Ingen er vi like, men det er utenpå

Naboen min kan ikke fordra Marlboro. Naboen min røyker Prince og Rødmix. Naboen min har en mor som røyker rød Dunhill, og venninnen hennes røyker Salem og Cooly, mentolsigaretter.

Jeg liker best ovnsbakt leverpostei med mørkebrun snerk på toppen. Naboen min liker best leverposteien i en gul, rund boks med gutteansikt på. Moren hans kjøper Allers og Hjemmet hver uke, venninnen hennes sverger til Nå og Se og Hør. De spiser ikke leverpostei i det hele tatt, og naboen min leser ikke i det hele tatt. Jeg leser Lucky Luke og Asterix og Donald Duck fra Carl Barks' tid.

Jeg drikker lettmelk. Før drakk jeg H-melk. Jeg likte ikke skummet. Da lettmelken kom på markedet, likte jeg ikke den heller. Smakte vann. Nå drikker jeg bare lettmelk og synes H-melk er som fløte. Forresten drikker jeg ikke særlig mye melk, mest juice. Apelsinjuice fra Nora og eplejuice fra Lerum. Naboen min drikker bare kaffe og Heineken, og hans mor og hennes venninne drikker Lipton-te fordi Inger Lise Rypdal gjør det.

Naboen min går på gatekjøkkenet hver ettermiddag og kjøper seg en diger burger. «Middag», sier han og blunker. Jeg spiser stort sett fisk. Moren til naboen og hennes venninne kan umulig spise noe som helst, så tynne som de er, men det ligger alltid Maryland Cookies og Beppokjeks i fatet på bordene deres, i fall det kommer gjester på besøk.

For meg er det en gåte hvordan noen ikke kan like Marlboro. Og hvordan noen kan like Salem. Hvordan noen ikke finner Lucky Luke morsomt. Hvordan man kan foretrekke Lipton-te fremfor Twinings. Hvordan noen kan påstå at appelsinjuice'en fra Stabburet er bedre enn den fra Nora. Jeg røyker Egberts mens naboen min røyker Rødmix og det vil aldri, aldri bli omvendt. Naboen min vil aldri spise fisk og moren hans vil aldri lese Lucky Luke.

Er det slik at i det øyeblikket vi er født, er vi allerede utstyrt med egne evner til å like det ene eller andre? Var tungen min i fødselsøyeblikket skapt til å favne om fisk og ovnsbakt leverpostei, var hjernen min programmert til å like Asterix? Ville jeg ikke vokst opp uten Twinings-te, ville jeg gått en brå død i møte hvis jeg drakk appelsinjuice fra Stabburet?

I de gamle landhandlene og kolonialene fantes en sort melk, kanskje to sorter brød, brunost og gulost, sirup og syltetøy til pålegg. Kandissukker til godteri. Selv da var folk forskjellige. Men det var det ikke lett å se i handlekurvene deres.

La oss derfor se bort ifra at man er født med spesielle anlegg for å like noe. Kan vi da påstå at for hvert nytt produkt som kom på banen, fikk vi en splitter ny mennesketype? Var alle mennesker i utgangspunktet like, og begynte vi å gli fra hverandre i takt med de stadig nye valgmulighetene? Ble hvert produkt etterhvert så innarbeidet hos en spesiell gruppe at produktet ble forbundet utelukkende med dem, og at de som ikke hørte til denne gruppen (og ikke ville høre til den) måtte ta avstand fra produktet for ikke å bli satt i feil bås? Oppsto nye produkter som følge av dette, for å tilfredsstille også de andre? Utviklet dette seg til å bli livsstiler, kunne man fastslå et menneskes politiske standpunkt ut i fra viten om hvor han/hun kjøpte klærne sine, hva slags mat han/hun spiste og hva slags litteratur vedkommende leste? Er et menneskes personlighet ikke annet enn summen av produktene det foretrekker og tilbudene det benytter seg av? Følger valg med verdier eller verdier med valg?

Vi er alle forskjellige, sier vi. Men er det kanskje heller slik at mennesket har en enestående evne til å bli forskjellig, til å la seg påvirke og forme, og at den evnen, kombinert med et overutviklet behov (i forhold til de andre dyrene) for å vise hvem vi er (og at dette stadig er gjort lettere for oss å gjøre via en masse staffasje), gir oss mer personlighet enn vi kan bære. Vi er så forskjellige at vi holder det ikke ut.

Hva om menneskets uendelige valgmuligheter gir oss fengsel istedenfor frihet? Hva om de hadde det ganske fortreffelig den gang de hadde to sorter ost å velge mellom? Hva om skilsmisseprosenten øker fordi vi får flere ting å være uenige om?

Det er ingen som ligner på meg. Jeg kan finne en som liker ovnsbakt leverpostei, og kanskje denne personen også liker lettmelk og appelsinjuice fra Nora. Men aldri om han har Asterix i bokhylene. Jeg kan finne en som drikker Twinings, men da kan jeg banne på at han røyker Petterøes.

Så kan man spørre seg; er det noe poeng å være like? Slett ikke. Men jeg har en ganske bestemt følelse av at hadde naboen min vokst opp et annet sted, ville han ha gått jevnlig i operaen, og hadde jeg selv hatt andre venner, ville jeg kanskje likt oliven.

Ingvild Bræin

BT:

BRÆIN: «Jeg kunne ha røkt Eventyrblanding eller Gullsnitt. Men jeg røyker Egberts."

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 29/06-95, kl. 20.18 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.