så farvel fremtid! Med ett ord, jeg følte det begynte å gå i baklås. Det ideale bilde begynte å forkrøbles. Derfor måtte noe gjøres. Kristiania består av krypdyr, uten idé om hva kunst er. Fortsatt spyr man edder og galle efter meg, men den treffer ikke. Hør. Kommer du til hovedstaden, så vil du først møte en høflighet og vennlighet som forbauser deg så meget at du vil si: her kan da aldri være noe bakhold! Men der er det Mikkel som er ute. Går du efter egne idealer, så vil du støte på en bøyg av fordom, av halvhet, av slapphet, av egoisme, av hat, misunnelse, ja, av dyriskhet, av lav trellbundethet, før eller siden. Jeg er for gammel til å gjøre kur til disse kalde mennesker ved å utdanne meg til sportsmann. Det er forunderlig hvordan man i utlandet lar seg elektrisere av norsk kunst. Der kan man oppleve at det er utsolgt til tre konserter. I Norge er jo slikt en umulighet. Ja, til tre sportsstevner! Men til tre konserter - aldri!

- Kan det tenkes at du har komplekser fordi du er halvveis skotsk og halvveis dansk?

- Nei, sann for dyden! Jeg gjør ikke krav på å være like så norsk og like så innsnevret i småtterier og trangsyn som Garborg. Men jeg mener å ha vel så stor evne til å føle nasjonalt. Om min far har gått her og fiset i skinnbukser eller ei, det gjør ikke kålen fet. Jeg takker Gud for mitt slektskap til det danske, som gjør at mine toner i alle fall møter forståelse ett sted. Her hjemme er det bare kulde og barskhet, i naturen såvel som i gemyttene. At Norge ikke i eminent forstand har tonekunstnere, skyldes ikke at ingen fødes. Nei, problemet er at de kveles i sitt hjem før de får utfolde seg, og at materielle forhold som regel forbyr dem å frigjøre seg.

Grieg poengterer at det ikke er på vegne av sin syke mor han taler. Hun døde jo dessuten for 21 år siden, bare en måned efter at hans far gikk bort. I lommen har han en gummifrosk som han klemmer i når det trengs. Frosken har fulgt ham bestandig. Den verner ham når ingen andre gjør det.

- Der kunsten behandles respektløst, vil det gå galt med frihetslengselen. Og hvor man ikke tar kunstens lover i akt, vil man heller ikke akte statens lover. Følgen vil være at den politiske frihet utarter og går under.

General Greigs lille efterkommer er blitt storartet ære til del ute i verden. Liszt har lovprist hans verker og fulgt hans konserter i flere år. Rachmaninov vet ikke om noen vakrere klavérkonsert enn Griegs. Dvoràk og Bruckner overøser Grieg med lovord. Richard Stauss kommer på sykebesøk. Hjem til Wagner i Villa Wahnsfried er han blitt invitert som hedersgjest. Nyttårsaften 1887 tilbrakte han bordplassert mellom sine beundrere, Brahms og Tsjaikovskij. Det lot forresten til å bli en hyggelig aften, helt til Brahms forlangte å ha alt jordbærsyltetøyet for seg selv. Grieg kan på det nærmeste ikke reise utenlands uten å vende hjem med kofferten full av æresbevisninger og ordener. - Humbug, hoffgreier og metallstykker! sier han. Det er i Norge, blant sine egne han ønsker å være avholdt.

- Jeg blir tiet ihjel her hjemme fordi mine meninger ikke faller sammen med flertallets. Nordmenns forhold til kunst er konsekvent tarvelig, nu som før. Vi er rent ut sagt ikke modne til å ha tonekunst omkring oss. Eller la meg si kunst overhode. Politiske og kommunale interesser, og fete gloser om det man ikke forstår seg mere på enn katten på sennep - det er det som gjør livet herhjemme umulig for den som skal kjempe en god sak frem. Jeg har jo i livet fått mer enn jeg hadde fortjent, så jeg kan ta med ro hva man ennu behager å legge på min tallerken. Men det gjør meg ondt for den ungdom, som vil noe. Middelmådigheten og misunnelsen er ute og går ved enhver anledning. Alle med evner og begavelse i landet søker inn til Kristiania. Så tar de et ordentlig tak, og så glir de tilbake igjen. Det er som om byen ikke slipper dem før de har fått en knekk. Enten må de rømme utenlands, eller de får tæring og annen skavank.

- Er det så mye bedre for eksempel i Paris?

- Paris er en svindelby. Alt: sosiale forhold, kunst, politikk, svindel! Du må være giftig og respektløs, som Claude Debussy, for å trives i en så gjennomført gemén by. Poenget er at min kunst ikke møter noen forståelse i mitt eget hjemland. Det er tungt, kan du tro. Hvis det ikke fra utlandet var gitt meg strykende bør, så det ofte fortvilet ut. Så aristokratisk er jeg nemlig at jeg holder det under min verdighet selv å gjøre et fnugg for å bringe mine ting frem her.

- Det er vel riktig å si at du er berømt?

