[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

«Serbere alle sammen»?

Er alle i Bosnia egentlig serbere? Fredemekler Thorvald Stoltenbergs uttalelser i Flyktningerådet har skapt debattstorm. Men er det storm i et vannglass?

AV GUNHILD ISACHSEN

EU-mekler Carl Bildt kaller debatten «en ovärdig ordlek när människor dör i Sarajevo». Men Stoltenbergs ord viser at han er villig til å gå langt for å «forstå» de serbiske mytene - myter som skal begrunne hvorfor Karadzic som en naturnødvendighet må fortsette beleiringen av Sarajevo og de andre «sikre sonene». Mennesker dør i Sarajevo fordi Karadzic ikke vil gi slipp på myter som at «serberne fører frigjøringskrig mot de tyrkiske okkupantene i Sarajevo».

Middelalderkirkens rolle

Hvis det ikke hadde vært for den blodige krigen, ville striden om den bosniske middelalderkirken - som uttrykk for en særegen bosnisk identiet - vært som en god thriller iscenesatt av historikere de siste 130 år. Og kildene motsier hverandre. Det finnes for eksempel ingen skriftlige kilder fra prester i den bosniske kirken, mens det fra Vatikanet finnes et vell av dokumentasjon på «de håpløse bosniske kjetterne». Serbiske historikere har med en viss logikk konstatert at kjetterstempelet gjaldt deres ortodokse kirke, og at den bosniske «kjetterske» kirken i virkeligheten var ortodoks.

Det serbiske Vitenskapsselskapet utlyste i 1864 en forskningskonkurranse om den bosniske kirken. Vinneroppgaven av Petranovic het «Bogomilene. Den bosniske kirke og de kristne. Norske Lise Iversen har redegjort for historikerstriden i en bok fra 1957 og hun konkluderer slik: «Vi har ingen beviser for at kirken på noen måte har vært i oppløsning da tyrkerne erobret landet. Hadde man hatt det, ville ikke kirkens taushet ha vakt så megen undren, og vært så vanskelig å forklare. På grunnlag av de ovenfor nevnte skrifter, kan man slå fast tre ting: At den bosniske kirke var en kjettersk, bogumilsk kirke, at lærens revolusjonære ideer gikk tapt da læren slo rot i den bosniske jord og at læren, som tiden gikk, nærmet seg den katolske tro».

Bogomilene

Bogomilene var en sekt med en dualistisk verdensbilde og asketisk morallære. De hadde sitt utspring i Bulgaria og var åndelig i slekt med katarene (de rene).

Flertallet av jugoslaviske forskere mener fortsatt at den bosniske kirken var bogomilsk. Dette er også et populært synspunkt blant bosniske muslimer. Forklaringen på masseomvendelsene til islam blir da å finne i de stadige korstogene mot Bosnia, gjennomført av Ungarn, med Pavens aktive hjelp. Mer nøyaktig forskning har vist at konverteringen til islam tok flere generasjoner etter tyrkernes erobring i 1463. Mange kilder viser også at tjenestemenn i den bosniske kirken opprettholdt gode og nære forbindelser med representanter for både den katolske og den ortodokse kirken. Dette ville vært umulig hvis kirken var bogomilsk. Katarene i Sør- Frankrike, patarinerne i Nord- ltalia og bogomilene aksepterte ikke kirkebygninger, religiøs kunst, korset, osv, mens den bosniske kirken gjorde det. På grunn av det epokegjørende forskningsarbeidet til engelskmannen John A. Fine, «The Bosnian Church» fra 1975, ser det ut til at bogomilteorien må kullkastes. Det var ikke uvanlig at de kjempemessige gravsteinene stecci hadde bilde av kors og det ville vært vanskelig å forklare hvis gravsteinene skal kalles bogomilsteiner. Det finnes 70.000 av dem i Bosnia. Hvis de er karakteristiske for en egen bogomilkirke, er det vanskelig å forklare at Bulgaria ikke har en eneste en av dem.

