[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Dikterbergenser

Festspillene i Bergen valgte en ekte bjørgviner og bysbarn som festspilldikter i år, en som burde kjenne byen brukbart på tungen, nemlig Georg Johannesen; filolog, filosof, retoriker og poetforfatter av diverse hellige og uhellige tekster.
Rekkefølgen på benevnelsene av Johannesen er tilfeldig, idet han kvalifiserer og diskvalifiserer for samtlige: politiker presiserer best Johannesens aktiviteter over mer enn fire tiår, selv om han tilsynelatende har forlatt partipolitikken. Poenget og spørsmålet er om poetpartiet GJ består når Cappelen utgir hans DIKT I SAMLING i forbindelse med festspillprofileringen av ham. Siste lyrikk-bok, Nye dikt, ble utgitt i 1966, og selv om samlingen inneholder noen enkeltdikt skrevet senere er den - som GJ nevner i etterordet - utgitt med klassikerstøtte; og så er diktene klassifiserte med sin landfaste pondus av Vestlandssang og -klang? Ja, og nei. Diktet lever sitt liv, og diktet lever og snakker det lokalt; bergensk er en av våre geografiske miniatyrtunger - eller var, når GJs lyrikk ble skrevet: den har spredd seg urbant i følge med kommunesammenslutningen i -71, og jaget en del striler på sjøen. Freidig kunne vi kalle det Žn variant av GJs filosofi, der det ene ordet penetrerer det andre, eller som han skriver i Generasjon: «Mitt første samleie/fant sted under Koreakrigen/Jeg elsket henne/Hun elsket meg/og vårt leie var aviser -»; krig er en klassikergenre som sprer seg til det vi elsker oppå, den kommer som nyhet fra vest og foregår i øst mens hun og han avholder sitt samvær og tofolkspartilandsmøte; klassisk metrikk måtte da bli et diktmeter diktert av Ratko Mladic - alt etter profilene han får i media. Eller for å kline til: dette er en serber som sier genre - you'll all do it my way! Det er en genre å gå inn i clinch med, ell- er la seg penetrere av. Eller snu ryggen til, og bli en lovende lyriker. Forbli. Her var GJ snar til å presisere i debuten i Et dikt om tid: «Aldri kommer jeg mer/til den jeg var», som ble fulgt opp i samme bok av Råd: «Du skal høre på mennesker/som lever som om de levde/om hundre år»; lærediktet skal mangle en lærer som messer det om til en frigid klassiker, men det skal ha mot nok til å føre en gjennomtenkt retorikk i et dikt, om f.eks. diktet «Norge»: filosofi på norsk er «norsk», det skal diktes av hver nordkvinne-og mann, og ikke av parti-og familiedynastier.  dikte er en lekse å lære. Spør dikteren, og du får forhåpentligvis bare dikt i overflod - og av GJ litt ekstra med på kjøpet. Om bl.a. de han lærte av, som Li Po - «Diktet varer lengre enn min munn». En bedre dikter er en som klapper igjen og lar privat være privat, det private har sin leser og det får være dikteren. Derfor er kong Johannesen solidarisk proletar med folket og drar « til samme mørket/ som andre dyr, som De, min venn/og ved hans side ligger vi andre/og sover med kong Johannesen»- ja, det er en hel bergenser som skriver dette…(og anmelderen kvart).

GJ dikt er delvis motdikt til dikt og dikttradisjoner skrevet av folk som Ž tjokk i håvvŽ, ingen tvil der; som for hans vedkommende vil si etterkrigsdidaktikk, som bl.a. inkluderer det lange landsdiktet om Gerhardsen som gjenoppbygde landet, lyrikken og lyrikerne med blodplasma og pentagonal metrikk fra Amerika. Og festspilldikteren fester sitt motdikt til etterkrigsgenren som overlevde krigen - er den 50, 500 eller 5000 år? Er det dette som er den norske tusenårsflommen-og kirken, i det tjuende århundret? Hellige og uhellige dikt støtter seg opp mot hverandre. Eller også: det skrives alternative bibler, slik GJ kan si det diktes alternative byer, slik det diktes alternative kriger; hvem er etterkrigstidens største dikter, i Bergen? GJ? Nei: - Kniksen. Og på landsbasis? Herbjørg Wassmo? Nei: - Grete Waitz. Hvem skulle det ha vært? En eller annen som ingen av oss kjente, en eller annen på Finnmarken i -45 kanskje, som bygde opp igjen byer om ikke ordet - der ligger det et fragment av GJs filosofi og metrikk. For mer enn noe har GJ anmeldt Norge - teksten Norge slik det ligger utover landet et ubestemt sted mellom Høyre og Venstre og venter på å tine opp - men ikke i TV2-3-4-5, det var ikke den oppdelingen han har forsøkt å dikte opp, det er ikke den Norgesprofilen han kan ha fabulert om - ikke den fiktivt-umulige landsbyen. Og slik oppdaget at dikteren forblir dikter, at genrene er større enn selv den største (bergenske) munnhulen, at genren alltid er i forkant av diktet uansett genre, at genrene er by, land, folk, konge og gud - og allgenren er Norsk.

