Det er flere misforståelser om kulturen i Norge. Tilsammen blir de en ganske stor, sier Anders Johansen som har skrevet den nylig utgitte pamfletten Den store misforståelsen.
- Solen skinner og det er fint vær idag. Er dét typisk norsk?
- Skulle ikke tro det. Det er gjerne slik det er forskjellige steder på kloden.
- Hva er den store misforståelsen?
- Jeg har festet meg ved flere misforståelser, og til sammen blir det en ganske stor. Den første går ut på at kulturen i dette landet først og fremst kan forstås som nasjonalkultur. Den andre misforståelsen er at vår identitetsfølelse skulle bero på et kulturelt særpreg som også er arvelig, grunnet i naturforholdene og fjern fortid. Den tredje misforståelsen er at det gir mening å satse på en slik kulturforståelse dersom man samtidig vil f.eks. overnasjonalitet i politikken og man skal forsøke å håndtere den nye flerkulturelle situasjonen. Kan vi benytte en kulturforståelse utmyntet i forrige århundre dersom vi skal forholde seg til denne nye situasjonen? Den fjerde misforståelsen er at nasjonalkulturen er et forsvar mot kommersialisering Det er en rekke misforståelser som knytter seg i hop og som bidrar til å avspore mange viktige debatter i dette landet.
- Hvorfor begynner du pamfletten med en apologi for JA-bevegelsen?
- Det er fordi La meg begynne med begynnelsen: Utgangspunktet mitt for å holde på med disse tingene var innvandringsspørsmålet - jeg ble invitert til å delta på en konferanse for innvandringskonsulenter; jeg ble slått av hvordan mange følte det som en befrielse - de som ikke ble forskremte eller sinte - at vi kanskje likevel ikke har et slikt enestående kulturelt særpreg som er truet av økende kontakt med andre. At vi kanskje ikke gjør vold på de andre likevel hvis de blir nødt til å forandre seg i omgang med oss. At vi kanskje ikke er så utrent med å omgås kulturforskjeller, oversette og forholde oss til hverandre over kulturelle barrierer innenfor det som vi har tenkt på til nå som en ensartet kultur. At vi faktisk har forsøkt å forstå hverandre på tvers av generasjonsgrenser, by og land osv Problemet er ikke til de grader enestående nytt og skremmende.
Under EU-debatten ble jeg i snikende grad klar over i hvilken grad denne kulturelle selvforståelse spilte inn i en rekke forskjellige debatter, og deriblant fikk avgjørende virkning på hvordan EU-debatten ble ført. Det er ikke fordi jeg vil gi et forsvar for EU-medlemskap eller ta opp igjen en sak som ble, inntil videre, avgjort i høst, men fordi hvis vi noensinne skal få en ny EU-debatt og hvis den skal kunne få et annet utfall så er det nødvendig å ta fatt på premissene for hvordan politiske debatter - omkring forholdet mellom oss og de andre - føres her i landet. Da må det arbeidet starte nå. Det er ikke gjort i en håndvending å forandre på grunnfestede, sementerte forestillinger om hvem vi er, hvordan vi er og hva vi står for.
- Du skriver i boken din at globaliseringsprosessene befordrer en nasjonalromantisk renessanse; hvordan henger det sammen?
- Globalisering er ikke det samme som homogenisering. Det er snarere en tettere sammenveving på en rekke plan som kan bety utligning av forskjeller, men like markering av forskjeller etterhvert som ulike grupperinger kommer i et konkurranseforhold om makt, økonomi og markedsandeler. Det blir et poeng å understreke forskjellen mellom dem og oss.
- Har dette sammenheng med at det finnes over 800 kulturhistoriske museer i Norge?
- Jeg vet sannelig ikke. Antallet vokser raskt; da jeg begynte å kikke litt på museumsvesenet for noen år siden var antallet 400, så her er det iallefall en bransje som ekspanderer hurtig. De kulturhistoriske museene og kulturvernarbeidet er jo en del av dette identitetsmakeriet. Nettopp fordi man gjennom en fremvisning av autentisk gamle gjenstander forsøker å gi oss en opplevelse av håndgripelig kontakt tilbake til fjern fortid og generasjoner, og å gi oss erfaringer av denne type kontinuitet som man kan ha vanskelig med å argumentere for utfra historisk kunnskap. Det jeg oppfatter som mest problematisk ved de gjengse forestillinger om det norske, er at det skulle ha lange historiske røtter: at det på en måte skulle være hevet over historisk forandring, og at det dermed skulle være udiskutabelt omtrent på samme måte som naturen er noe man tar til etterretning og innretter seg med, og ikke kan endre på uten å gjøre skade på den. Dette gjør spørsmålet om identiteten trygt og fast, og det blir dermed smertelig å forutse at vi vil komme til å miste eller måtte revurdere denne. I denne sammenhengen er det det museale forsøket på historisk rotfestning effektivt for å sementere vår selvforståelse og gi den et fundament.
- Du kritiserer Tove Nedrelid. Hun påstår at romantikken på en helt spesiell måte traff det som var og alltid har vært norsk, omenn uartikulert. Hvorfor mener du dette er feil?
- Romantikken er en reaksjon på moderne livsbetingelser og med idealer om følsomhet, spontanitet, naturlige verdier osv. Den må ses på bakgrunn av at det utviklet seg en splittelse mellom følsomhet og fornuft, mellom menneske og natur, formulert fra et bymessig standpunkt. Man kan ikke forstå romantikken uavhengig av de spesielle historiske og omstendelige forsøk på å kalle nordmenn romantiske i tidligere perioder fordi de måtte leve tett innpå naturen via fiske og jordbruk. løsrive romantikken fra dette er fullstendig ahistorisk. Gå til norsk sagalitteratur! Der finner du ikke mange beskrivelser av naturskjønnhet. I beste fall Gunnar fra Lidarende som sier: «Fager er lien, aldri så jeg den fagrere». Og lien er fager fordi det er slektsgården, han eier den.
- Du antyder et backlash for sosialdemokratiet langs linjen konstituert av Lillehammer-OL og EU-avstemningen. Hva skjedde?
- Jeg har prøvd å vise en mulig sammenheng mellom Lillehammer-OL som propaganda for Annerledeslandet, og at den forestillingen slo tilbake på de som stilte seg bak, bestyrte og finansierte Lillehammer-OL ti måneder senere under folkeavstemningen - hvor det nettopp ble mulig å hente frem de samme ideene om det særnorske og norsk naturkjærlighet, og fremstille det som en del av norsk vesen og væremåte som derfor måtte vernes for å beholde politisk selvråderett. Man kunne fremstille politisk isolasjon som globalt ansvar nettopp i lys av en slik id om Annerledeslandet som OL propaganderte. Annerledeslandet som et forsvar mot utenlandsk kommersialisme ble jo faktisk brukt som et argument for en kommersialisering av dimensjoner i forbindelse med OL. Norge som et alternativ til utenlandsk kommersialisering er nok en av de viktige misforståelsene.
ANDERS JOHANSEN: De museale forsøk på rotfesting sementerer vår selvforståelse. Foto: Arne S. Gjone.
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]