[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Musserende frankofobi

Muntre, søte kjærlighetsforviklinger med en opplagt Kevin Kline og en like opplagt, om enn noe velbrukt, Meg Ryan. Du vet hva du får. Med Lawrence Kasdan som regissør blir man sjelden flau på sine medmenneskers vegne.
FILM

SVERRE V. SAND

Meg Ryans forlovede forelsker seg i en annen i Paris. Meg trosser flyskrekken og drar til Frankrike for å vinne sin kjære tilbake. På flyet dit høres en masse fransk kranglevorent grums - et stykke merde som gestikulerer, snur seg og viser seg å være le rabbagast Kevin Kline. Og alle lo. Men ikke lenge; Kline, som nærmest kan karakteriseres som Kasdans alter ego på lerretet, er en av de få skuespillere som kan gjøre denne klisjeen troverdig. Og attpåtil morsom. De ankommer Paris og fortsetter å ha (tilsynelatende) ufrivillig kontakt med hverandre, takket være ymse beleilige praktiske problemer. De ender opp på Rivieraen, hvor de liksom skal kjøre et lite spill for å gjøre den svikefulle forlovede interessert igjen. Innen det har vi imidlertid blitt såpass godt kjent med dem, og de med hverandre, at det knapt er noen gåte hvem som ender i bingen til sist. Det er da neppe ment som noe mysterium, heller.

Dette er velkjent, bittersøtt terreng, i senere år dominert av navn som Nora Ephron og Rob Reiner.

Kall det gjerne ordinært, men en lett amerikansk kjærlighetskomedie som er vennlig sentimental uten å skvalpe følelsene i synet på tilskueren, er i seg selv noe vi ikke ser altfor mye av. Og - kall det like gjerne placebo-effekten, men vi vet godt at vi befinner oss på trygg grunn når dette konseptet er i hendene på en av Hollywoods sjeldne humanister: Lawrence Kasdan. Glem floppen Wyatt Earp, glem Bodyguard (som han skrev manus til) og det andre tøvet han har blidgjort banken med. Dette er mannen bak Body Heat, The Big Chill (Gjenforeningen), og, ikke å forglemme: Grand Canyon. Sett mot denne CV'en arter French Kiss seg som en bagatell, men en bagatell som er elevert i formen - Kasdans fortjeneste (manus er skrevet av en ved navn Adam Brooks). Vi merker håndlaget til den vàre menneskekjenner som tidligere har demonstrert et uamerikansk mot til kontemplativ ro, som f.eks. i The Accidental Tourist; en imponerende tillit til de nyanserte vibrasjoner han lar puste på lerretet. Han dveler gjerne ved følelser som oppstår, helst i kombinasjoner. Det blir ikke sølete. Han er for anstendig til det.

Dette kommer Brooks' manus til gode. French Kiss kunne fort blitt en uutholdelig vassen affære. Filmen er rik på situasjonskomikk og replikkvekslinger som drar kostelig nytte av kulturforskjellene, men er i det store og hele en blanding av klassiske strukturer og mer kjente lån fra vår nære fortid, f.eks. Da han møtte henne. I begge tilfeller får de rettmessige elskende hverandre, som sjangeren tilsier, etter ymse planlagte og uforutsette forviklinger. Slektskapet er mer enn iøynefallende med Meg Ryan (forøvrig medprodusent), som tydeligvis har forelsket seg i rollen hun gjør her, og i Søvnløs i Seattle. Og i Da han møtte henne.

Det er forståelig. Hun kler den jo, med sin keitete sjarme, selv om hun saktens kan bli vel mye av en russepike. Voksne guten; etter Søvnløs.. har hennes mimikk-vokabular på mange vis festet seg, og det som en slags Tom Hanks i kvinne-utgave: 15 proper expressions for a decent square. Søtt og morsomt er det, men nå holder det vel snart? Som produsent kan hun saktens velge.

French Kiss
USA 1995
Regi: Lawrence Kasdan
BT: SJEFEN OG SJEFEN HANS: Lawrence Kasdan med skuespillerprodusent Meg Ryan.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 13/07-95, kl. 08.46 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.