Kjettererklært kirke

Istedenfor å studere den bosniske kirkens lære nærmer John Fine seg historien gjennom hva vi sikkert kan vite om det bosniske bondesamfunnet i middelalderen. Vi vet at Bosnia i middelalderen var preget av sin avsides beliggenhet - uten tilgang til kysten, uten å gjennomskjæres av vannveier som Donau og Volga. Liten kontakt med omverdenen gjorde at det knapt fantes lesekyndige i Bosnia. De beskyldningene som rettes mot den bosniske kirken behøver ikke å være uttrykk for vranglære. Det kan like godt være uttrykk for manglende kunnskaper og manglende interesse for teologi hos bønder og et fåtallig presteskap. Kristendommen hos de bosniske bøndene var et sett av ritualer til praktisk bruk. Men deres geografiske nærhet til Vatikanet gjorde Paven interessert i å temme bosnierne, mens de var mest opptatt av å bruke kristendommen til å temme naturkreftene. Inkvisisjonen ble formelt opprettet i 1231, og spilte en stor rolle i å sentralisere kirkens makt og i enkelte lands statsbygging . Fordi Inkvisisjonen aldri nådde Skandinavia, har vi vanskelig for å forestille oss den fanatismen, nidkjærheten og de vikarierende motivene som ble lagt for dagen når det gjaldt å strømlinjeforme kristenheten ved å brenne kjettere og jøder. Kanskje bør vi huske den udisiplinerte bosniske kirken først og fremst fordi den var kjettererklært og bosnierne utsatt for stadige korstog, plyndringstog i Guds navn. Det var opp til de ungarske korsfarerne på 1200 og 1300- tallet å avgjøre hvem av bosnierne som var kjettere. Det kunne være alle. Hatet mot de ungarske korsfarerne var enormt og ødela Pavens sjanser i Bosnia.

Den bosniske kirken var ikke en statsinstitusjon. Den var sannsynligvis heller ikke i bevisst opposisjon til Vatikanet før korstogene. Midt på 1200- tallet fikk Ungarn Paven til å flytte biskopsetet for jurisdiksjon over Bosnia fra Dubrovnik til Ungarn. Denne biskopen kunne ikke håndheve sin makt, han ble jaget ut av Bosnia. l praksis ble oppgaven oppgitt, og den bosniske kirken innledet sin uavhengighet og skisma fra Roma. Den bosniske kirken fortsatte å eksistere inntil 1459. Da hadde angrepene fra tyrkerne blitt så alvorlige at kongen, Stefan Tomas, trengte pavens hjelp mot tyrkerne og ga det bosniske presteskapet valget mellom eksil eller konvertering til den romersk- katolske kirken.

Bosnias middelalderhistorie varer med sikkerhet fra 1180 til 1463, mindre enn 300 år. Bosnia frigjorde seg fra ungarsk overhøyhet i 1180 og frem til det vaklende kongedømmet falt i 1463, hadde landet stadig vært angrepet av Ungarn og det osmanske riket. Bosnia levde i fordragelighet med sine serbiske og kroatiske naboer. Interessen for å drive misjonsvirksomhet i Bosnia kom først med de katolske fransiskanerne. Hum (Hercgovina) hadde tilhørt Serbia før 1326 og hadde flere ortodokse klostre. l selve Bosnia var den ortodokse kirken helt usynlig før ottomanerne overtok. l den 130 år lange debatten om den bosniske middelalderkirken, finnes det en temperatur og så mange hånord at John Fine definerer det som et ytterst følelsesladet tema. Mange har kritisert debattantene for å velge kilder som har passet enten den kroatiske eller serbiske varianten av ønske om innflytelse i Bosnia, både i fortid og fremtid. Men jeg har ennå ikke sett noen historikere i denne debatten som har gått så langt som Stoltenberg at de utraderer hele den bosniske identiteten og gjør dem til serbere som har konvertert til islam.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 29/06-95, kl. 20.18 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.