[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

iløseluften

Min beste venn Lars døde ifjor sommer. Svant hen og ble tilslutt borte i sommervarmen. Når høsten kom var han ikke mer. Nå har han fire damer, én kone og sparer til rød Ferrari. Ser ut som en indianer-kriger. Skriver hele natten og jobber i barnehagen hele dagen. Til høsten utgir han barnebok. Den heter Johan uten frykt. Hver gang jeg møter ham forteller han meg at død er vekst. Død er vekst.

Jeg husker han lå på dødsleiet. Pulsen gikk konstant i 200 og språket var stort sett gråt. Jeg satt på sofakanten og holdt ham i hånden. Fortalte om alt som skjedde ute i den store verden. Forsøkte å snakke til ham som om han var helt normal. Forsøkte å tviholde på ham. Lars bare ristet på hodet. Turte ikke være alene. Var bare redd. Redd. De fleste mente at han burde legges inn på Gaustad. Ville ikke selv. Insisterte på å få dø på sin egen sofa. Noen uker tidligere hadde han sagt: - Det sitter i kroppen.

Våren før han døde snakket vi om glede. Han sa: - Jeg har ingenting å glede meg til lenger. Etterpå øste han edder og galle ut over alle dem han hatet og foraktet. Ordene flommet ut av ham. Nesten som i transe. En regle han gjentok hver gang vi møttes: At han var den eneste som forstod. Det hadde han forsåvidt alltid ment, men denne våren ble han mer og mer kompromissløs, mer og mer fanatisk. Han hørte ikke lenger hva vi andre sa. Men det var ingen av oss som forsto at han faktisk gikk sin egen død i møte.

I forrige uke ble hundens hans avlivet. Ringo hadde fulgt ham i 14 år, og var på mange måter den som bragte Lars tilbake til livet: Hunden var den første han klarte å snakke med, forholde seg til, etterpå.

Lars kom innom meg et par timer etter Ringos bortgang. Han sa: -Det gjør vondt, men død er vekst.

Under selve avlivingen hadde min venn ligget hos hunden hele tiden. Fulgt prosessen fra farvelet til søvnen til døden. Hadde til og med sjekket med en sjokoladebit foran nesen, for å finne ut om golden retrivieren virkelig var ferdig. Etterpå bar Lars sin følgesvenn ut i vetrinærens bil. Dyrlegen hadde tilbudt seg å ta seg av den siste etappen, men Lars ville være den som puttet Ringo i den sorte søppelsekken. Han ville gå alle skrittene. Etterpå spurte jeg ham: - Hvorfor gjorde du det? Han svarte: - Jeg har bestemt meg for å bli et menneske.

I går dro vi ned til Hvervenbukta og badet sammen. I bilen nedover så jeg hvordan livslysten gnistret i øyene hans. Store planer med en nystartet teatergruppe, heftige kjærlighetsbrev til venninnene og den store romanen Gravrøveren.

Og da han sprang ut i vannet i Bjørn Borg-trusen og kastet seg til havs, slo det meg: Ja, jeg tror på legemets oppstandelse.

Pål Mathiesen

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 29/06-95, kl. 20.19 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.