Det gode, det onde og vitenskapen

E.L. Doctorow beveger seg bakover i USAs historie, denne gangen til New York noen år etter borgerkrigen. Kampen står mellom det gode og det onde, som alltid, men spørsmålet er om det er noe klart skille mellom de to.

Men jeg tror ikke Edgar Lawrence Doctorow bekymrer seg om denslags, siden flere av hans historiske romaner er blitt bestselgere og dessuten filmatisert (Welcome to Hard Times, Ragtime, Billy Bathgate). Hans historiske skildringer av det amerikanske samfunnet har vært lekkerbiskener både for akademikere og den lesende allmennhet, og alle romanene hans, unntatt science fiction-pastisjen Big as Life, er oversatt til norsk.

Doctorow romaner er såkalte tidsbilder, det vil si at han skildrer samfunnet i en bestemt historisk epoke, først og fremst 30-årenes USA, og setter denne epoken inn i en politisk og moralsk sammenheng. Med Vannverket beveger han seg enda lenger tilbake i USAs unge historie, til den hurtigvoksende storbyen New York anno 1870, som dengang hadde rundt én million innbyggere, og hvor deler av Manhattan fortsatt var villastrøk og bondeland.

Vi møter avisredaktøren McIlvaine, en frafallen presbyterianer av skotsk opprinnelse som har arbeidet i avisbransjen siden han var fjorten og som i begynnelsen av 1870-årene er rundt de femti et sted. McIlvaine omgir seg med frilans-medarbeidere, siden de er vanskeligere å spore opp for Ringen enn fast ansatte journalister. Ringen er New Yorks korrupte nettverk av politikere, industriherrer, politifolk og andre som holder byen i sitt jerngrep.

Martin Pemberton er McIlvaines favoritt-frilanser, en kynisk ung mann med en skarp penn som mottar trusler fra folk som føler seg tråkket på. Martin er fattig og bor i horestrøket, han har sagt fra seg farsarven og har mildt sagt dårlig orden på livet sitt. Martins far, den mektige industriherren Augustus Pemberton er død, og når Martin ved et par anledninger hevder å ha sett sin far i live, tenker de fleste at det er et resultat av en sønns skyldfølelse. Helt til den dagen Martin forsvinner, tilsynelatende sporløst, og McIlvaine setter igang sine undersøkelser sammen med politisjefen Donne. Er Augustus Pemberton, som vitterlig var dødssyk, fortsatt i live? Hvor befinner han seg i så fall, og hvorfor har han gjort alle sine etterlatte arveløse?

Vannverket utvikler seg etterhvert til en viktoriansk grøsser, bortsett fra at det ikke er døden som dyrkes, men den fremvoksende vitenskapens forsøk på å forlenge livet, og leseren kan ikke unngå få å assosiasjoner til både Frankenstein og nazi-legenes eksperimenter med levende mennesker.

Romanens hovedperson er New York, storbyen, den apokalyptiske kakafonien av mennesker og maskiner som allerede dengang utviklet seg som en levende organisme, uten styring. Doctorow tar for seg periodens store temaer: industrialisering, sekularisering, fremskrittsoptimisme, korrupsjon, utviklingslæren, frenologi. Og selv om han gjør det i en rutinert og fjellstø prosa, så er det selve romankonstruksjonen som viser Doctorows format, for ikke å snakke om ambisjoner, som forfatter. Han tematiserer til stadighet, gjennom fortelleren McIlvaine, selve skriveprosessen og diktningens rolle i det moderne samfunnet. Han forteller aldri en historie rett frem og kronologisk, men gir oss glimt av ting som vil skje og små digresjoner. Han sammenligner til og med forfatterens virke med den ansvarsløse forskeren som bryter ned både loven og moralen på sin jakt etter sannheten og meningen med livet.

Men Doctorow holder seg innenfor anstendighetens rammer og avslutter likegodt denne solide, men uhyggelige historien med to bryllup.

E.L. Doctorow Vannverket Oversatt av Aud Greiff Cappelen, 1995 Anmeldt av Mikael Godø

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 13/07-95, kl. 08.46 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.