![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Men Widerberg er ikke opptatt av å fortelle sin spesielle seksuelle historie. Minnearbeid er ment som en kollektiv prosess der kvinner og menn kan rekonstruere viktige trekk fra sine erfaringer i barndom og ungdom. Bildene vi rekonstruerer skal kaste lys over felles erfaringer og prosesser. Målet er at minnene skal kunne speile viktige sider ved kultur og samfunn. Rekonstruksjonsarbeidet kan på den måten være et viktig utgangspunkt for samfunnsendring. Dette poenget kommer helt i bakgrunnen i Korslunds anmeldelse, som blir fiksert på at Widerberg i denne sammenhengen bruker sine egne erfaringer.
Korslund er uenig med Widerberg i hennes forståelse av patriarkat og hennes syn på menns makt i samfunnet. Det er jo selvfølgelig greit at Korslund er dypt uenig med Widerberg i dette, men en kan ikke avskrive minnearbeidet som metode selv om en er uenig i Widerbergs konklusjoner. Minnearbeidet er, slik jeg oppfatter det, en metode som kan avsløre ulike former for makt. I sin forbitrelse over Widerbergs prosjekt overser Korslund det endringspotensialet minnearbeidet har, også for de maktformer han selv er opptatt av. I sin anmeldelse nevner han bla. maktrelasjoner i det engelske kostskolesystemet. Dette som et eksempel på at også menn er utsatt for kroppslig dominans og seksuelle maktforhold. Det snurrige i Korslunds angrepsvinkel er at han ikke gidder å diskutere om minnearbeid kanskje kunne være nyttige på disse utsatte gruppene. Hadde det ikke vært mer interessant å være åpen for at minnearbeidet kunne brukes konstruktivt på engelske kostskolegutter, der enkelte bla. ble systematisk voldtatt i unge år, enn å trekke frem denne maktformen mellom menn utelukkende for å bevise at patriarkatet ikke finnes?
Gjennom minnearbeidet ønsker Widerberg å vise oss en metodikk og at feminisme er noe mer enn dagens vanskelig tilgjengelige teorier om tekst og tegn. Kjønnsforskning er også å grave der en står, i sine egne erfaringer og hverdagslivets rutiner. Slik jeg forstår Widerberg utgjør minnearbeidet en mulighet for å overskride skillet mellom det teoretiske/begrepsmessige plan og det hverdagslige og erfaringsmessige plan. En kan diskutere om Widerberg har lykkes med dette. Er det mulig å lykkes med et slikt prosjekt; der kropp og intellekt forsøkes fortolket i sammenheng? Dette er kritiske spørsmål for mye kjønnsteori som beveger seg i spenningen mellom post- strukturalistiske tilnærminger og praksisteori. Korslunds bidrag til denne spennende debatten er som følger: «Selv forstod jeg aldri hensikten med minnearbeidet, eller dets sammenheng med teoriene såvidt antydet i slutten av boka. Jeg kunne kanskje ane en viss eksibisjonistisk glede renne nedover tekstflaten, men det gjorde meg heller ikke klokere». (Korslund gir seg altså ikke med pornoassosiasjonene sine. Nå «går» det for professoren nedover tekstflaten!). Min mening er at folk som har så vanskelig for å forstå den problemstillingen Widerberg er opptatt av i sin bok, og som knebler debatten på denne arrogante måten, bør avstå fra å anmelde denne typen bøker.
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]