[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

U-land i nærområdet

Ikke alle mener Norges utenrikspolitiske gjøren og laden affiseres nevneverdig av endringene i 'verden-der-ute'.

KOMMENTAR
ØYVIND JæGER

Men noen mener. Aftenpostens utenriksredaktør Nils Morten Udgaard, for en, er av dem som har stilt seg i spissen for en kritikk - i det seneste også etter instruks fra «nøkkelfigurer innen USAs utenriks- og sikkerhetspolitikk» - av hvordan UD gestalter sin politikk. Det etterlyses en klarere utenrikspolitisk linje og større aktivitet, ettersom vi nok en gang sa nei takk til EU. UD synes å kanalisere for meget av midler for langt bort fra Norge, og med lite imponerende resultater. Selve det utenrikspolitiske fokus er uklart, heter det. Litt her og litt der men avgjort for lite i Norges egne nærområder, der utfordringene er formidable etter den kalde krigen, mulighetene gode mens Russland er nede, og farene potensielle nettopp derfor. Hvorfor ikke bruke noe av u-hjelpen i våre egne nærområder, spørres det, mens Udgaard ustoppelig henviser til sin «samtalerunde» i Washington, hvor man gjorde det klart for ham at USA tillegger Norden et særlig ansvar i Baltikum.

Utenrikspolitisk tevann

Såvisst kreves det ressurser, aktivitet og ny tenkning for å mestre administrasjonen av det uregulerte og plutselige møtet mellom øst og vest i Europa. For Norge er det f.eks. av umiddelbar interesse å bidra til oppbrekkingen av problemkomplekset i nordområdene. Økologi, sikkerhet og økonomi er her usedvanlig tett sammenvevd og representerer tildels akutte problemer. At prosesser og strukturer er hektet sammen og under gjensidig påvirkning er imidlertid et karaktertrekk ved vår tid, uavhengig av om man befinner seg på Kolahalvøya eller ved Kapp Horn. Slik sett er kritikken å regne for utenrikspolitisk tevann, når dens nedkokte essens viser seg å være Norges angivelige fravær øst i Østersjøen.

Hovedelementene i kritikkens oppbygningen later til å være følgende:

1. Baltikum hører til Norges nærområde.

2. Situasjonen i Baltikum er labil, som følge av femti års planøkonomisk vanskjøtsel, regimeendring og et turbulent Russland.

3. Det er således i Norges interesse å ta aktivt del i de baltiske landenes økonomiske og politiske gjenoppbygging.

4. Ergo: Det bør komme til større aktivitet, engasjement og bevilgninger fra norsk UD til støtte for reformprosessen i Baltikum.

Såre vel, hadde det ikke vært for at premisset er tvetydig og bare delvis gyldig. Norges nærhet til Baltikum er diskutabel, noe som ble godt illustrert ved opprettelsen av Østersjørådet i mars 1992. Daværende utenriksminister Thorvald Stoltenberg fant det nødvendig inkludere fylkesmannen for Østfold i delegasjonen, med den begrunnelse at Norge jo ikke var en Østersjø-stat, men i det minste kunne sies å ligge ved innløpet til Østersjøen og derfor gjerne ville være med likevel. Både før og etter etableringen av Østersjøsamarbeidet slo UD til lyd for regionale konstellasjoner over øst-vest-skillet i Nord-Europa, avgrenset slik at Norge kunne innta en sentral plass. Andre aktører gjorde naturligvis det samme og Norge lyktes ikke spesielt godt. I stedet tok man initiativ til etableringen av Barentsregionen som en parallell til Østersjøregionen.

«Våre interesser"?

Det er ikke dermed sagt at utviklingen i Baltikum ikke angår Norges utenrikspolitiske interesser - eller at Norge ikke kan og bør ta del i stabiliserende tiltak. Men når kritikken beklager seg over at Sverige, Finland og Danmark er langt mer rundhåndet og aktive enn Norge, er jo det nettopp fordi Baltikum er av større interesse for våre nordiske naboer. Spesielt svensk og finsk UD, som anser sine land som rammet av sikkerhetspolitiske endringer i langt sterkere grad enn Norge. Situasjonen er riktignok noe mer betryggende etter Sveriges og Finlands medlemskap i EU, og på andre måter tilsvarende ufordelaktig for Norge. Men om NATO selv gjennomgår endring og av den grunn er i avmektig villrede, er Norge fortsatt medlem og forskjellene i de nordiske landenes sikkerhetspolitiske situasjon betydelige som før, med derav følgende forskjellig interessedefinering. I tillegg, og rent generelt, kommer den avtagende politiske betydning av geografisk lokalisering og avstand. Økologi, teknologi, økonomi og kultur er blitt globale prosesser med en dynamikk uavhengig av statsgrenser, tidssoner og breddegrader. Dermed er det ikke lenger innlysende at 'våre interesser' ivaretas best ved proporsjonalt snevrere geopolitisk fokus.

