I selskapslivet møter man ikke bare kvinner som er fylt av varm luft. Også menn kan uanstrengt snakke i det uendelige, uansett tema. Det er kanskje ikke de største innsikter om formidles, men det er likevel en beundringsverdig entusiasme som holder den pinlige tausheten på avstand. Hvor tar de ammunisjonen fra?
Herrebladets navnevalg og tilliggende mentalitet er vel en utvetydig indikasjon på målgruppe, jf. klokke-guidens hypostasering av «produktet som personlighet» (= kunde), med stikkord som bl.a. «fornemme», «eksklusive og sportsbetonte», «ultrafornemme»? Ikke helt - eventuelle fordommer om den typiske Euroman-leser slår sprekker allerede med lederens markerte distansering til jappetiden. Euroman er såvisst intet sekterisk organ.
Her kan du lese om en racerbilsjåfør, om en kjent kokk, om en anerkjent fotograf. Sven Sønsteby skriver om vin og noen andre skriver om utroskap, et gammelt tog, mobiltelefoner og rå shorts. I tillegg et par intervjuer du syns du har lest et par ganger før, med hhv. Magne Furuholmen og Marius Holst. Litt av hvert, for urbane menn som ikke forventes å være fullt så interessert i emnene at de plukker spesialmagasiner fra andre hyller på Narvesen. Som à la carte-snadder på venteværelser kan det jo være et kjekt alternativ til KK, Se & Hør og Vi Menn. Image-bevisste unge menn føler seg like beklemte uansett hvilke av de sistnevnte de blir sett med i neven; kanskje Euroman slik vil lykkes i å fylle det tilsiktede hullet i markedet.
Det pussige med endel av stoffet i kvinneblader er at de i sum får en ufrivillig bivirkning: en fremstilling (for ikke å si: bekreftelse) av kvinnen som kasus, offer og hjelpetrengende, via spalter som «Det hendte meg» og «Se, så fin jeg ble!(/ så trasig jeg var!"), samt hjemme-hos-kvinne-rammet-av-ett-eller-annet-reportasjer. Det er rent så man mistenker munnhellet «Felles skjebne, felles trøst» for å være utslag av en perfid strategi fra anti-feminister. Sementer gjerne den tradisjonelle kvinnerollen; så lenge de har noen å betro seg til skjer det ingenting med den.
Det kan jo ses som et fremskritt at det nå også finnes en norsk variant, for menn. De maskuline ekvivalentene til damenes vinkling blir like kjønnstypiske, med offensive, aktive variasjoner av «Jeg gjorde det /- var der». Riktignok er det lite som skriker etter å bli lest eller sett, men det kan jo stå seg på sikt. A-magasinet var heller ikke noe å hoppe i taket for hver gang, men man savner det jo. På samme vis kan Euroman i beste fall - om ikke annet enn i kvantitet - vise seg å bli et streit forum for menns sekundærinteresser. Kanskje vel sekundære. Symptom: Karsten noe-tankevekkende-(og-lukrativt)-hendte-meg-på-veien-til-seminaret-idag Isachsen. Kvinneblader har horoskop som alle kjenner seg vel i. Euroman har Isachsen, filantropen for de som egentlig ikke gidder å vase med verdier og slikt: Anekdote-Tenk det!-Anekdote-.. Etcetera. Enkelte av Euroleserne vil nok finne Isachsens godt betalte Penger er ikke alt-filosofi noe overflødig i et blad som tar sikte på å utvikle menn med «livsstil og kvalitet». En side med gamle ordtak ville gjort samme nytten. Om dette lyder som en daff profil, bør det til gjengjeld nevnes at Euroman inviterer leserne til å mobbe løs i fri dressur. Det kan bli friskt. Skjønt, med Rolv Wesenlund som kåsør blir behovet for dovegg-eksesser langt på vei imøtekommet. Wesenlunds visdomsord viser, stikk i strid med kåsørens intensjoner, at politisk korrekthet fremdeles har sin sørgelige misjon blant velvoksne mennesker som ser PK utelukkende som et irriterende hinder for råner-mentalitet.
Det kan bli spennende å se den typiske Euroman-leser. Isachsen har sitt publikum, Wesenlund tar seg av øl-og-helsetrøye-segmentet, Sønstebys vinspalte et annet. Kan de tekkes alle menn, eller vil de spre seg for tynt?
Spekteret blir ikke mindre bredt av den kjøpergruppe de åpenbart har størst forhåpninger til: blivende kjøpere, pur unge menn som prøver å kle seg uten hjelp av mor. Til unnsetning: Djungel-Killen-reklamen midt i bladet. Innslaget er verdt billettprisen alene, som et ubetalelig eksempel på livsstilsmotenes imitasjonskultur, velsignet fri for distraherende selvironi. Instruks til unge menn i villrede når blazer, jeans og skinnmokasiner er i vask: ta rå jungelbukser på og gjør masse mannete ting i råskogen med diger kniv, så klærne ser villmarksmessige ut. Til nød kan du dynke dem med maskingeværolje. Jeg kan knapt vente til de første ofrene for denne anvisningen pryder Karl Johan. Hvorfor ikke konkretisere veilednings-motivet, som damebladene? Bli ny med Euroman.
Bladet har jo ellers en sympatisk profil med sitt uttrykte ønske om å gjøre menn til bedre mennesker, bedre samlivspartnere, etc. En sympatisk profil, og en (er det ikke typisk?) noe vag profil. Sånn må det vel være, om de skal selge.
La oss for Euromans skyld håpe at mannlige lesere ikke er så fag- og stamme-orienterte i sine lesevaner som man kunne tro. I så tilfelle vil Euroman arte seg som selveste defisjonen av det nevnte hull i markedet: verken maskulint, trendy eller kult nok. Kanskje det er nettopp det som skal til?
BILLEDTEKST:
EN DÆSJ RÅHET, racerbiler, fargebilder, utroskap og alt som er gøy.
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]