![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Latteren setter seg fast i halsen når Anders Johansen legger norskismen under lupen.Man kan spørre seg, og det har sikkert Anders Johansen gjort i mørke stunder, hvordan det er mulig å opprettholde, ja, styrke og utdype mytene om Norge, hva som er norsk og hva som er typisk norsk.
Hans pamflett Den store misforståelsen er på sitt beste når han legger vitenskapelige mål på norskhetsforskningen - og finner, akademisk vurdert, de mest gruoppvekkende teorier. Finner? Det virker som de har ramlet utover Johansens skrivebord i hauger.
Nordmenn er sta, vet vi. Vimrende, viljeløs, vet ei hvorhen, mente imidlertid Ibsen. Johansen konstaterer at teorier om norskhet gjerne kombinerer stikk motsatte karaktertrekk: Erobrer- og berserktrang kombinert med innadvendt grubling. På en så bred skala kan alt passes inn, sier han og har rett i det.
Johansens analyserer sammenhengen mellom Lillehammer-OL og EU-avstemningen. Han påpeker hvordan det lyktes Norge å fremstille seg som jomfruelig, med en hel rekke verdier som det måtte bli galt å skjende, i det minste utvanne i en internasjonal organisasjon som EU. EU-neiet ble den logiske fortsettelse av OL-arrangementet.
Under OL ble demonstrativ antikommersialisme kjørt som et kommersielt jippo (Se nordmenn gå rundt i vadmelsklær, kom og bruk valutaen her). Et av mange eksempler Johansen trekker frem som grunnvoll for sin tese: Norsk nasjonalfølelse er bygget opp på et sett av irrasjonelle, logisk usammenhengende, til dels gale eller meningsløse antagelser.
Dette krydrer Johansen med lang rekke observasjoner og inspill av til dels svært humoristisk art - men latteren sitter fast i halsen. For epitetet «nøysomt» om nordmenn er morsomt hvis man ser for seg armadaen av biler og cabincruisere, men tragisk hvis man ser for seg utsagnet presentert for en ecuadorianer eller inder.
Men der er nasjonalretorikken igjen: Nordmenn har ikke cabincruisere fordi de er grådige, men fordi de er sjøfarende. De har ikke prangende villaer fordi de er storladne, men fordi de er hjemmekjære.
Disse eksemplene skal anmelderen ta på sin kappe, men Johansen er medansvarlig i og med at han får leseren til å tenke.
For det er hevet over tvil at mange mener alt det Johansen kritiserer; og hva som er viktigere: Mange føler det. At norsk kultur best uttrykkes ved norsk natur, for eksempel. Eller at alt er bra (f.eks. fjernsynsreklame) hvis det fører til at norske programmer på norsk for nordmenn øker i utbredelse. Hva noe er, er uviktig i forhold til at det er norsk. Å kunne slenge norsk-adjektivet på noe er en sikker vinner.
Det kan sies mye pent om Den store misforståelsen. Men man kan kanskje ikke si om den at den er svært original - til det henger Thomas Hylland Eriksens skygge for tungt over pamfletten.
Imidlertid er det jo snart umulig å si noe som helst om det norske uten at Thomas Hylland Eriksen har sagt det før, så her er Anders Johansen i godt selskap.
Anders Johansen:
Den store misforståelsen.
Spartacus 1995
Anmeldt av Lasse Midttun
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]