Det er naturligvis flatterende at Norge tillegges sikkerhetspolitisk betydning utover vår egen lokalisering, ingen tvil om det. Men kritikerne skjener noe ustøtt avgårde når konklusjonen i deres resonnement skal operasjonaliseres: Det anbefales at Norge øker sin økonomiske bistand til Baltikum. Dette kan høres tilforlatelig ut, men ikke når det etterhvert blir klart at det man har i tankene er nettopp u-hjelp. Støtte til Baltikum bør finansieres over UDs bistandsbudsjett og er begrunnet med at bistandsarbeid i Baltikum vil, etter en viss Magnar H. Enebakks beregninger (Aftenpostens kronikk 15. mai), være «langt lettere og mer oversiktlig enn med den u-hjelp vi har involvert oss i over flere tiår med stort sett diskutable resultater.» Meget mulig det, men hverken baltisk sikkerhet eller nord-sør-problematikken gavnes nevneverdig ved u-hjelp til Baltikum.

Større nærhet?

Videre heter det at «I Baltikum kan vi ha større nærhet til mennesker og prosjekter enn noe annet sted i verden.» Hva man her forstår med termen 'nærhet', later til å være 'kilometer'. Det er likevel fristende å spørre 'nærhet for hvem?', for bistandsarbeidet i Tanzania forestås da vitterlig i «nærvær» av representanter for norske myndigheter - d.v.s. 'oss'. Det er såvisst lenger til Dar Es Salaam enn til Riga, og resultatene av norsk bistandspolitikk kan utmerket vel diskuteres, men de blir neppe bedre om vi heller bistår Baltikum. Vi finner det da betimelig å minne om at Estland, Latvia og Litauen ikke er u-land. Som det helt riktig påpekes har reformpolitikken i Baltikum «ført til dypere kløfter». Vi legger velvillig til at siden 1991 er landenes BNP halvert flere ganger, mens et mindretall av 'bizness'-menn med ett har blitt eventyrlig rike.

Imidlertid lever få baltere i nød. Har man oppholdt seg over lengre tid i både Vilnius og Riga, og dertil hatt anledning til å besøke Dar Es Salaam, er det bedrøvelig å lese indignerte sammenstillinger av UDs 50 millioner kroner til Baltikum med bistanden på 300 millioner til Tanzania (Enebakks tall). Grunnen til at bistandsoverføringene til Tanzania er høyere enn til Baltikum tør simpelthen være at behovet er større blant tanzanianerne enn blant balterne. Baltikum trenger avgjort støtte, men fortrinnsvis en innrettet med henblikk på at de skal kunne administrere seg selv, sine naboforhold og sin økonomi - ikke minst sitt bankvesen - noe bedre enn i dag. Til det trengs ikke flere kroner, men gode råd.

Det er ikke mangel på penger som utgjør sakens kjerne for de baltiske landene, men snarere hvordan pengene sirkuleres. Bilsalget i Latvia økte med omkring 100% i 1994, og en betydelig andel av kjøretøyene har en omsetningsverdi tilsvarende flere poster i landets statsbudsjett. Organisert kriminalitet skjøtter sin svarte økonomi langt bedre enn finansministeriet evner å ta hånd om nasjonaløkonomien. Et anbefalt første skritt ville f.eks. være å avbyråkratisere og effektivisere statsadministrasjonen slik at baltere flest gis gode grunner til å skulle betale inntektsskatt. Først av alt må man få på plass et funksjonelt system for å kreve skattene inn. Sikkerhetspolitisk er det større behov for en mental kassering av Den kalde krigen, enn for flere tanks.

Den økonomiske nedgangen i Baltikum er nå snudd og det forventes vekst i landenes BNP på mellom 3 og 5% for inneværende år. Likevel er det behov for utenlandske investeringer i infrastruktur og industri. Servicenæringene går så det suser - der er det snarere behov for regulering. Men utenlandske investeringer får nå engang bli en sak for det private næringsliv - ikke norsk UD, selv om rammebetingelsene er et politisk anliggende. Norge har for flere år siden inngått frihandelsavtaler med alle de tre baltiske landene. At svenske, danske og finske markedsøkonomiske interesser er langt bedre representert i Baltikum enn norske, må derfor tilskrives det norske næringslivet selv, og ikke UDs budsjettering.

Det er mulig man nå er så trett og forvirret av det ubegripelige 'utlandet', at man famler etter det nære og kjente for ganske enkelt å gjenvinne en følelse av kontroll. Man behøver ikke derfor å blande sammen sikkerhetspolitikk og u-hjelp, men anbefales heller å hente støtte i en oppklaring (for en gangs skyld) på lederplass i VG forleden: Norsk u-hjelp er ikke ment som en støtte til norsk næringsliv, men som bistand til nødstilte og hjelpetrengende mennesker i fattige land.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 29/06-95, kl. 20.18 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.