Nyere kirkehistorie

Hvis man ved årtusenskiftet velger å utgi et verk med tittelen «Våre vakre trekirker», vil en rekke av objektbeskrivelsene måtte ende med noe slikt som «Brent ned til grunnen av satanister i 199x».

AV SIMEN MIDGAARD

Ordet «satanist» vil på den tiden være allment forstått, om ikke i dets fulle bredde. Forut for dette tiåret var kunnskap om satanister forbeholdt de færreste, og det var da heller ikke de norske, svartkledte og langhårete kirkebrennerne som ville tre frem for ens indre øye.

Ta hevn

Man hadde en Satan-kirke i USA, offentlig akseptert og berettiget til skattefritak, samt noen mindre grupper spredt over den kristne verden, som oftest med en hedeonistisk, livsglad filosofi, der det dystre elementet kunne tyde på at de hadde lest Jungs teori om «skyggen», den fortrengte persongestalt per se i hvert menneske. Den type satanister som er blitt allment kjent her i landet er en temmelig unik norsk variant. De lager musikk, og tror antagelig på Satan, siden det er satanister de er. Om natten kan de finne på å gå ut og leke seg med lys på kirkegården, velte gravstener, eller brenne hele kirken ned, særlig hvis det er høytider i nærheten. Heldigvis for dem er de fleste norske kirker av tre, så de kan dynke plankeveggen med bensin, tenne på og løpe avsted. Det som antagelig står i hodet på dem når de på en kilometers avstand ser kirkespirets silhuett bli sort mot flammesøylen, er at de har makt, og at de har vist den, og at de har tatt hevn. De forakter folk, som de betrakter som får. Gud er bare guden til et hyklersk storsamfunn og stat, som forsøker å rense folks hjerner med åndelig klor. Satan står dette rakt i mot. Han er det individet som ikke innfinner seg, som ikke er lokket og lurt av søte løgner, feilaktig forbundet med begrepet ånd og skjendig gitt navnet religion. Den metafysiske motsetning til alt dvaskt og teit, for å si det ungt, folkelig, og vekke minnet om århundreskiftets italienske dikter, Carducci, som innledet sin «Hymne til Satan» ved å hylle sistnevnte som opphavet til den klare tanke og alt rasjonelt.

Ikke feig

Kicket som disse moderne djeveldyrkerne får når de står og ser på en vellykket ildpåsettelse av en kirke, er en svulmende følelse av at den trygge, løgnaktige allmennhet ikke skal føle seg trygg. La oss si at det er slik, og dvele litt ved et slikt perspektiv. Hva betyr det for denne subkulturens evne til å overleve? Hvis de fortsetter slik i ti år til, og oppnår en levealder noe kortere enn Blitz hittil har rukket å oppnå, kan det bety at de hvert år hygger seg med ti kirker til. Det blir hundre, og jeg ser ingen god grunn til at det ikke skal kunne skje. Kirkehistorien vil da minne mer om krigshistorie. Men da har denne bevegelsen gjort seg grundig bemerket, og lykkes i å gjøre begrepet satanist til en del av kirkehistoriens stikkordregister. De vil samtidig ha gjort seg forbilledlig for nye helter av samme format, som for å vise den bløtaktige Kvitekrist hvor han egentlig bor, og som ikke er redde for å gjøre som ærlige menn har gjort før. Det er det absolutte opprør, utført med et foraktelig snerr og skjevt grin, mot en metafysikk som viser en såkalt allmektig, men akk så tafatt gud, så inkonsekvent at man må ha hjernemark for virkelig å tro, eller man må bare være feig. Redd for å dø, for ensomhet og mørke, alt dette som de ungdomssatanistene har forsonet seg med som sant og ekte, og som de dyrker med hodeskaller, ritualmord på hamstere, saturnisk musikk, og alskens sadistiske handlinger som såvidt unngår oppsikt på småbynivå, da det virker som om det er der de fleste satanister bor.

Enkelt budskap

La det for all del være klart: disse villbassene har så absolutt et poeng. Hvis den kristne gud skal gis metafysisk status, som noe fundamentalt, må motsetningen være til, om ikke annet som overladet symbol. Det er et poeng, som gjør at jeg tror at disse «guttestrekene» vil pågå i temmelig lang tid fremover, da budskapet er enkelt, begripelig og allerede forstått. En kult er oppstått, uten misjonerende argumentasjon eller elaborert filosofi, men med ugress-sterk estetikk, hvilket kjennetegner kitsch. Elvis-tilhengere har heller ingen ideologi, og hvis satanistenes lære skal avfeies som idealistisk kitsch, er den kirken som deres sekteriske tilstand har sprunget ut av, høyst sårbar for en tilsvarende kritikk. Teknisk sett utgjør også satanistene, i den grad de er organisert, en kristen sekt. Den eneste alternative guddom innen den rådende religion i Norge er Satan. Han er like kristen som Jesus, sett som religionshistorisk fenomen.

Ekstrem kristendom

Og kirkebrennerne er sannsynligvis medlemmer eller tidligere medlemmer av, om ikke «statskirken», så en tilsvarende lutheransk variant, døpte og konfirmerte. Fra et fugleperspektiv vil det altså ikke være tvil: Ungdomssatanismen er en ekstrem kristendomsvariant der alvor, sannhet og ærlighet bytter gud. Dogmer forsvinner i sektlæren, men det er jo også det som kjennetegner sekten, moderat eller ekstrem.

Forsåvidt er dette en banalitet, men den burde være bedre forstått. Samfunnet aner ikke hva man har med å gjøre. Ved kirkens tusenårsjubileum har man ikke begrepet at kravet om logisk konsekvens og rasjonalitet også kan få en streng, religiøs variant. I motsetning til løgnen om evig liv dyrkes den ekstatiske kontemplasjon over sannheten - som er døden, for ingenting er mer sant - og med den i sikte kjennes virkeligheten, med ett, tett og nær. For å gjøre den ekstra intens, dyrker man den i alle fasonger og farver, med tekster, bilder og musikk, som i annen religion.

Det sanne som det gode, og dermed det skjønne, er en aristotelisk grunntanke som slett ikke har gått de svartkledte forbi. Når dette later til å være realiteten oppe i hodene til disse selvutnevnte tåkebrennerne, vil det være naivt å tro at de vil være beveget av en svakere kraft enn den som alltid har fått ildsjeler til å presse sannheten gjennom, på tvers av storsamfunnets tro.

Min konklusjon er at dette storsamfunnet står foran en bevegelse som det vil ta lang tid før man forstår hvor man har, og at enhver uoverveid kamp mot den vil være å helle bensin på ild.

BT:

SATANISME: Hvis den kristne gud gis metafysisk status, må motsetningen være til, - om ikke annet som symbol.(Ill. fra Gerard d'Euphrates Livre de l'Historie et Ancienne Cronique, Paris 1549)


[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]