En vallak uten skylapper

Ved E.M. Ciorans død

AV ARNE STAV

«Den som engang ironien har møtt, vil bryte ut i latter når profeten taler.»

Det er som et ekko av alle tiders gråtmilde sardonikere, og om han, denne filosofiens «dark horse», neppe var så vrinskende diabolsk at han kunne gjøre Zagajewskis ord til sine, så var den fornylig avdøde E.M. Cioran (1911 - 95) av samme slags åndedrett, det til en tankens fribryter som ikke finner seg til rette i noen verden («Hva er det da som finnes? Det indre smilet som begges (dettes og det hinsidiges, A.S.) vitterlige mangel på eksistens vekker i oss.»)

Slektskapene

Han var både spissfindig og plump, såvel krass essayist som en fragmentets og aforistikkens lekne sjonglør, med poetens fot for å funk(l)e selv i det dunkle (den fot vi står i graven med), en samtidig av og valgfrende med absurdister som Ionesco og Beckett, - skjønt et frendskap han ikke ville gjøre særlig vesen av, for den sky Cioran var notorisk kjent for sin stoiske ensomhet i både livet og teorien. Dog trakk han på et mangfold av influenser, i det franske sporer vi den moralistiske arvefølgen fra Pascal til Camus som ett av «forbildene» (en formastelig stereotypi i hans begrepsbilde), i antikken Heraklit, Epikur og det sekulare hos Epiktet, videre litt av kongerekken i det tyske: blant annet Novalis, Schopenhauer, Kafka, Rilke og Nietzsche (men uten overslag i noen form for vitalisme). Mer nærliggende var selvsagt den hjemlige påvirkningen, ballasten han tok med til sitt franske eksil fra det rumenske og vallakiske, den savoir vivre i forening med melankoli (han var redd for at nattergalene en dag ville begynne å rape hvis det ikke var for melankolien) som gjennomsyrer de østlige latinernes lynne og ortodoksi. Og for å nomadere videre - Cioran var nomadefilosof så god som noen - manikéisme, gnostisisme og buddhisme la en alen til hans grandiose metafysiske pessimisme, skjønt i brytning med hans beske ironi.

Metoden og duen

Cioran rakk på det mer enn halve seklet han var i utlendighet å bli tilkjent både gallisk ESPRIT og språklig mesterskap av vertsfolket, som har adoptert ham som en av sin største stilister etter Micheaux og Valéry. Vel var han ingen ravn etter laurbær, men som den spottegjøk og galgefugl han var, skulle han sikkert villet innkassere rosen med en gest som denne, i en formulering av Carus: «Hvis man kunne undervise brevduen i geografi, ville dens ubevisste fugleflukt, som finner sitt mål direkte, øyeblikkelig bli en umulighet.» Den kommentertes da også av Cioran, i samlingen Ecartèlement (på norsk: Sønderrevet, Document forlag, Oslo 1993), der han sier han som språk-konvertitt «befinner seg i samme situasjon som denne kyndige og rådville duen.» Og godt nok dét, for som det heter i samme gate: «Kanskje man ikke skulle utgi annet enn sitt første utkast, før man selv vet hvor man vil hen.» Og i samme retning: «Alle kommentarer om et verk er forkastelige eller unødige, for alt som ikke er direkte er verdiløst.»

Det skal ikke bli lett å få noe samlende grep om den dekalogen som utgjør Ciorans oeuvre (hva man først som sist kan la være med, i møte med denne innette systemforakter og nedriver av alle guder og altere, en samtidig med freie Geister som Paul Celan og Tristan Tzara, sjelsbeslektet med dem begge). Man skal dog vare seg for å tro at det er en nihilistisk rufse som her taler, en som gjorde det lovlig lett for seg: anti-akademismen, sansen for det komprimerte uttrykk («Stilidealer: bannordet, telegrammet og gravskriften.»), og for diskursens torso, er naturligvis metoden hos en mann som har gjort seg til innbitt skeptiker overfor alskens tankens overgrep, og i særdeleshet tankebåsene til den gjengse selvforglemmelsen: skjebnen, historien og tiden.

Barbaren

Skal det i et pennestrøk vises til noe slikt som et «cioran'sk prospekt», så må det, ved siden av det å betrakte livets og dødens mysterier, tidens endelighet og uendelighet minutiøst, malisiøst og ubønnhørlig til endes - og som sortseer var han uovertruffen - bli dette han kalte «å fornye barbariet», å omsvøpsløst overtone kulturidolatrien med Intet, så får man se hva som blir til overs. Latter og tårer, kanskje, den sisyfos'ke halsstarrighet som får selv noe så forstokket som en Cioran til å virke og skape, tross alt.

At han dertil gjorde seg et navn på det, er bare til å overse, formedelst en celebritet som kunne hatt aversjonen mot navnkunnighetens gloire som sitt dictum - nomina sunt odiosa - i hvertfall som biografisk leveregel, i tråd med det han nevner om barbarene som nasjonsbyggere: «Bare de mislykte folkene nærmer seg det menneskelige idealet: de andre, de som lykkes, bærer stigmaet av sin ære, sin forgylte dyriskhet.»

