Houdini og 6-timersdagen

AV PåL MATHIESEN

Da mesterstykket var utført stod den store Houdini badekåpebekledt på bryggekanten. Noen ropte til ham: «Hvordan gjør du det?» Et umerkelig smil gled over den mystiske mannens ansikt. Så kom svaret: «Jeg har tid, jeg har tid nok."

Vi vanlig dødlige har både bedre tid og tilsynelatende enklere oppgaver å hanskes med enn utbryterkongen. Men til tross for mobiltelefoner, mikrobølgeovner, døgnåpne barnehager og forestående fellesferie; vi har alltid for liten tid. Altfor liten tid. En konstant følelse av å være på etterskudd som bare har aksellerert. Aksellerert selv om vi har gått på timemanaging-kurser aldri så mye.

«Tiden er vårt hjem», sier Lars Noren, og er inne på noe vesentlig. Tiden er livets kanskje mest grunnleggende betingelse. Et drama i seg selv. En livsbetingelse som, i følge Bibelen, inntrådte i og med syndefallet. I Paradis eksisterte ikke tiden. Men man trenger ikke akkurat å være rell`iøs for å innse at vi ikke lever i Paradis. (Bortsett fra i Stavanger).

Kampen om tiden er skilsmissegrunn så god som noen. I en samtidskultur hvor fritid er helligbrøde og barn en belastning, går mye galt. Men selv om vi aldri har hatt mer fritid og tidsbesparingsmuligheter enn nå, har vi heller aldri hatt dårligere tid. Dette paradoks er det moderne menneskets gordiske knute, og desverre er det heller få store Alexandere ute å går.

De klokeste blandt oss mener likevel å vite beskjed. Sekstimersdagen! Sosialdemokratiets Fata Morgana, rett på andre siden av det forestående milliumskifte. I våre tyngste stunder setter vi vår lit til sekstimersdagens komme. For når den blir innført, vil folk bli SÅ mye bedre foreldre, gi SÅ mye mer omsorg til sine gamle, og dessuten bli SÅ mye lykkeligere i sjela. Disse to timene pr. dag er akkurat det vi mangler for at kabalen gå opp. Nemlig.

Jeg hadde en gang en vekkerklokke som til stadighet ble pælma i veggen. Den elektroniske pipelyden gikk meg på nervene. Disse gjentatte møtene med hybelmuren førte til at både time og minuttviserne løsnet. Etter en stund ble jeg lei av å se på en klokke som hele tiden viste halv 6. Hvorpå jeg tok ut glasset og fjernet de slappe tidsangiverne. Først da oppdaget jeg at uret også hadde sekundviser. Glasset ble gjeninnsatt, og sekundviseren tikket rundt og rundt. Ganske alene. Tikket og tikket. Først syntes jeg det var morsomt. Illustrerende, på en måte. Men tilsist puttet jeg den lille hvite dingsen i søpp`la. Den gav meg en følelse av at tiden gikk fra meg. Hele tiden. Det gjorde den da faktisk også.

I disse dager åpner vi døren til fellesferiens pusterom. Tre, kanskje fire ukers fri. Endelig tid. Tid til å leke med barna, feste med venner, ha sex med kona, eller rett og slett seile sin egen sjø. Om sommeren har vi tid. Men hva skjer? Vi krangler om veien, bruker opp alle pengene første uken, må for enhver pris GJØRE noe - og stapper ungene så fulle med is at de må på do hele natten. På en campinplass-dass…

Misforstå meg ikke; tid er alvor. Livsens alvor. En ubønnhørlig realitet i dagenes gjentagelse: Det er vondt å se min tre år gamle sønn i øynene når jeg kommer hjem fem minutter før han skal legge seg. Eller når jeg ringer en god venn etter et halvårs tausthet, og knoter frem en unnskyldning om at jeg har hatt for mye å gjøre. Sorry.

Når man minnes de døde under gudstjenesten sier presten: «Herre, lær oss å telle våre dager, så vi får visdom i hjertet».

I fremtiden blir tids-etikk garantert et sentralt tema. E-tikk, e-tikk: Hvordan velger vi å bruke vår tid? Hva er et minimum av timer pr. dag man bør tilbringe med sine barn? Bæ -bæ.

«Tiden er i menneskets hjerte», heter det i Michael Endes «Momo - kampen om tiden». Flere og flere søker denne innsikt, denne ro, gjennom en ukes retreat på et bortgjemt kloster. Andre har gått på meditasjonskurs i årevis. Behovet er mer enn forståelig, men minner mer om flukt enn en reell problemløsning.

Ende er inne på noe fundamentalt i sitt barnestykke. For i den grad tid glir inn i mønsteret av å være en vare, en vare med en bestemt verdi, som man kan «handle» med - da har vi tapt. Tapt, fordi konsekvensen er nødt til å bli kamp. Krig. Krig om en begrenset ressurs. Innenfor et ekteskap, en bedrift, et samfunn…

Det er ingenting som tyder på at sekstimersdagen vil bryte med den rådende logikk: At vi må kjempe om tiden. For virkeligheten er ikke bedre enn at tidsmagikeren Houdini visstnok druknet i et melkespann med vann. Han mistet konsentrasjonen og ble stresset etter en slåsskamp like før. Magien var borte.

Men noen ganger, når jeg står opp med solen, lenge før huset våkner, og går en liten sving ut i haven for å lukte på syrinene…da hender det at jeg overstrømmes av glede. At hele kroppen sitrer av livslyst, og gleder seg til en 16 timers dag. En 16 timers dag som skal begynne med at min kone får frokost på sengen.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 29/06-95, kl. 20.19 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.