[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Avmakten uthules

Bill Clinton er ikke bare truet av bevæpnede ekstremister og en særdeles aktiv kongress. Nå har også Høyesterett gått til angrep på sentrale deler av landets føderale politikk.

AV ANDREAS VIESTAD

Men dagens situasjon er også en kulturkamp med bakgrunn i en århundrelang sørstatstradisjon - som har oppnådd en form for hegemoni i amerikansk politikk. Det republikanske partiet viste seg å være våpenet mest egnet til å videreføre kampen mot integrering, velferdsytelser og kulturell likestilling. Kampen det såkalte Bourbon-aristokratiet av erke-konservative storbønder har ført i sørstatene er anti-europeisk og autoritær-kristent.

Anti-intelektualismen

Den franske samfunnsforskeren Alexis de Tocqueville fremstilte i sin tid Amerika som et sted med en enestående intellektuell likhet, og mente det kunne representere demokratiets store mulighet. Men det kunne også innebære en fare for at talenter ble holdt nede. Nå er nettopp anti-intellektualismen i ferd med å vinne støtte. Det nye republikanske flertallet i kongressen, anført av historie-professor Newt Gingrich søker å rive bort grunnlaget for en tradisjonell akademisk debatt rundt landets politikk. Siden George Bush's berømte angrep på Harvard under valgkampen 1988, har det republikanske partiet i følge en liberal akademiker «satt kampen for fordommene på dagsorden».

Tilsynelatende virker dette som en enkel populistisk taktikk for å sanke stemmer, men ifølge fremstående Washington-observatører er det tale om en politikk meislet ut gjennom generasjoner av Bourbon-aristokratiet i sørstatene, der målet alltid har vært å undergrave den føderale sentralmakten. Republikanske presidenter som Lincoln, Roosevelt og Eisenhower har alle representert en føderal tradisjon, der nødvendigheten av en aktiv føderal stat ligger til grunn for politikken. Således opphevet Lincoln slaveriet, Roosevelt innførte moderne sosiallover, mens Eisenhower sendte nasjonalgarden ut for å ivareta Høyesteretts krav om rase-integrering.

Forrige uke vedtok Høyesterett med støtte fra den erke-konservative svarte dommeren Clarence Thomas at retten til «affirmative action», positiv diskriminering av foretak drevet av minoriteter, er grunnlovsstridig. Dermed har det konservative flertallet åpenbart også nådd Høyesterett. For Clarence Thomas' stemmegivning ble merket som en ubetinget støtte til den konservative delen av retten, da mange hadde regnet med at han i saker som angikk svarte ville stemme med «sine egne».

«The backlash"

Thomas har i det hele tatt vist seg å representere en dyster spådom som gikk i oppfyllelse for de liberalere som gikk i mot hans utnevnelse. Ted Kennedy, inntil nylig leder av senatets sosialkomite, raste, mens Jesse Jackson nå vurderer å stille opp i presidentvalget for å bekjempe «the backlash» som mange svarte mener truer landets minoriteter. Man bør og merke seg at dommer Thomas sin stemmegivning i avstemningen om «term limits». Hans mindretallsuttalelse viste til enkeltstatenes suverenitet på en måte som totalt så bort fra den 135 år gamle juridiske sedvane - som sier at det er en selvfølge å regne enkeltstatene som underlagt den føderale staten.

Dette grunnlaget er det ingen sentrale politikere som har prøvd å rokke ved siden 1946, da den nåværende lederen av Kongressens forsvarskommite, Strom Thurman måtte stille som uavhengig kandidat i presidentvalget på grunn av den føderale raseintegreringen. I dag er han republikanernes fremste innen forsvarspolitikk. Utenrikskommiteens leder, Jessie Helms har en tilvarende anti-føderal, anti-raseintegrerings politikk som grunnlag. Det er som om det eldgamle Bourbon-aristokratiet igjen er blitt en av hovedkreftene i amerikansk politikk. Bourbon-aristokratiet er betegnelsen på den sosiale eliten som har dominet i sørstatene siden uavhengigheten. Gjennom å holde «the white trash» nede, samtidig som man kjempet mot enhver integrerings-politikk, etablerte de en solid politisk plattform, og kunne derfor gjennomføre det som tross alt var det viktigste: lave skatter og generelt gode forhold for storkapitalen.

Forlanger handlekraft

Når forholdene i USA de siste femti årene er blitt stadig mer lik de man til enhver tid har hatt i sørstatene, har bourbon-aristokratiets politikk oppnådd momentum i hele landet. Nå er det stadig mer ghettoisering, med de svarte konsentrert i bykjernen, mens andre grupper med høyere sosal status bor i de omkringliggende forstedene. Det er, ifølge Washington-skribenten Michal Lind, viktig å se den republikanske revolusjonen som «surburbias» hevn over de urbane elitene som har dominert amerikansk politikk. Ved at man ikke lever sammen, synes det som om alle utenfor lokalsamfunnet misbruker skattepenger. Særlig er hatet til de svake gruppene sterkt: en stor del av amerikanerne tror de høye tallene for tenårings-fødsler blant svarte skyldes griskhet, ikke dyptliggende sosiale problemer. «Nå er vi lei av å høre forklaringer, vi vil se skattepengene våre brukt fornuftig, ikke til å fôre folk slik at de ikke trenger å jobbe», var budskapet fra en ledende republikaner under valgkampen i fjor høst.

I dag synes det imidlertid som om ingen ting kan stanse det liberalere betrakter som et konservativt «backlash». De «nye demokratene» mangler absolutte overbevisninger, Clinton er uenig i den republikanske politikken, men hans mot-forslag indikerer at han vil unngå konfrontasjon med sine politiske motstandere. Clinton's initiativ til faste samtaler med Newt Gingrich ble således også møtt med undring.

Motstanden mot republikanerne har vært så tam at det trolig vil dukke opp en kandidat til venstre for Clinton. Jesse Jackson er nå i ferd med å frigjøre seg fra presidenten, og mange venter at han vil stille som uavhengig kandidat til presidentvalget i 1996. Dermed er trolig kampen tapt for demokratene. Dersom stemmene til venstre blir splittet mellom to kandidater, vil det være umulig for dem å vinne. «Det eneste nye ved de nye demokratene er at ikke lengre vet hvorfor de ikke er republikanere», sier en annen amerikansk borgerrettsforkjemper. De har i hvert fall enda ikke klart å markere seg, og så lenge det ikke oppstår en troverdig politisk motstand mot republikanerne synes de å ha monopol på makten - ikke bare i Kongressen, men nå også i Høyesterett. Og fortsatt er det høyrekreftene som sitter med de beste kortene før presidentvalget i 1996.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 29/06-95, kl. 20.18 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.