Fundamentalt: ØKONOMISK DOPING

- SEIER! Dette rimelig enkle forsidebudskap er ikke hentet fra frigjøringsdagene i `45, selvom typene er av krigsstørrelse. Hendelsen det refereres til er en nordmanns prestasjon på en idrettsarena i 1994.

SJUR NATVIG INTERVJUET AV PåL MATHIESEN

Vi kjenner til det: Den befriende følelsen ved å synke ned i den godeste stolen og bivåne våre ateletiske helters seierskamp i titteskapet. I vår hensunkenet omgjøres vi nærmest til emosjonelle primater. Vel og bra. Men hva skjer med oss når disse begivenheter blir vår høyeste nytelse, våre beste stunder i livet? Om ikke annet får vi i alle fall mange høytidsstunder, for tilbudssiden er det ingen ting å si på.

Det norske idrettsunderet har bredd om seg de siste 2-3 årene. Vi er blitt vinnere i flere og flere idrettgrener. I dag er denne vekstbransjen den fremste produsent av brød og sirkus til folket. Eller kanskje snarere identitet og selvfølelse til folket.

Et fundamentalt behov i postmoderne ulvetider.

Sjur Natvig har arbeidet i NTB-sporten siden tidlig på 80-tallet. Den skarpskodde journalisten har i utgangspunktet ingenting imot å stille det norske toppidretts-eventyret under en skjeppe.

DDR

- Hvis jeg sier: SportsNorge - et nytt DDR. Hva sier du da?

- Jeg ser på mange måter likhetstegnene. At Norge i dag driver med en form for den samme økonomiske doping som en gjorde i det tidligere DDR, tror jeg man må se i øynene. En del av det norske idrettsunderet er blant annet basert på at det legges til rette for idretter som selv ikke har økonomisk inntjeningsgrunnlag. Massive overføringer fra staten, som ingen andre land kan matche.

- Du ser en direkte sammenheng mellom tung økonomisk satsning og de siste års enorme fremganger, også innenfor «unorske idretter» ?

- Delvis. Det har også skjedd en dramatisk endring av idrettsbildet, i og med at nettopp østblokken ikke har de samme ressursene de hadde tidligere. Mange idretter har sunket betraktelig i nivå..

- Det er lettere for oss å vinne?

- Ja. Men samtidig har idretts-Norge innledet en storsatsning, som har kostet utrolig mye penger. Og det må være et berettiget spørsmål å stille, om det er forsvarlig å bruke så store midler for å oppnå internasjonale resultater.

Inn

- I hvilken grad betrakter du topp-idretten vår som politisk\ nasjonal propaganda?

- Sannsynligvis har den en klar indre effekt. At det øker nordmenns selvfølelse når vi lykkes mye i idrett. For svenskene er for tiden effekten den stikk motsatte. De bedriver dyptpløyende selvransakelse over alle sine idrettslige tilbakeslag, parallellt med en ditto politisk\økonomisk krise.

- Idretts-propagandaen virker altså innover i samfunnet?

- Primært sett, ja. Men vi blir lagt merke til ute også: Tidligere var det ganske vanlig at nordmenn, i internasjonale media, ble omtalt som svensker og dansker. I dag er det ofte motsatt.

- Hvor nær tror du sammenhengen er mellom idrettssuksess og økonomisk suksess i Norge?

- Sannsynligvis er sammenhengen ganske nær.

Lillihammer (til red. deliberate)

- Var Lillehammer OL en ren reklamekampanje for norsk reise og næringsliv, med norske utøvere som godt betalte reklameobjekter?

- Jeg er ikke fremmed for å se det på den måten. Ihvertfall i ettertid, er det lett å se det slik.

- Men forrykker ikke dette synet på idretten; at den blir sekundær til fordel som samfunnsøkonomiske disposisjoner?

- I enkelte sammenhenger tror jeg det er riktig at dette skillet har skjedd.

- Hvilke?

- OL. Dette arrangementets rolle innenfor toppidretten er ganske mye mer tvilsom, enn veldig mange vil være med på…

- På hvilken måte tvilsom?

- Den har opphøyet en hel haug med idretter til å få en helt annen status enn det de hadde i seg selv.

Pekefinger

Natvig påpeker at mange idretter er kunstig holdt oppe gjennom at de har status som OL-gren. Slik oppretholder og stryker OL-bevegelsen sin kommersielle interesse over hele verden. Et land som har utsikt til medalje i Olympiaden vil også være villig til å satse penger, både på utøver og arrangement. Men nå er det vel ikke akkurat noen nyhet at idrett er business. Det interessante er kanskje at Norge fortsatt ser på seg selv som uplettet, renhårig og moralsk, til tross for at vi er et av de landene hvor idrett og penger er satt mest, og best i system. Sportsjounalisten er enig:

- Vi nordmenn er veldig raske med å rette pekefingeren mot Samaranch og andre, men misliker det når fingeren rettes mot oss.

- Men så rett den fingeren, da!

- Det er typisk norsk å være selvgod!

