[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Hva er en tekst?

I boken Fortolkning og overfortolkning søker Umberto Eco fortolkningens grenser. Sentrale intellektuelle kommenterer hans bidrag.
Lar det seg gjøre, som Jorge Luis Borges (med sin figur Pierre Ménard) har foreslått, å lese middelalderteksten Imitatio Christi som om den var skrevet av Céline? Umberto Eco har prøvd, og han påstår å ha funnet opp til flere setninger som kunne ha vært skrevet av den franske romanforfatteren («Nåden elsker lave ting og frastøtes ikke av de tornete, og den elsker skitne klær»). Men en så avsindig fortolkningsstrategi fører oss neppe særlig langt. De fleste av passasjene i Imitatio Christi, sier Eco, blir først meningsfulle når boken leses med utgangspunkt i den kristne middelalders filosofi og kultur.

Ikke hva som helst

Ecos mål i Fortolkning og overfortolkning (basert på forelesninger ved Cambridge, 1990), er å vise at det gis grenser for forståelsen. Man kan ikke gjøre hva som helst med en tekst. De sammenhenger som den lar seg forstå innenfor, er ikke uendelige. Selv om det ikke lar seg gjøre å bevise at en bestemt tolkning er gyldig, går det an å vise at noen tolkninger må være gale. En nålevende leser, sier Eco, som i Playboy finner Wordsworths linje «A poet could not but be gay», vil ikke være like følsom og ansvarlig som en person med kunnskap om hvordan det leksikalske system så ut for 200 år siden. Playboy-leserens tolkning, som ikke tar høyde for at ordet gay på Wordsworths tid ble brukt uten seksuelle konnotasjoner, blir absurd. Teksten har en iboende intensjon (intentio operis) som må respekteres. Tekstens intensjon kan ikke tilbakeføres til forfatterintensjonen, men må søkes i et samspill mellom leseren og teksten, der leseren søker å gjette seg til hvordan en ideal leser, den leseren tekstens ideale forfatter postulerer, ville forstå.

Tolkningsparanoiaen

For mange vil det virke innlysende at noen tolkninger åpenbart må være gale. Ifølge Eco er imidlertid tolkningsparanoiaen, som han fører tilbake til de mystiske tekstene i Corpus Hermeticum, et utbredt samtidsfenomen. Både i natur- og humanvitenskapene gjenfinner han den gnostiske forestillingen om teksten som en uavbrutt kjede av uendelige forflytninger. Innestengt i en ond skapers skinnunivers, blir leseren en negativ teolog. Fordi en stabil og koherent mening i prinsippet er umulig, tvinges leseren til å avvise enhver sannhetsorientert tolkning som umoden. Noe transcendent, som må respekteres, vil nødvendigvis unnslippe vår konvensjonelle forståelse. Ecos roman Foucaults pendel kan leses som en satire over de fortvilte søkerne etter den for evig og alltid skjulte Planen.

Anarkister

I forbindelse med forelesningsrekken som boken Fortolkning og overfortolkning er basert på, ble Richard Rorty, Jonathan Culler og Christine Brooke-Rose trukket inn for å spille rollen som anarkister. I så måte lykkes kanskje Rorty best. Ifølge Rorty forutsetter idéen om at det finnes noe, en bestemt referent, som en tekst virkelig dreier seg om, at man er offer for den illusjon at man kan adskille objektet fra det man finner for godt å si om det. Ecos skille mellom tolkning av en teksts mening og tolkningens anvendelse (som kan være åpen og anarkistisk), må altså anses som en regresjon tilbake til en slags metafysisk realisme. Tekster, hevder Rorty, er redskaper vi helt fritt kan bruke til «våre egne formål». Særlig er de tekster som kan utfordre oss, og som kan «hjelpe én til å endre sine formål og således endre sitt liv», av verdi.

Narsissistisk

Men vil ikke den lekne avvisningen av spørsmål om mening, referent, sannhet osv. føre til at lesningen antar en rent narsissistisk karakter? Dersom tekster bare er leketøy, hvordan kan de da utfordre oss? Hvorfor skulle vi ta dem på alvor? For de som reiser slike innvendinger mot Rorty, kan Cullers bidrag være av interesse. Culler insisterer på at selv om vi aldri kan fremsette kriterier for hvilke sammenhenger det er fruktbart å forstå en tekst i lys av, så betyr ikke dette at et studium av de mekanismer som frembringer mening («litteraturens semiotiske mekanismer») er meningsløst. Slik kan litteraturstudiene kaste lys over meningsproblemet i sin alminnelighet.

Bidragene i denne boken er paradeoppvisninger i elegant og intelligent formidlingskunst. For Eco-fans er boken særlig viktig for å ta stilling til hans oppgjør med den formen for leserorientert litteraturteori som han på 60- og 70-tallet selv var en sentral eksponent for.

Umberto Eco (m.fl.)
Fortolkning og overfortolkning
Oversatt av Mikael Brødsgaard
og Keld B. Jessen
1995 (dansk utgave)
Forlaget Systime a/s
Anmeldt av Espen Hammer
BT:
ECO: Hva er en tekst?

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 13/07-95, kl. 08.46 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.