Nyheter og egenreklame:

Etter at dommen falt i Hancke-saken brakte VG en forside der domfelte ble fremstilt forfra og under fullt navn. Retten fant avviket fra god presseskikk stort nok til prompte å idømme avisa 125 000 i bot. Umiddelbart etter blir avisas redaktør intervjuet i eget organ - Norges største og mest innflytelsesrike - der han beroliger oss med at Verdens Gangs linje har bred støtte i folket. Morgenbladet bringer her en kommentar på forholdet mellom nyhetsformidling og nyhetsformidlingens reklame for seg selv i nyhetsformidlingen.

Reklame for nyheter

Svært mange journalister hevder å tale den «lille» kvinnes og manns sak. Haavik i Se og Hør gjør det. I Akersgata gjør man det. NRK gjør det samme.

AV BERIT VON DER LIPPE

At NRK, P2, i programmet «Sånn er livet» virkelig gjør det, hører vi sjelden noe om. Men i undertegnetes øyne gjør man det faktisk svært ofte nettopp der: Dyptpløyende analyser med utgangspunkt i en eller flere enkeltsaker/tragedier, fremført på en saklig måte og i (beste forstand) uakademisk stil. Det er ofte til å bli klok av, og milevis unna det man gjerne kaller sosialpornografi.

Lærerdrapet

Nå sist var det VG som fikk på pukkelen eller pengesekken: Lærerdrapet. Med kjempeoppslag, første- og helsides fotografi av læreren som er dømt skyldig og med fullt navn. Den drepte lærerkollegaen er innfelt - just som en logo. Saken vi alle kjenner og bare må se fortsettelsen av. Flest og mest mulig detaljer. Masse av disse inne i avisen - se sidene 3, 4 og 5. VG valgte sitt forsidebilde bevisst, fortealte redaktøren - nesten stolt. «Vi hadde også bilder som ikke røpte tiltaltes identitet», fikk vi høre. Dessuten: Forsidebilde ble ikke valgt fordi det antatt hadde løssalgsappell:«Vi kunne valgt råere!» lyder redaktørens tilbakemelding. Tenk det…

Offentlighet

For mer enn 30 år siden utkom boka, Borgerlig offentlig, forfattet av den tyske sosiolog Habermas. Her retter sosiologen blant annet søkelyset på utviklingen av debatten i det offentlige rom, og først og fremst i massemediene. Han skriver om utvisking av skillet offentlig-privat og om hvordan publikum i økende grad gjøres til konsumenter eller forbrukere på bekostning av det intellektuelt pirrende. «Offentligheten overtar reklamens funksjon», skriver han, og ser dette også i lys av samfunnssystemer preget av stor grad av konsensus. Samfunn der det først og fremst handler om å finne tekniske løsninger på politiske, kompliserte spørsmål og der svarene på De Store Spørsmålene allerede synes ferdigdefinerte. La meg utfylle dette og eksplisitt trekke inn elementer som kjennetegner tegnene i all reklame - og stadig mer i valg og fremstilling av det man kaller nyheter.

Reklame og nyheter

I reklame er tegn koplet til produktet utelukkende ment å skulle gi produktet en ekstraverdi. Natur, kvinne, mann eller familielykke inngår for at vi, potensielle kunder, skal overføre konnotasjoner knyttet til disse tegnene til trusa, bilen eller leskedrikken. Naturen har ingen «egenverdi», den tømmes så å si for innhold. Like lite som detaljene i mange såkalte nyhetssaker à la den nevnte i VG, gir disse tegnene noen reelle informasjoner om det det egentlig handler om: Varen vi appelleres til å kjøpe. Den senere tid har man i økende grad søkt å appellere til det overraskende og pirrende. Kort sagt gi oss visse opplevelser i våre mange møter med reklamen.

Kampen om tiden

I kampen om våre øyeblikk konkurrerer «alle mot alle». At dette i noen grad også preger nyhetsbildet, sier seg selv. At førstesider av ulik art fungerer som reklameplakater og er ment å skulle gi produktet, avis, blad eller fjernssynsinnslag, en salgsfremmende appell, vil de fleste være kjent med. I forbindelse med det nevnte VG-innslaget (som i fremstilling av uttallige andre fenomener - gjerne knyttet til vold) dreier det langt på veg om det samme som i enhver reklame: Fenomenet, som samfunnsfenomen, synes temmelig uinteressant. Tegnene man har valgt inngå som salgsfremmende - her til de grader anskueliggjort med fotografi av en miserabel morder - kan neppe sies å ha andre «verdier» enn den type ekstraverdier det er snakk om i reklamesammenheng: Se meg og kjøp meg!

Nyhetsbilde

Vold(tekt) eller drap er selvsagt en del av nyhetsbildet og bør like selvsagt finne en plass der. Det pirrende man søker å appellere med overfor oss publikummere, som kikkere, og som man sikkert i noen grad lykkes i, beror nettopp på det faktum at de fleste av oss er milevis unna det skremmende. Det er kontinuerlig «noen andre» som begår volden og mediet fremstår som våre voktere og beskyttere. De taler vår sak. De skyldige forfølges og straffes.

Ubehaget i leser-/kikkeropplevelse uteblir stort sett. Våre behov og ønsker ivaretas - ikke helt ulikt opplevelsen mange får i møtene med reklame hvor vi kontinuerlig blir tilbudt nyheter/nye produkter - til vårt eget beste. Egenaktiviten som måtte kreves i møtet med denne type tegn er nær null. (I våre dager kan vi gjerne ligge i bakrus og få det meste via elektronikk, en liten håndbevegelse er mao. alt som skal til…)

Grenseløst

Habermas skrev om gårsdagens samfunn og om gårsdagens massemedieutvikling. Reklameuttrykkets ut-esing har de siste tiår hatt gode vekstvilkår. En tilnærmet global konsensus blant maktelitene om økonomi og hva som skal til for å gi denne best mulig vekstvilkår - i Norge ikke minst manifestert ved den (u)hellige alliansen AP, LO og NHO - er med på å understøtte en slik ut-esing. Stadig fler avgjørelser fattes bak lukkete dører blant et mer og mer samstemt kor. I et slikt landskap fremstår gjerne det politiske ikke-politisk. Ting «bare skjer».

Da blir det særdeles maktpåliggende å fremstille enkeltfenomener med ekstra potensiale for å gi produktet ekstraverdi. Hva skal man ellers skrive om - og selge?

Som den økonomiske maktelite taler man selvsagt utelukkende den «lille» kvinnes og manns sak…

BT:

VG: Den famøse forsiden etter dom i Hancke-saken.


[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]