På vei mot -96

EU-toppmøtet i Cannes denne uken trakk opp de store linjer frem mot traktatkonferansen i 1996.

AV SILLE ASPHOLM HOLE

Forøvrig søkte EU-lederne å unngå for mye snakk om EU nære fremtid, som følge av de britiske tumultene. Det er en situasjon man i for seg kan leve med på et halvårlig toppmøte. Verre er de uante og uønskede effekter dette kan få for den bebudede regjeringskonferansen som starter i 1996. Forberedelsene til traktatrevisjonen er i full gang i medlemsstatene, der særskilte utvalg utformer hver enkelt stats proposisjoner. I tillegg arbeider Kommisjonen og Europa-Parlamentet med sine forslag til tema og problemløsninger.

Første bud; effektivisering

Den mye omtalte regjeringskonferansen skal revidere de etablerte traktatene for å gjøre EU bedre skikket å møte det 21. århundrets utfordringer - og da i første rekke utvidelse med flere Øst- og Sentraleuropeiske stater. I så måte ble Cannes-møtet en generalprøve: For første gang satt regjeringssjefene fra søkerland i Øst og Syd ved det runde bordet. De tre baltiske statene, Polen, Ungarn, Den Tsjekkiske Republikk, Slovakia, Romania, Bulgaria og Slovenia er nye søkere, mens Malta og Kypros har ventet lenge på å komme inn i EU. Utvidelse av EU betraktes som politisk og sikkerhetspolitisk ønskelig, men økonomisk farefylt. Første bud er derfor effektivisering. Statene i Øst- og Sentraleuropa vil ikke nevneverdig interesse av å knytte seg til et organ som smuldrer opp av sin egen mangel på effektivitet og evne til å få besluttet og gjennomført vedtak. Et mer effektivt EU vil si et EU som produserer synlige og merkbare resultater som følge av sitt arbeid. Økt effektivitet innebærer også enklere, raskere og mer handlekraftige beslutningsprosedyrer. Europa-Parlamentet vil effektivisere ved å avskaffe den nåværende samarbeidsprosedyren. Beslutningsprosessen med ca. 27 ulike måter å treffe avgjørelser på skal reduseres til tre prosedyrer: Felles beslutningtaking mellom Parlamentet og Ministerrådet skal være den mest anvende prosedyren. Samtidig jobbes det for at skal såkalte samstemte uttalelser, dvs. Parlamentets obligatoriske godkjennelse, begrenses til traktatendringer, internasjonale avtaler, utvidelse av EU og tilpasning av egne inntekter, og høring begrenses til den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Parlamentet foreslår også å avskaffe søyle-systemet som ble innført med Maastricht-traktaten og heller overføre alt til det alminnelige fellesskapssystemet. Søyle-systemet har vist seg ytterst komplisert og problemskapende ved at det utgjør en salig blanding av overnasjonalitet og mellomstatlig samarbeid. I forslaget går Parlamentet også inn for at det skal gjøres til lovgivende organ på linje med Ministerrådet, og at de enkelte lands vetorett skal avskaffes. Dette er ren ønsketenkning, så Parlamentet har modifisert seg til å oppfordre medlemsstatene om å avtale at de ikke skal bruke vetoretten under forhandlingene om ny traktat. Om vetoretten ikke avskaffes, er det andre muligheter for å hindre at ett land kan hindre vedtak. Den kjente britiske EU-analytikeren, Helen Wallace, har foreslått en «konsensus-minus-en-modell». Den går ut på at mer enn ett land må til for å kunne blokkere en beslutning. Wallace hevder også at Kommisjonen må styrkes betraktelig for å fremme økt effektivitet. Sannsynligvis vil debatten om effektivisering avle intense debatter om hvor mye Europa det skal være, og om effektiviseringstiltakene er ensbetydende med økt integrering.

«Menneskelig ansikt"