- Jeg sier som Wergeland: Gi meg en liten hytte og ta mitt renommé. De uberømte folk lever dog lykkeligere, særlig i vår tid, hvor man utnyttes av strebere og posisjonsmakere mer enn noensinne. For ikke å snakke om pressen! Er det noe i verden som kan fremelske min pessimisme, så er det pressen. Slik den arter seg her, er den det elendigste utslag av menneskets dårligste sider. Aviskritikkens forhold til betydningsfulle nyheter på kunstens område er nærmest som kosakkenes til de stakkars russiske bønder. Den hugger løs og er likeglad med hvem den treffer. Jeg bryr meg ikke lenger om at de nedrakker meg. Jeg blåser i all kritikken, bare konserten går bra og hoftene holder.

Grieg løfter seg ut av rensdyrsekken og halter en runde omkring seg selv. Skjev i ganglaget, skjev i kroppen, skjev i alt, bortsett fra i troen på det ekte, sanne og rene, det som gjennomstrømmer hans musikk. Underlig hvordan denne tassen på 50 kilo, fordelt på snau 156 centimeter, får nesten alle musikkhistoriens giganter til å lyde som stuekomponister. Grieg er den eneste som får det til å dugge i øregangen. Nå peker han på meg med en giktbrudden finger.

- Gud bevare oss hvilket rått folkeferd vi er! Hvor lavt det åndelige middelsnivå er! Massenes begeistring for brytekamper på Tivoli er så vill og veldig at teatre og konsertsaler står aldeles tomme. Det er bare uforferdede muskelbunter som synes å gjøre lykke i denne barbarnasjon. Jeg foreslår at alle spaserende mennesker utvandrer fra Norge, eller som Ibsen har anbefalt; at de får stipendium. Det vil si, Ibsen var mer radikal enn som så, han foreslo at hele Norge burde få stipendium.

Grieg fyller munnen med opium og risvann. Et gråvær bygger seg opp i øst. Det var i Roma romjulen 1865 han møtte Ibsen for første gang. Dikteren var sprøyte full. Avholdende må vi tro at heller ikke Grieg kan ha vært da han en dag klatret helt til topps i Peterskirkens kuppel, hvor han mente å høre engler. Komponisten rangler efter sigende slik at han hangler i opptil tredve måneder efterpå.

- Jeg har skrevet for mange leilighetsarbeider, så som Peer Gynt, Sigurd Jorsalfar og andre stygge ting. Verker av tildels altfor stor folkelighet. Peer Gynt har aldri interessert meg. Det er et forferdelig umedgjørlig emne. Det mest umusikalske av alle sujetter. Det var pengetrang som drev meg - ene og alene. Dovregrubbens hall tåler jeg bokstavelig talt ikke å høre på. Således klinger det av kukaker, norsknorskhet og segselvnokhet! Av uvisse grunner har den første Peer Gynt-suite samme ufeilbarlige virkning på ethvert publikum som klystér på hård mave.

Grieg avskyr Peer Gynt så heftig at han avstod fra å være tilstede ved premièren i 1876. Prøvene stod han også over, og notene til stykket gadd han aldri å trykke. Det sies om Grieg at han kan være firkantet inntil det femkantede. Oppirret av sin egen tale karakteriserer han brått en navngitt dirigent som «et svinetryne», og fordømmer en oboist som «en klosset undermåler». Det demrer for oss hva Bjørnson kan ha ment da han sammenlignet Grieg med eleven Rauma. Det er ikke mulig å stanse ham når han først er igang. Konger og keisere har forsøkt, til ingen nytte. Han er uregjerlig som landet han kommer fra, og flagger med rødt håndkle når han synes det passer. Men han er ikke mer høyverdig til seg selv enn at han avskriver sine egne lyriske stykker som «lus og lopper». Verket «Sangerhilsen» omtaler han som «noe fordømt skit».

- Jeg regner Den bergtekne som en av mine få gode gjerninger, sier han, og glemmer visst helt alle veldedighetskonsertene han har holdt til inntekt for arbeidsløse og lepra-lidende. «Ikke er han noe, ikke har han noe, og han laver en musikk som ingen gidder høre på», skrev hans svigermor i et siste forsøk på å forhindre at Nina giftet seg med den lutfattige komponisten. Ekteskapet ble da også stormfullt og endte nesten i skilsmisse for ti år siden.

- Er det slik å forstå at du en tid komponerte mørke ballader fordi din hustru stod i med din bror?

- Her hadde jeg kunnet si meget. Jeg må imidlertid avslå å gi fullstendige opplysninger om dette. Mange av mine sanger, og fremfor alt de beste, henger nøye sammen med intime opplevelser. Men også jeg har fått min del av skyheten mot å blottlege mitt indre, noe som er et grunntrekk ved den norske nasjonalkarakter.

- Ibsen mener at litenheten her hjemme nødvendigvis må avstedkomme en smålighet i sinnet?

