Det amerikanske høyre: Divided We Fall

AV ED STODDARD

I 1985 produserte den kanadiske forfatteren Margaret Atwood et stykke foruroligende dystopisk litteratur under tittelen Tjenerinnens beretning. Romanen beskriver en kvinnes kamp for å bevare forstanden i en dyster orwellsk stat av kristen type. Den teokratiske republikken Gillead har oppstått på ruinene av USA etter en kristen-fundamentalistisk revolusjon. I dette repressive teokratiet henrettes leger med tilbakevirkende kraft for å ha utført aborter før revolusjonen, mens svarte, homofile og «ufruktsommelige» kvinner er forvist til et radioaktivt ødeland - og 'the Holy Bible' er landets lov.

Et tiår etter publiseringen fremstår Tjenerinnens beretning mer som en klarsynt politisk profeti enn som fiktivt oppspinn. I løpet av det seneste tiåret er USAs evangeliske kristenhet ikke lenger begrenset til vekkelsesmøter i sør-statenes rurale bakevje, men er blitt velorganisert og sofistikert med forgreninger til forsteder, byer og studentsentra over hele USA. Og enda mer urovekkende - bevegelsen sysselsetter seg ikke lenger utelukkende med tradisjonell kristen sjelefrelsing for det hinsidige. Deres forehavende er nå, som for andre utopistiske ideologier i vårt århundre, langt mer sekulært - nemlig opprettelsen av Himmelrike på Jorden (eller i det minste på amerikansk jord - forskjellen er nå likevel ikke så stor). Dette kristne Utopia skal bevegelsens ledere forestå ved å ta kontroll over Det republikanske partiet og dreie det så langt mot høyre at Richard Nixon vil komme til å fremstå som en sutrete liberaler i sammenligning.

Nå, sytten måneder før presidentvalget i 1996, kan det se ut til at kristendommens krigere har målet innen rekkevidde. The Christian Coalition er bevegelsens politiske ving, under ledelse av den gutteaktige 33-åringen Ralph Reed. Ved omfattende grasrotkampanjer på delstatsnivå har koalisjonen nå kontroll med det republikanske partiets sentralkomité i 18 av 50 stater. En forsmak på fremtidens republikanske plattform ble gitt til beste under partiets delstat-årsmøte i Iowa i fjor sommer. Reeds koalisjon presset der igjennom et program mot «sekulær humanisme (les 'rød liberalisme'); politisk korrekthet; New Age-filosofi; dyrevern (PETA - People for the Ethical Treatment of Animals); Én verden-prinsipper (les 'FN-bastionen av hjernedøde, liberale kasus'); og mot læringen av homoseksualitet som en akseptabel form for oppførsel.» Og dette er - i termene til the Christian Coalition - en moderat plattform.

Bevegelsens økende politiske styrke ble klart demonstrert under mellom-valgene til Kongressen sist november. Med lav deltagelse og 33 millioner valgpamfletter distribuert av the Christian Coalition, kunne Reed hevde at hans bevegelse var utslagsgivende for republikanernes seire. Dertil har Reed og hans kumpaner gjort det klart at det ikke kommer på tale med støtte til presidentkandidater som ikke går god for deres radikale sosiale program.

Dette er en advarsel som ikke er gått upåaktet hen i kretser som nærer ambisjoner om å hente hjem den republikanske nominasjonen. Man har der også merket seg det faktum at det ene av de to eneste segmentene George Bush hentet støtte fra i 1992-valget, var nyfrelste kristne. (Det andre segmentet var de som hadde innberettet en årsinntekt på over 500 000 kr.) Senatets majoritetsleder, Bob Dole, var i begynnelsen noe reservert overfor det kristne høyre, men har siden omfavnet det meste av verdigrunnlaget med en glød typisk for en konvertitt. Pat Buchanan, den ultra-konservative journalisten og politiske kommentatoren som prøvde seg på nominasjonen også i 1992, har ikke uventet hermet mye av evangelistenes retorikk. (De fleste evangelisk kristne mener imidlertid katolikken Buchanan er dømt til å brenne i helvete). Texas-senatoren Phil Gramm har nikket og bukket og holdt taler ved Liberty University i Virginia, grunnlagt av tele-evangelisten Jerry Falwell som i egenproduserte videoer fastslår at Bill Clinton lot sine politiske motstandere myrde da han var guvernør i Arkansas.

