[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

20 års politisk erfaring

-Ser du ikke faren for sammenblanding mellom politisk ledelse og forvaltning?, spurte en journalist statsministeren sist fredag.
-Jeg ser alt, jeg, skjønner du, med tyve års politisk erfaring ser jeg alt!

KOMMENTAR HENNING ANDRé SøGAARD

Statsministerens siste ord markerte avslutningen på brevepisoden - og demonstrerte i samme monn en posisjon og styrke ingen ekte dronning kommer i nærheten av. Landets høyeste beskytter - politikkens svar på Jomfru Maria - er nå hevet over partipolitiske skillelinjer. Brevepisoden har sogar styrket Gro's posisjon - det skal manns mot til for å ankomme Stortinget på et slikt tidspunkt og imøtegå enhver kritikk om sammenblanding mellom partiapparat og sentralforvaltning.

Men sakens kjerne er likefullt at det parlamentariske demokratiet og den reelle maktspredning i Norge er i fare. Efter 38 år med Ap-regime, registrerer vi at Arbeiderpartifolk dominerer regjering, Storting og sentralforvaltning - i tillegg til kommuner, fylker og næringsliv. Når selv kontrollorganer som Riksrevisjonen domineres av Arbeiderpartifolk, får vi en situasjon der partifolk skal kontrollere seg selv (blant annet Sentralbanken). Selv i privat sektor dominerer Ap-nomenklaturaen. Skillelinjene mellom statsmakten og den private maktsfære blir mindre - og sakene drøftes i lukkede rom før «avgjørelser» fattes.

Opposisjon?

Opposisjonen i Stortinget er fremdeles svekket av valgresultatet fra 1993. Men tommelfingerregelen er likefullt at regjeringen til enhver tid kan gå så langt som opposisjonen tillater. Og hva slags opposisjon tillater en så sterk maktkonsentrasjon- og arroganse, uten å sette makt bak sine krav om en bedring av situasjonen? Hva slags opposisjon lar ussel partipolitisk flisespikking gå foran det aller viktigste; regjeringsansvaret? Slike spørsmål gir ofte det svar at kun Arbeiderpartiet kjenner sitt ansvar - og tar ansvar efter stø kurs-varianten og setter opposisjonen i et lite heldig lys. Dermed er man like langt.

Og Arbeiderpartiets enerådene status segmenteres som uovervinnelig når Gro svever over vannene som deres høyeste beskytter. Det såkalte «våroppgjøret» i Stortinget understreker dette. Carl I. Hagen bruker betegnelsen «brundtlandsk parlamentarisme» for å beskrive den situasjon der regjeringen til enhver tid gjør det Stortinget ønsker - uansett om Arbeiderpartiet stemmer for eller ikke. Men brevepisoden signaliserer også at en handlingslammet opposisjon lider under mangel på saker å anriper regjeringen på. Dette skaper en «ulv-ulv"-situasjon som i sum kan svekke opposisjonens troverdighet.

For gudene må vite hva som skal til for å felle regjeringen Brundtland - når Arbeiderpartiet ikke selv er villige til å innse farene ved den maktkonsentrasjonen som finner sted i samfunnet. Dermed må det en «pangsak» til før statsrådene forlater sine taburetter. Uten en slik sak vil Gro sitte til Dovre faller.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 29/06-95, kl. 20.18 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.