- Stakkars, store Ibsen! La ham hundre ganger si at det er best å tilhøre en stor nasjon. Jeg kan kanskje være enig med ham i praktisk forstand, men ikke et skritt lenger. For ideelt sett ville jeg ikke tilhørt noen annen nasjon i verden. Jeg føler, jo eldre jeg blir, at jeg elsker Norge, nettopp fordi det er så fattig, nettopp fordi vi er noen forbannede idioter i praktisk henseende. Herregud! Rikt og praktisk kan ethvert folk bli. Men stofftungt! Nei. Og innadvendt! Nei! Og det er jo dog disse to egenskaper som betinger fremtiden for vårt folk. Disse egenskaper vokser så forunderlig for meg når jeg er i utlandet. Derfor er det dobbelt deilig å komme ut. Hver høst må jeg finne på noe djevelskap for å komme meg ut. Her i landet kan ingen åndens mann holde ut lenger enn en stund ad gangen. Så et rykk, og så siden atter et rykk, men ulykken er at en norsk kunstners skapende virksomhet også blir rykkevis og uharmonisk på grunn av de famlende forhold. Derfor kan jeg på en måte forstå dem som har klarhet nok til å vende Norge ryggen og bli europeiske. Men jeg kunne det ikke. Nei aldri! Jeg må stanse ved fedrelandet, det forunderlige, halvville, skakkjørte fedreland, som vi alle elsker. Saken er: Jeg har dessverre et hjerte! Men jeg skulle ønske at jeg hadde noe av de moderne franskmenns hjerteløshet.

Det synes klart at Vardo, som han kalles blant venner, har et usedvanlig anstrengt forhold til sitt hjemland. Han utstår det ikke, men elsker det samtidig over all måte. Typisk i så måte er det at Troldhaugen, som var ment å skulle oppføres i Gudbrandsdal-stil, gradvis ble en ren victoriansk affære.

- Hva er kunst?

- Kunst er det overskudd av lengsel som ikke kan få uttrykk i livet eller på annen måte. Først og fremst gjelder det å være menneske. All sann kunst vokser ut av det menneskelige. Det er i enhver kunst noe, som er utenfor den. Den kunst som er seg selv nok, kan være fortrinlig, men den får ikke makt over sinnene.

- Skal ikke kunsten søke det guddommelige?

- Det er min mening at Karthago bør ødelegges. Og mitt Karthago, det er nu engang prestene. Jeg kan ikke svelge dem ned. Jeg gulper dem opp igjen og kan aldri bli fri den vemmelige fete smak av dem. De brer seg jo over alt. Å bekjempe personligheten, det er et av kristendommens grunnprinsipper. Det er i vår tid blitt en frase i presteskapets tjeneste, som fører fanden i vold bort fra all sannhet og åndens frihet. Med naturen er det anderledes. Overfor den står jeg i taus ærbødighet og ærefrykt, som foran Gud selv.

- Godt å vite at du har Troldhaugen, eller Knausen som du selv ville at boligen skulle hete?

- Hvis det melder seg en kjøper, så selger jeg hele rukkelet på timen. Troldhaugen er meg en dyr kjærlighet, for den tar mitt liv. Men Vestlandet gav meg livet, livsbegeistringen, målet, å gjengi det i toner. Gaven har bare vært et lån. Jeg får betale det tilbake, når det forlanges. Det blir ingen ro å få før den store ro står for døren. Hvor forunderlig, at livets aften skal være så trist for de aller fleste. Jeg forstår ikke Naturens mening med dette mysterium. Kristendommen forklarer det på sin måte, men jeg har dog en mistanke om at det er menneskene som har forkludret naturen. Mennesket, selv det man holder uendelig meget av, kan skuffe. Naturen aldri. Kunsten og naturen er det eneste i verden som aldri skuffer. Denne sannhet lyser sterkere i meg jo eldre jeg blir. Noe særlig eldre enn jeg er nu, regner jeg ikke med å bli. Min slekt blir ikke særlig gammel, og en fysisk undermåler som jeg dessuten er, må jeg være forberedt på at kreftene snart er uttømt.

Grieg regner feil, slik han har for vane. Fortsatt skal han leve i elleve år. Han skal hedres i alle verdenshjørner og få venstre lillefinger ødelagt av en tullebukk med øks i Vestre Slidre. Han skal bade i æresbevisninger og kvakksalverske lysbad vekselvis. Republikaneren i ham skal fornærme flere majesteter enn det faller i de flestes lodd å møte. Han skal snike seg forbi Kong Ludwig II i Bayreuth, og drive åpenlys gjøn med Dronning Margheritas lesping. Han skal irettesette Kong Edward av England, og utebli fra møter med Dronning Louise. Han skal spise frokost med Keiser Wilhelm og middag med Dronning Victoria, og efterpå uttale at han likte dem begge - til tross for deres rang. På tampen av sitt liv skal han endog få Kong Haakon til å sverge at det ikke skal gå majestet i ham.

- Du er virkelig to mennesker, skal hans kone si til ham i dødens stund, når han planlegger en større konsertturné i England. - Nei, skal han svare. - Jeg er bare et kjempende menneske.

Og han skal kjempe i tre dager til. Før han onsdag 4. september 1907 avrunder sitt forpinte liv med et dypt og merkelig majestetisk bukk i sykesengen.

Ill.: Lasse Kolsrud

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 13/07-95, kl. 08.46 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.