Det synes som om en konfrontasjon med the Christian Coalition er politisk selvmord for en republikaner med aspirasjoner om å bekle president-embetet. Derfor vil det sannsynligvis bli en hardkokt politisk plattform som pakkes ut i august, når republikanerne holder siste årsmøte før presidentvalget i 96. Man vil kakle i harnisk over abort, velferd, multi-kultur og homser, men sende ballonger i været for skole-bønn, dødsstraff, Family Values og skapelsesberetningen som historiske fakta.

En slik plattform vil innebære enden på Det republikanske partiet slik vi kjenner det. Snarere enn å gjenerobre Det hvite hus for republikanerne, vil the Christian Coalition kunne vise seg å bli en møllesten om halsen på partiet. Såvisst har amerikansk politisk diskurs dreid jevnt mot høyre de seneste tyve årene, men mange amerikanere - inkludert mange republikanere - er ennå ikke rede til å underkaste seg Det kristne Reich.

Akkurat som republikanerne under Lincoln hadde én sak som samlet - å hindre utbredelsen av slaveriet (ikke å oppheve det) - hadde også den brokete Reagan-koalisjonen bare én felles sak: å demme opp for kommunismen. Og akkurat som dype kløfter oppsto i Lincolns parti etter at Borgerkrigen gjorde slutt på slaveriet, har komposteringen av kommunismen fratatt Reagan-republikanerne deres felles fiende. Islamsk fundamentalisme er ennå ikke noen fullgod erstatning.

USA er sannsynligvis det mest militant-protestantiske landet i verden, med evangelisk kristendom dypt rotfestet. Vektleggingen av individuell frelse og ansvarlighet slår an mot strenger med solid innfesting i et land som lenge har hyllet individualisme. Men under Lincoln representerte hvite evangelister en radikal fløy med prinsippfast hegning om en nobel sak: opphevelsen av slaveriet. (Lincoln selv motsatte seg bare dets utbredelse, før borgerkrigen). Deres mutasjonen et århundre senere til ledende motstandere av borgerrettskampen i syd-statene, og nåtidens motstand mot rettigheter for kvinner, minoriteter og homofile, vitner om at Reeds koalisjon er et produkt av nyere trender i amerikansk historie.

Det er ett ord som summerer opp det kristne høyres sosiale og kulturelle agenda - 'backlash'. De betydelige politiske fremskritt som er gjort av kvinner og svarte i Amerika siden seksti-tallet, og senere av homofile, har utløst et tilbakeslag fra de som er mest politisk og psykologisk truet av fremskrittet - nemlig hvite menn fra middelklassen i ledelsen for the Christian Coalition. Der lar man seg ikke affisere av at amerikanske kvinner fortsatt er politisk underrepresentert og ennå ikke tjerner mer enn 65 cent for hver dollar menn tjener. Man tar heller ikke notis av at svarte i USA, etter samtlige sosiale og økonomiske indikatorer (barn utenfor ekteskap, prosent under fattigdomsgrensen, andel unge menn i fengsel), har det verre i dag enn for 30 år siden. Fakta er i det hele tatt ikke noe å bry seg særlig med. Kvinner glemmer at de hører hjemme ved kjøkkenbenken; homoer at de hører hjemme i skapet; og svarte har glemt at de er ment å servere kald Gin & Tonic på varme ettermiddager. De må settes på plass - the Christian way.

