![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Fra kirkelojalt teologisk hold har man forsøkt å bagatellisere Andreas Edwiens omfattende forskning som helhet, ved å hause opp en og annen detalj eller metodisk prinsipp som man har vært uenig i. Overfor Edwien har sakligheten nesten helt og holdent blitt ofret for «åndskampen», som så ofte ellers i religiøs sammenheng. Man får eventuelt se det som et framskritt at man innenfor kristendommen stort sett har sluttet med å ofre også aktøren (religionskritikeren).
Et hovedpoeng hos Andreas Edwien er at Jesus må sees som en historisk - og historisk betinget - aktør på lik linje med alle andre. Og dette uansett hvilken grad av fortreffelighet man tilkjenner ham i hans historiske kontekst. Edwien hevder at det er en menneskerett å få bli vurdert sånn. Men kirken har tatt fatt i Jesus og blåst ham opp til umenneskelige dimensjoner, med fatale følger både virkningshistorisk og når det gjelder en aktuell kritisk vurdering av ham.
Mye tyder på at Jesus tilhørte samtidens elitesjikt når det gjaldt mirakelkunst og retorikk. Det meste av det han sier i Det nye testamente er riktignok varianter av kjent stoff fra samtidens jødedom, men han synes også å ha hatt sin egen vri og snert. Selv om han neppe kunne måle seg med Sai Baba og andre nålevende guruer når det gjaldt spektakulære kunststykker, så var han i samtiden opplagt langt framme også i sånt. Han synes å ha lagt vekt på prinsippet om kjærlighet som delelement, et element som fins i mange religioner og etiske tradisjoner (også i hans egen tids jødedom). Et leit trekk hos Jesus slik Det nye testamente framstiller ham, er at han forlanger at alt og alle skal underkaste seg hans spesielle regime. Skjer ikke det, blir han veldig sinna og hevngjerrig. Et trassig frukttre blir dømt til fysisk død (Mark.11,12 flg.), mens menneskene, som antas å være mer sjelelige, dømmes tilsvarende til evig pine (Matt.25,41 flg.). Som Guds sønn antas Jesus å ha makt til å iverksette truslene. Og makt er rett, her som ofte ellers.
For sikkerhets skyld har de lutherske kirker en presisering av disse tingene i sine forpliktende bekjennelsesskrifter ("vedtekter"). I Confessio Augustana, som Gabrielsen så frimodig henviser til, heter det bl.a. at «Kristus ved verdens ende skal komme synlig igjen til dom og ….fordømme de ugudelige mennesker og djevlene til å pines uten ende». For å unngå enhver tolkningsmessig slinger i valsen på dette viktige punkt føyes det også til at man «forkaster gjendøperne, som mener at det skal være en ende på de fordømte menneskers og djevlenes straff» (art. 17). Kan dette omtolkes til kjærlighet og humanisme, så fins det knapt noe dokument i historiens skrekkabinett som ikke kan det. Så man kan iallfall ikke anklage de trofaste kirkemedlemmer for mangel på moralsk robusthet.
Sett i forhold til hans samtid er Jesu apokalyptiske trusler ikke så helt uvanlige. Men de er heller ikke helt obligatoriske. Både innenfor den samtidige jødedom og innenfor religioner og filosofiske tradisjoner som er langt eldre enn Jesus og kristendommen, er det blitt operert med klare kjærlighetsprinsipper uten å veie disse opp med bestialske trusler. Moderne uttrykt må Jesus` utspill på dette punkt kvalifisere til et gult kort også sett i forhold til hans egen samtid. De som trekker ham opp til vår egen tid og krever status for ham som et universelt etisk-religiøst ideal, pådrar ham etter Andreas Edwiens og mange andres mening det røde kort.
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]