[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]
«Men studiet av historien er aldri enkelt»
Filosofi på norsk I hevder mye, men hva er det den dokumenterer?
Om formålet med denne boken heter det i redaktørens forord: «En generasjon norske filosofer, det som ofte blir kalt den første generasjonen av norske filosofer, er i ferd med å gå over i historien! Noen burde dokumentere denne generasjonens filosofiske ståsted, dens erfaringer og opplevelser av norsk filosofi i dens spede begynnelse. Og det hastet.»

For å ta det siste først: Det har øyensynlig hastet mer enn hva godt er, for det vrimler av surrealistiske formuleringer som uten større anstrengelser dekonstruerer seg selv.

Noen dokumenterer

Når det gjelder formuleringen «Noen burde dokumentere…» er spørsmålet selvsagt hvem. «Noen» er i denne sammenheng Gunnar Skirbekk, som nedtegner noen ganske uinteressante «kunnskapssosiologiske funderingar» («Alt dette er velkjentÉ», etc.), Knut Erik Tranøy som skriver om etikk, Vigdis Songe-Møller som omtaler antikkens filosofi, Else Wiestad som skriver om hvor få kvinner som har studert filosofi utfra formelen «jo færre det er, jo mer er det å skrive om dem» og sist, men ikke minst, Ingemund Gullvåg som leverer bokens vektigste bidrag, som er om Arne Næss og Oslo-skolen - utstyrt med en to siders imprimatur fra Ness selv.

Noen hevder

Til disse «noen» må vi også regne redaktøren selv som stadig gjentar at «noen har hevdet» (s 9, s 10 osv). Men er noen som «hevder» også samme noen som «dokumenterer»? Det kan til tider se ut som om begge er Inga Bostad, og da blir spørsmålet hva det egentlig er hun «dokumenterer». For å kunne svare på dette, må vi se på hva hun «hevder». Som f.eks.: «At Arne Næss var en slags grunnlegger av norsk filosofi, er ikke til å komme unna. Men likevel finnes det filosofer før ham.» Betyr dette at disse ikke grunnla norsk filosofi? Hva «slags» grunnleggelse er det snakk om? Jo: «De fleste vil hevde at norsk filosofi først begynte å ta form som et selvstendig fag med Arne Næss, det vil si like før, eller rett etter, den andre verdenskrigen.» (s 12) Likevel fantes det altså filosofer før ham, men: «Denne perioden av norsk filosofi er det få som har kjennskap til…» Her dreier det seg ikke lenger om «noen», men om «de fleste» og om «få». Hvem er så disse? Er de «få» de som ikke mener det «de fleste» mener, nemlig at Arne Næss var «en slags» grunnlegger av norsk filosofi fordi disse - de få, altså - også har kjennskap til «perioden» før Næss? For dersom man mener at Næss var «en slags» grunnlegger av «et selvstendig fag» og dermed forutsetter at dette ikke fantes før Næss grunnla det, da kan man vanskelig regnes blant de «få» som har «kjennskap» til perioden før Næss når man som Bostad sier at «[d]et var rett og slett ikke nok filosofer til å etablere et stabilt og mangfoldig fagmiljø med individuelle og kritiske forskere».

Konklusjon

Men hvor mange filosofer trengs det for å etablere et stabilt og kritisk fagmiljø eller - sagt enklere - hvor mange filosofer trengs det til Žn Arne Næss? Og hva er vitsen med å etterlyse et stabilt og mangfoldig fagmiljø når man allerede har sagt at dette først ble grunnlagt av - ja, nettopp: Arne Næss. Konklusjonen må da enten bli 1) at norske filosofer før Næss lider av to feil: a) de er ikke mange nok og b) de er ikke Arne Næss eller 2) at den som hevder at «de filosofene som var ansatt, var lite originale og produserte så å si ingen skrifter av filosofisk verdi» ikke tilhører de «få» som «har kjennskap til» perioden. Selv om man her klart øyner et slektskap med dagens norske filosofer, er det to viktig forskjeller: «Filosofisk institutt ved Universitetet i Oslo er idag et av Europas største filosofiske institutter» uten at man - som Bostad - bør gjøre noe poeng av dette. I «perioden» før Næss var det ingen selvfølgelig sammenheng mellom universitetsansettelse og forskning eller publisering. Men dette er det tydeligvis «få» som har kjennskap til, noe denne boken tydelig «dokumenterer».

Inga Bostad (red.):
Filosofi på norsk I
Pax Forlag 1995
Anmeldt av Thor Inge Rørvik
BT:

BOSTAD: En vrimmel av surrealistiske formuleringer som uten anstrengelse dekonstruerer seg selv.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 13/07-95, kl. 08.46 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.