Legg så til persepsjonen av økende kriminalitet og kaos; minkende inntekter i middelklassen; og tiltagende økonomisk usikkerhet - og, vips - du har backlash. Urbaniserte algirske bønder omfavner Allah; suburbane amerikanere finner Kristus. Begge er 'mean mother-fuckers'.

Under eufemismen 'Familieverdier' har det kristne høyre angrepet alt som truer deres følelse av status, stabilitet og maskulinitet. I deres forvrengte verden er Jesus 'a tough guy', en ekte amerikansk helt som døde på korset svøpt i Stars & Stripes for å berge oss alle fra feminister, kommunister og homoer.

Dette er uttrykk for en under-beleiring-mentalitet som ikke deles av alle hvite amerikanere, middel- og overklassen inkludert. Den neo-fascistoide sosiale agendaen som det kristne høyre betjener seg av har skjøvet vekk mange moderate republikanere og økonomisk orientert konservative, hvis eneste felles sak med evangelistene var hellig krig mot Den kommunistiske fare. Det er ganske mange vellykkede 'japper' i forstedenes USA - menn og kvinner, homser og streite - som har sans for republikansk økonomi men sterk uvilje mot å få høyre-orientert kristendom dyttet ned i halsen.

Det er også en liberalistisk, nesten anarkistisk linje i amerikansk konservatisme som motsetter seg alle forsøk på innblanding i individets rett til å søke lykken. Her har staten ingen rettmessig plass hverken i nasjonens marked eller soverom. Den har heller ingenting å gjøre med kroppen til gravide kvinner som velger å avslutte et svangerskap eller ikke. Ingen ringere enn gamle Barry Goldwater, den ultra-konservative presidentkandidaten som mislyktes for republikanerne i 1964, har betegnet politikken til det kristne høyre som «moralsk sosialisme». Om homofile i militæret fastslår Goldwater simpelthen at «You don't have to be straight to shoot straight."

Det er endatil flere skillelinjer i Det republikanske partiet nå når Den kalde krigen hører fortiden til, f.eks. mellom isolasjonister og tilhengere av en mer aktiv linje i utenrikspolitikken. Og det er ingenting som tyder på disse skillene med ett skulle fordampe forut for presidentvalget i 1996.

Bill Clinton kan derfor bli den som høster flest fordeler av rivningene i Det republikanske partiet, akkurat som han gjorde det i 1992 da splittelsen ikke var like stor som den er i dag. Etter å ha svingt sitt eget partis økonomiske politikk over til høyre (jfr. f.eks. NAFTA), kan Clinton nå utmanøvrere republikanerne i sosiale spørsmål. Dersom han er smart nok er sjansene særdeles gode ved å spille abort-kortet. Hver eneste meningsmåling som opptas om abortspørsmålet viser at en majoritet av amerikanerne, kvinner som menn, er for kvinners rett til å velge. Dette er en sak som kan senke republikanernes farkost og drive politisk skipbrudne over i hendene på demokratene.

Men Clinton må spille sine kort forsiktig. I økonomisk politikk har han allerede undergravet demokratenes tradisjonelle base hos fagforeninger og farvede, og ble straffet for det ved hjemmesitternes protest under kongressvalget i november. I et president-valg med lav deltagelse og jevnt løp kan det meget vel hende at evangelistenes velorganiserte og glattsmurte valgmaskin henter seieren hjem for republikanerne. Nettopp det hendte sist november, da stemmegivningen var delt nærmest 50-50 mellom de to partiene.

Derimot kan også de som har mest å frykte fra det kristne høyre - kvinner, homser og minoriteter - vise seg å bli innbitte grasrot-aktivister dersom de innser hvilket monster republikanerne er i ferd med å skape. I forsøket på å gravlegge liberalismen på kirkegården for amerikansk historie, er det muligheter for at the Christian Coalition kommer i skade for å skrive sin egen politiske nekrolog - med Det republikanske partiet innbefattet.

Oversatt fra engelsk av Øyvind Jæger

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 29/06-95, kl. 20.18 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.