Proposjoner

- Hva er din kommentar til at våre herværende tabloidaviser faktisk per dato har sport som sin hovedbeskjeftigelse?

- Jeg skjønner poenget ditt.

- Når skjedde det at en Lars Bohinens bryllup ble førstesidesak?

- Det er skjedd fordi folk idag føler at de har et nært horhold til en kar som Bohinen. Dette utnytter selvfølgelig avisen økonomisk.

- Og når «Kalle» Løken fra Rosenborg har utdrikkningslag så er TV2 tilstede?

- Noen ganger går det over alle støvelskaft…

VI VANT!

- I bunn og grunn har vel sportsjounalistikken gått over fra å være jounalistikk til å bli en blandig av folkeforlystelse og nasjonal propaganda?

Den nøkterne NTB-skriveren sliter litt med å bryte sin kollegiale lojalitet. Svaret blir deretter:

- Det viser seg vel at man i seierens stund ikke heller særlig mye malurt i begeret.

- En overskrift som «VI VANT», over hele forsiden av Dagbladet, det kan vel ikke kalles journalistikk... det minner mest om ensretting?

- Tanken bak en slik overskrift er sannsynligvis det spontane uttrykk for en gledesrus. Det alle føler.

- Det skjønner jeg også, men kan det forsvares mot at det

samtidig står en notis på side 8 om at 200 mennesker er drept i en togulykke i Katmandu?

- Dette fenomenet er dessverre svært utpreget i norsk presse. Man kan godt si at det er en form for organisert rasisme. 4 døde i USA slås uendelig mye større opp enn 200 i Katmandu.

- Men har ikke idrettens brød og sirkus-journalistikk festet sitt definitive grep?

- Kan hende det. Men vi må huske at vi bor i et land som har vært fritt for krig og alvorlige konflikter i 50 år. Sannsynligvis fyller denne eksteme opptattheten av idretten som vi ser i dag et behov. Et behov for dramatikk.

Uten å ta i for hardt må vi kunne konkludere med at idretten på mange måter har overtatt det altfor komplekse drama som hvardagslivet repersenterer. Greitt nok. Jeg forstår det ihvertfall godt.

Kultus

- Landskamp i fotball med Drillos, håndballsølvjentene i Spektrum, Koss i Vikigskipet; kan det sees på som religiøse ritualer?

- Jeg vil vel mene at det er å trekke det litt langt. Det er veldig mye som kan sees på som potensiellt religiøse ritualer i vårt sekulariserte samfunn. Erstatninger, surrogater…

- Men kanskje de utfyller et religiøst behov i folks liv?

- At det kan fylle et behov som også kunne vært fyllt av noe religiøst, det er jeg med på.

Til tross for sin forsiktige, gjennomreflekterte og grunnleggende anti-fundamentalistiske tenkning, eller kanskje nettopp på grunn av den, kommer Natvig med en liten Drillo-bekjennelse:

- Siden Drillo ble landslagssjef er det blitt lov til å skrive om det som faktisk skjer på fotballbanen. Det var det ikke tidligere. Da var taktikk et ikke-tema. Man var overlatt til klisjeer som: «De kom på banen som et helt nytt lag» eller « Like etter stormet Norge i angrep». Drillo har innført et helt nytt klima for forståelse.

Heltene

- Filosofi er -90 årenes rock n`roll og Egil er vår profet?

- Han har rett og slett studert hvilke situasjoner som fører til at det blir mål i fotball, og kopiert disse.

- En enkel og radikal nyskapning?

- Etimologisk betyr radikalisme «tilbake til røttene». Den enkle fotballen.

NTB-mannen og fotballjournalisten er raskt ute med å presisere at penge-dopingen ikke primært sett har funnet sted i ballsparkersporten. De økonomiske doperne sitter i Olympiatoppen, og Fred Børre Lundberg har tildels mottatt store doser.

- Tror du Johann Olav Koss kan bli statsminister i Norge?

Den sindige Sjur bryter ut i spontan latter:

- Nei, det hadde vært for dumt!

- Du ser på det som en spøk?

- Ja, det må det være.

- Drillo som stortingsmann for RV i 2004?

- Jeg ser ihvertfall ikke for meg en fremtidig regjering bestående av tidligere idrettshelter.

Fall

- Nei, nei…Du ser tydeligvis ikke på toppidretts-boomen som en ny-fundamentalistisk trend i det norske samfunnet?

- Det har ikke slått meg tidligere. Men jeg er enig i at det er så vanskelig å forholde seg til dagens virkelighet, at det er veldig lett å falle tilbake, falle ut..

- Falle?

- La oss si at vi er som hjul. Hvis man først henger seg på en mening, en holdning, en trend, så glir man lett lenger og lenger ut på den eiken. Den eiken man liksom mener er sannheten, innholdet. Det er så trygt å mene at bare en ting er rett, men hadde det vært slik så hadde jo ikke hjulet gått rundt. Men jeg forstår at det er vanskelig å stå inne i det navet, hvor allt skjer samtidig. Jeg synes det er vanskelig selv. Kjenner hvor lett det er å falle… Men det fallet kan vi ikke tillate oss.


[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]