Ironi og eksistens

Det er som en metafysikkens siste store ironiker, og dessuten for sitt filigransflittige gjøn med ånden i det franske språk, elegant og artistisk uten omskrivinger (han er alment erkjent som en av de store fornyere av dette sitt andrespråk), at Ciorans ryktbarhet vil øke i tiden som kommer. Man kunne ønske seg mer på norsk enn den ene samlingen som allerede foreligger, uten at mye taler for at det vil bli oss til del, dels på grunn av vår utbredte motvilje mot de gnomiske sjangrer, men også fordi norsk språkrøkt og -tradisjon står den franske veltalenhet så uendelig mye etter når det gjelder å innfri aforistikkens krav til både eleganse og stringens (fransk: «en blanding av tvangstrøye og salong», lyder det på ekte cioran'sk).

På svensk forefinnes imidlertid noen oversettelser, bl.a. gjennombruddsboken Bitterhetens syllogismer (Stehag 1989), som - så er det sagt - tjue år etter originalutgaven i -52 sikret Cioran verdigheten som etisk mentor for de unge fransoser på den tiden. Nye vel tjue år etter kan det jo treffe at den s.k. «x-generasjonen» her vil kunne finne seg en slags kulturell kapital og kontur. Fra før av har vi jo dessuten vennet oss til tre egne røster med ikke så langtfra en cioran'sk koloratur, jeg tenker på Georg Johannesen, Zapffe og Stabel.

Refleksjonens by-pass

Men nå er han kald, har gått i seg selv og er ute av tiden, av ekstasen og leden. Men om stilen er mannen, kan i ettertid prises og brukes hans minne, his mind, i dets tidløshet. Det er utidigheten til en hvis allergi overfor livet viste seg å være aldeles ubehjelpelig, han kunne konstatere at «virkeligheten gir meg astma». Og videre at kroppen med tiden ble mer geistig enn geil, til han omsider greide å bli utfridd av den, velsignet med seniliteten, denne «gunst som tilkommer svært få dødelige.»

Solide etterlatenskaper, men selv en skrøpelig gevekst: liksom med Kant var ikke hans virrevandring i det praktiske livet mer vidløftig enn å begå seg stort sett innenfor hagegrinden (turene i Luxembourgparken). Tenkeren er per definisjon en hund etter pinsler, men denne unnslo seg ikke i den forbindelse å fastslå at et hvilket som helst sykt menneske tenker bedre enn en tenker - sykdommen som en refleksjonens by-pass som gir anledning til å spørre etter hvilken forvillelse som er mest ut å kjøre, den innbilt friskes eller den innbilt sykes. I begge tilfelle kan en si at det smaker av virkeliggjøring, navnet skjemmer intet, er det statuarisk, dekker og uttømmer en skrøpelighet av rang: «Den som har slept på en skrøpelighet i lang tid kan man aldri ta for en svekling. Han har i en viss forstand virkeliggjort seg selv. Enhver sykdom er en tittel.»

Det sjenerøse hat

Den som engang Cioran har møtt, vil briste i smil og tårer når profeter og tittelfigurer taler, og gi seg ende over for den menneskelige komedie på samme måte som han selv. For det er komedien hans spottediktning ligger nærmere enn tragedien, men med ekko av samme katarsiseffekt - de erkjennende konvulsjoner (latter og gråt) som gjør at den tilkommer ham, rosen. For det er det honorable ved et fenomen som Cioran: et liv uten påfallende ytre drama, men i djevelsk indre opprør med Skjebnens ironi. («Å være en Barbar og bare kunne leve i drivhus!»)

E.M. Cioran sto for noe så fundmentalt og riktig som en umenneskelig tenkning, en tenkning med holdning, forpliktet på en «upartisk hårdhet», «kirurgisk demoni», et «sjenerøst hat», for å rekuperere ham ved hjelp av de predikatene han smykket omtalen av noen av sine foretrukne forfattere med. Bare grusomhet hindrer et verk fra å bli umoderne, var ett av hans evangelier, og nettopp med henvisning til evangeliene. Han bekjente seg til en misantropi som i intensitet «likner nevralgi», og var selv uforlignelig en praktiserende anti-humanist, som kunne skrevet under på Roland Barthes' ord: «…det er ingen (poetisk) humanisme i modernismen: denne oppreiste diskurs er en diskurs full av redsel, da den ikke setter mennesket i forbindelse med dets medmennesker, men derimot med naturens mest umenneskelige bilder; himmelen, helvete, det hellige, barndommen, vannviddet, den rene materie osv.»

En dikterfilosof, et medmenneske har trådt til side, og det skal vi unne og misunne det, i kjærlig omsorg for dets ufordragelighet: «Beviset på at mennesket ikke kan fordra mennesket? Det er tilstrekkelig å befinne seg midt i en menneskemengde for øyeblikkelig å føle seg solidarisk med alle de døde planeter.»


[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]