[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Sataniske fakta

Tidlig kristendom gav den allmektige Gud konkurranse i form av en motstander av virkelig format. Siden den tid har muligheten for sekterisk virksomhet, der man vektlegger Satan som den egentlige menneskevenn, ligget rede.

AV SIMEN MIDGAARD

I løpet av kristenhetens totusenårige historie har dette gitt seg meget varierte utslag, slik at man ikke kan snakke om noen egentlig satanistisk kontinuitet. De fremste kultiske innslagene ble fremskaffet av kirken selv, som myten om heksesabbather, der man parodiserte messen og gikk over alle grenser i seksualitet, forhekselser og kannibalisme. Senere lot disse forestillingene seg inkorporere i okkulte selskaper, og det er der vi finner den heller sjeldne rituelle satanisme. Mens renessansens lærde, kabbalistiske og astrologiske magi også inneholdt mengder av demoner som skulle kunne settes i arbeide, var tilbedelsen av Satan likevel noe som ikke ble systematisert i særlig grad før i vårt eget århundre. Vel hadde man enkeltindivider som abbed Guiborg, som ofret spebarn til Satan i samarbeide med en av Ludvig XIV`s elskerinner, og på 1890-tallet var satanisme in i visse kunstnerkretser, men skal man snakke om egentlig kultisk satanisme bør man helst reise til California, i vår egen tid. Anton Szandor La Veys Church of Satan ble startet på sekstitallet, som en ganske borgerlig satanisme, hedeonistisk og delvis ritualmagisk, der hovedtesen var å følge ens egen natur, men godt innenfor rimelighetens grenser. I mellomrommet mellom tradisjonell, europeisk ritualmagi og okkultisme og denne nykomlingen med hornlue og nakne damer som alter, finner man en rekke mindre grupper som praktiserer magi og som insisterer på at Satan er et guddommeliggjort symbol på menneskets selv. Satan blir stående som selv og guddom i ett. Disse gruppene er blitt beskyldt for alskens utskeielser, som å ofre jomfruer og fortære spebarn, hvilket fikk FBI til å undersøke saken på et bredt spekter, med den klare konklusjon at man ikke kunne finne de aller minste tegn på heksesabbathens påståtte redsler. Den Black Metal - satanisme som dukker opp i pressen i moderne tid synes temmelig uorganisert og forvirret selv i sammenligning med de sære smågruppene som kan relatere seg til La Vey og renessansemagi. Til tider kan den synes inspirert av «den sorte paven» i California, men ofte også av fundamentalistiske bedehusvarianter av vulgær skrekksatanisme, en systematisert og hysterisk ryktespredning rettet mot alt som kan minne om nyhedenskap.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 29/06-95, kl. 20.18 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.