Gud på norsk er genren GJ knapt tolererer, der er han Luther-lutret, nordisk-protestantisk og utilitarianistisk; Gud er ikke brukandes engang til et halvgodt bruksdikt, det er en teologisk fakultetsgenre som sysselsetter massene av skrivemenn og -kvinner som produserer tekstlandskaper av katolsk-papistiske katedraldikt. Sagt på en annen måte: det er lite av Rilkes guddommelige melankolirim hos GJ; melankoli var i beste fall en ungdomssynd som GJ brukte opp mens den skulle brukes for å komme videre til noe mer brukelig og nyttig - melankoli blir for GJ synonymt med sentrallyrikk, likeverdig med et poetisk-epidemisk virus her til lands, en slags varelyrikk om det Norske lyrikkdiktet som kiler seg fast inne i poesikjernen og trives der i sin enebolig inne i hytteskauen.Hva er det Tarkovskij sier: hvem f--- bryr seg om å se meg på tur for å plukke sopp? Om det ikke pretenderer mer enn å stille seg ut som nok et jeg-fesjå? Meg-metrikken tar over og glemmer at metrikken er en lengre lekse enn poeten poeten har i poetmagen. Som han sier i Ars Moriendi, i seksjonen Arbeidsuke: «Vi har funnet de dummes stein/ Vi lager gull av den/ og dør av det, men langsomt». Er Gud dum, eller har GJ aldri vært i humør til å holde på med Gud? Eller ikke til å se for alle Statskirkeallmeningene? GJ deler ikke en av sine læremestre, Montaigne, sin ateist-beundring for snekkersønnen fra Nasaret, en beundring som er genrebestemt: Jesus som det mest tolerante diktet historien har gjendiktet.

T.o.m. Nietzsche glipper i et kort øyeblikk og påpeker mannens udiskutable og ureproduserbare nobilitet; GJ plasserer ham blant en av fjorten, femten religionstiftere og det er absolutt å utdele en ufortjent gullmedalje - som patriarkene gledelig tar imot på egne vegne som sin fortjeneste. Men kanskje GJ ser på tro som nok et formspørsmål som det diktes i, en slags individual-psykiatrisk sfære som kommer til å kjøles ned av selv etter hvert som vi alle blir rene, store hoder av fornuft; men hva er det? Er det det som står i «Hvileuke»: «Jeg lærer tyven å skjule tyvegodset:/ Legg det overalt/ Stjel alt»? Er det en brukbar taktikk for å snike til seg det guddommelige ut av byråkratstatsprestekappen? Bit merke i paret tjuv/Jeg, og legg merke til byråkratkappen som gjemmer byråkraten under seg: av alt får man lære seg en lekse, t.o.m. pedanten - i hendene på en bergensk kommunist. Midt i en høy-egosentrisk æra går man til sentrum av egoet - og oppdager at det er transatlantisk importfabrikat: made in the minds of busy men. Og man får spre det for å fornorske det, Jegdiktet, man får la det gå i ett med terrenget som flora og fauna og brostein, bli proletar for å bli kapitalist. GJ nærmer seg farlig en transcendental immanens han kanskje ikke liker lyden (eller musikken) av, nesten en immateriell pragmatisme av det mosaiske slaget - mosaisk som en tenkt kirke som overlever usynlig, usynlig som lange dikt godt kan være om det er metrikken og ikke Jeget som står i sentrum; det er lange dikt det mosaiske har overlevd på, og hvorfor ikke ta med litt fra et festspilldikt aldri bestilt av festspilldirektøren, «Jødisk partisansang», fra Nye dikt:

«Denne sang er bare blod og ikke blekk

Dette folk er ingen fugl som kan fly vekk

Denne krig er ingen krig som kan gi fred

Vi har reist oss og kan se vi er slått ned»

Georg Johannesen:
Dikt i samling
Cappelen Forlag
Anmeldt av Kurt Sweeney
BT: GEORG JOHANNESEN: Anmeldelser av teksten Norge. Foto: Truls Lie.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]


[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 13/07-95, kl. 08.46 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.