Forut for Maastricht-traktaten glimret den folkelige debatten med sitt fravær. Det virket nesten som om traktaten plutselig dumpet ned i hodene på de europeiske innbyggerne, sendt fra oven av deres politikere i et anfall av integrasjonsiver. Settingen var spesiell. Det var lett å bli revet med og handle overilt i 1991, da frihetsbølgen fra Øst fremdeles fikk Europa til å duve og plaske i oppgang og selvsikkerhet. Da traktaten skulle ratifiseres var situasjonen en ganske annen, og vinden var snudd mot sjåvinistisk nasjonalisme, økonomiske nedgangstider, arbeidsledighet og sosial misére. Dette vil Europas politikere nå prøve å ta til etterretning og våger ikke å overse folkeviljen når traktaten skal revideres. Leder for Kommisjonen, Jacques Santer, har således luftet tanken om felles folkeavstemning om traktaten i alle europeiske stater samtidig. Den folkelige aksept av endringene må sikres før noe som helst underskrives, lyder læresetningen. Aksept kan sikres ved å ta opp tema som er av allmenn og praktisk interesse for Europas borgere. Derfor foreligger det per i dag flere forslag som skal skape et «EU med et menneskelig ansikt». Kommisjonen har foreslått å sikre borgernes velferd ved å traktatfeste en sosial dimensjon. Den sosiale dimensjonen skal inneholde flere aspekter enn den nåværende, som hovedsakelig er konsentert om arbeidsmarkedspolitikk og reguleringer av minstestandarder. I Kommisjonens papirer heter det at «den sosiale politikken skal supplere fri handel og konkurranse i EUs indre marked». Det er en indirekte erkjennelse av at økonomi og sosialpolitikk er nært forbundet, og vanskelig kan separeres med makt, slik EU har prøvd hittil. Av papirene fremgår det også at den ikke ønsker at EU forbindes med benhard konkurranse og arbeidsledighet. Andre foreslår å innskrive materielle rettigheter for lønnsmottakere, som f. eks. medbestemmelse og vilkår for arbeidstakere som flytter mye rundt, direkte i traktaten. Kommisjonens ambisiøse målsetning er å gi hvert enkelt menneske merkbare fordeler i hverdagen og følelsen av å være med i et europeisk fellesskap. Ett av Kommisjonens forslag er å traktatfeste borgerrettigheter og sosiale minimumsstandarder. Padraig Flynn, kommisær for sosiale anliggender, uttalte tidligere i vår at «etter regjeringskonferansen i 1996 vil EU-traktaten bli utstyrt med et eget avsnitt om borgerrettigheter». Herunder nevnte han likestilling mellom kvinner og menn, minimumsstandarder for å hindre sosial dumping, samt fastsette minste akseptable levestandarder for å trekke grenser for utbredelse av fattigdom.

Det er av største viktighet at EU-statene når frem til enighet på dette punktet før utvidelse. Årsaken er at statene i Øst- og Sentraleuropa sannsynligvis vil være meget påholdne med å innlate seg på slike forpliktelser all den tid dette vil bli meget kostbart for dem.

Politisk samstemmighet

Traktatkonferansen kommer også til å drøfte en rekke andre relaterte tema - som hvordan fremtidige budsjetter skal ordnes, revidering av den felles landbrukspolitikken (CAP), forholdet mellom det nasjonale og det overnasjonale plan, det evige spørsmål om hvor mye Europa det skal og bør være, hvordan subsidiaritetsspørsmålet skal klarlegges etc. etc. Alt dette forutsetter imidlertid forståelse av hvor mye politisk samstemmighet som virkelig kreves når 20-25 ulike stater skal samordnes i en union. Det krever først og fremst erkjennelse av, forståelse for, og aksept av hverandres ulikheter. Ulikhetene kan overvinnes ved å finne likheter og felles problemer som kan bringes «til torvs» innenfor Den europeiske unions rammer og etablerte samarbeidsprosedyrer. Det handler om å fremme en felles, europeisk offentlighet. Effektivitet og folkelig aksept, pluss alle andre nevnte og ikke-nevnte elementer som skal frem på konferansen, er viktig. Men traktatkonferansens fremste målsetning er likevel å skape et fundament av enighet. Først når det er etablert, kan de andre spørsmålene tas opp til rasjonell og pragmatisk drøfting. I «et fundament av enighet» ligger det at individene og politikerne på tvers av alle forskjeller blir enige om hvilke normer, prosedyrer og rammer for endringer som skal legges til grunn for å regulere felles anliggender. Et slikt fellesskap bygger på erkjennelsen av at partene står i relasjon til hverandre og arbeider med og ikke mot hverandre. Tatt i betraktning den problematiske situasjonen EU befinner seg i for tiden, der Storbritannia setter på bremsene lenge før «festen» starter, må kjørereglene og fundamentet for enighet spikres fast før forhandlingene tar til. Ellers kan resultatet bli som toppmøtet i Cannes: Begrenset til tannløse uttalelser og beslutninger, og lite egnet til å møte utfordringene som EU skimter like rundt hjørnet.

BT: HISTORISK BILDE: På Cannes-toppmøtet denne uken deltok for første gang stats- og regjeringssjefene fra samtlige søkerland. Men veien til medlemskap er fortsatt lang...


[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

På vei mot -96

AV SILLE ASPHOLM HOLE

Første bud; effektivisering

«Menneskelig ansikt"

Politisk samstemmighet

Artikkel automatisk generert, 29/06-95, kl. 20.18 redaksjon@morgenbladet.no Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.

Artikkel automatisk generert, 29/06-95, kl. 20.18 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.