Stercoro ergo rex sum

Kongens urin blir blå. Inneholdt laksŽrmidlene lakmus eller var dette en kongelig katharsis i møtet med moderne realpolitikk?

KJETIL KORSLUND

Ovennevnte bok er ikke populær. Nicholas Hytners film Kongens galskap basert Alan Bennetts teaterstykke The Madness of George III kan på samme måte komme til å trampe i en del Steinway-flygler. En sløv tolkning kan være at filmen tilgriser monarkiet og på tradisjonell måte latterliggjør aristokratiet; det er ikke misnøye over dette jeg sikter til. Den eventuelle sløvhet og villfarelse skyldes at det ikke er godt nok kjent at aristokratiet i praksis var svært amoralske (ikke umoralske) i all sin teatralske fremtreden. I motsetning til det fremvoksende puritanistiske borgerskapet, men i flukt med arbeiderklassen, kunne aristokratene gjerne sovne overstadig beruset i en veigrøft med ymse kroppsvæsker som dressing - litt pudder brakte de herskende tilbake til den billedskjønne dimensjonen vi alle kjenner. Bortsett fra at Kongens galskap er fiksjon, er det dermed ikke koffert-humor når Herr Kongen henvender seg til sin kone og sier: «Med Fru Kongens tillatelse vil jeg forsøke en fjert». Heller ikke når en av kongens skatolog blir overlykkelig av å finne at kongens avføring er konsistent (--g tolker dette som at kongen er frisk både i kropp og sjel). Og ihvertfall ikke når dronningens Lady-in-Waiting utfører fellatio på en tjener for at dronning Charlotte skal få treffe sin innesperrede mann og advare ham om parlamentet er i ferd med å umyndiggjøre Georg III og innsette hans sønn og politiske motstander The Prince of Wales som regent.

Og dermed er vi over i filmens kontroversielle potensiale: James Charles Fox, whig-lederen som de fleste historikere regner som en human og fremskrittsvennlig aktør som bl.a. kjempet mot den royale fløyen for å fremme reformer og oppheve slavehandelen, er i Kongens galskap en mørk og konspirativ figur. Mens kongens mann, torylederen Pitt, er kynisk, rasjonell og uten autoritetsangst. Filmforløpets undertekst (som bokstaveres til slutt), er at kongen aldri var gal, men led av en arvelig metabolismeforstyrrelse (porphyria) som fører til kjemisk ubalanse og symptomer som ligner galskap. Hva betyr dette? Det betyr at den ortodokse, liberale og borgerlige historietradisjonen som har gått seiersrunde på seiersrunde blir konfrontert med en mulig annen rekonstruksjon av det empiriske illusjonister kaller «hva som virkelig skjedde». Og hvis vi kjenner riktig godt etter: Er det ikke mulig at noen av våre historiske helter lot sine da kontroversielle mål hellige ufine midler? (Tips: Les biografier om sentrale aktører under ovennevnte franske revolusjon).

Kongen fungerer han. Etter at galskapen er kurert av legen Willis - som bryter med forbudet mot å stirre på kongen; «I got You in my eye», som Willis sier og får kongen til å forstå at det ikke er nok å være åndsfrisk, man må se åndsfrisk ut - arriverer kongen parlamenet i fin form akkurat tidsnok til å forhindre iverksettingen av det Fox og The Price of Wales i maskepi har pønset ut. «Jeg vil ha noe å gjøre», sier sistnevnte til faren når han skjønner slaget er tapt og kongefamilien gjør første offentlige opptreden når orden er gjenopprettet . George III svarer: «Du har jo noe å gjøre, du skal gjøre som meg: Smil og se lykkelig ut - det er derfor vi er her».

Kongens galskap (The Madness of King George) Regi: Nichlas Hytner Storbritannia 1995

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 13/07-95, kl. 08.46 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.