![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Landets intellektuelle bør reagere på mediepopulismen
For Dagbladets del er tilbakegangen så stor at man iverksetter en kriseplan. Og vi er ikke alene, Expressens katastrofale opplagsnedgang uttrykker samme trend, bare enda kraftigere. Gledesutbruddet ovenfor skyldes ikke noen form for skadefryd, spørsmålet er hva som gjør at folk mister interessen for disse avisene.
I Sverige kan tilbakegangen naturligvis skyldes økonomiske faktorer, folk har dårligere råd. Det har de ikke hos oss. Hos oss må det derfor snarere skyldes skuffelse, avisene er ikke verd å kjøpe. Kanskje er det våre få kjendiser som blir for tidlig utslitt, de blir brukt for ofte og har for lite å si. Men det kan også ha andre grunner.
Det kan for eksempel ha den grunn at mange aviser, enda mer i Norge enn i Sverige, har satset på underholdning, riktignok på nyhetsbasis, men tidsfordrivet er den dominerende faktor. Spør man hva vi må vite i disse avisene, skrumper de fort sammen og kunne ha vært trykt i beskjedent format på få sider. Troen på underholdningen er et paradoks i utdannelsessamfunnet, der flere og flere får mer og mer kunnskap og blir i stand til å lese vanskeligere, lengre og mer spesielt stoff - og dessuten interesserer seg for det! Hvor vidt interessene spenner, ser vi f. eks. i Narvesens hyller, der fag- og spesialblader forteller om et høyt kunnskapsnivå og en vidt drevet spesialisering. Også faglitteraturens fremmarsj må være et tidenes tegn. At nyheter scorer på topp i fjernsynet, forteller også at troen på underholdningsbehovet er betydelig overdreven. Det må også være en fortolkning av tegnene i tiden når Expressens nye sjefredaktør varsler at avisen skal bli mer seriøs, og blant annet nærme seg kulturen på en anen måte enn før.
For Norges del ville det være galt å trekke den slutning at dette bare gjelder middagsavisene. Også de store morgenavisene er mer populistiske enn før, og når de gjør noe med kulturstoffet, blir det hele tiden lettere. Sett fra kultursiden er det en oppsiktsvekkende nivåforskjell f. eks. mellom norske og danske aviser med Politiken på topp. Søndags-Politiken er åndelig næring for en hel uke! Sammenligner man - uforskammet, naturligvis - med tilsvarende norske søndagsaviser, er avstanden oppsiktsvekkende.
Man vil med god grunn si at det er merkelig at en avis tør legge seg på Politikens nivå. Kanskje det, men den tør altså stille krav til sine lesere. Det tør ingen norske aviser. Ser man godt på hvordan Politiken er bygget opp, er det likevel klart at selv redaksjonen ikke drømmer om å nå alle. Men den drømmer om å nå intelligensiaen i det danske samfunn, den drømmer om å nå beslutningsfatterne og opinionsdannerne. Og det gjør den! En avis' betydning kan ikke måles på antall kjøpere, men på hvem som kjøper og leser den.
I Norge har det vært god latin i aviskretser å tilrettelegge alt så det når frem til alle. Det innebærer i praksis en nivellering eller en utelatelse av det vanskelige stoffet, og da på alle områder. Men mest springer det i øynene på kultursidene, for der henvender man seg direkte til mennesker som kan lese og liker å lese og som stort sett har en god skolering. Og det er ikke lenger slik at kulturstoff er en luksus avisen bevilger seg, det er nødvendig informasjon for 3-400 000 mennesker i vårt land hver eneste dag, lærere på alle nivåer, billedkunstnere, museumsfolk, kulturadministratorer, forfattere, forlagsfolk og studenter, for bare å nevne noen kategorier. For dem er f. eks. anmeldelser av nye bøker, konserter, plater og teaterforestillinger ikke noe de beskjeftiger seg med fordi de har for mye fritid, det er nødvendige deler av arbeidet for å holde seg ajour. Det er for dem som for datafolk og børsspekulanter, de er avhengig av å vite det siste.
Men de er også avhengig av noe mer: De har bruk for resonnementer, for å trekke lange linjer, for å få satt det nye og ofte tilfeldige i perspektiv. Artikkelen, som nesten er bannlyst i våre aviser, er ikke gammeldags, den er et adekvat svar på et bestemt behov. Det er ikke «moderne journalistikk» med kort-korte artikler, store overskrifter og bilder, det er et motefenomen. Et forhold som sjelden nevnes, er at våre aviser og andre massemedia kontinuerlig uttrykker en vurdering av leserne, og den er i dag ingen kompliment til dem som skal kjøpe produktene! Det er overraskende at en selger kan fornærme sine kunder så grovt uten at de merker det.
Er det nå slik at de 3-400 000 også utgjør samfunnets elite? Nei, så stor er den nok ikke. Men vi snakker jo også om stoff på mange kulturnivåer - fra det abstrakte resonnement til visesang og komedie. Over alt er det kvaliteten det dreier seg om. Men den egentlige elite, den som behersker abstrakt tenkning og utgjør et folks intellektuelle utgjør neppe 10 prosent av befolkningen. Men de er viktige, for landets nivå og dets utvikling, og de må hele tiden sammenlignes med eliten i de store land, for det er dem vi konkurrerer med.
Radioens P2 skal legges om (igjen), lyttertallene er for lave. For en som så å si bare hører på Toer'n virker det paradoksalt. NRK må ha visst at det var et lite antall mennesker i Norge beskjeftiger seg med seriøst stoff på et høyere plan. Man var sikkert som vanlig optimistisk, det skulle gå an å trekke med seg flere, for eksempel 10 prosent av lytterne…
Det gjorde det altså ikke. Men for dem som faktisk lytter, vil dette være et klart tilbakeskritt og i utakt med samfunnsutviklingen.
Skjønt, kanskje skal det skytes inn en parentes: Det virker ikke sjelden som om unge begavede mennesker får slippe frem i den perioden da det er viktigere å vise hvor mye de kan enn å nå frem til et publikum. Det er kanskje ikke stoffet det er noe i veien med, men serveringen?
I 1970-årene og litt inn på 80-tallet dyrket vi grasrota. Kulturen skulle ut til de mange, og egenaktivitet var viktig. Det er den, men nå har pendelen svingt tilbake. Selv Kulturdepartementet ser at den profesjonelle og dermed forhåpentlig høyverdige kultur er viktigst, amatørene greier seg gjerne selv. Men også Undervisnings- og Forskningsdepartementet har innsett dette. Den nå herostratisk berømte Reform 94 tolkes av undertegnede som et skritt tilbake mot det gamle gymnas og den gamle Examen artium med større vekt på det teoretiske. Det beror på at Gudmund Hernes ser at vi går inn i en fremtid der teoretisk viten, skrivning, lesning, regning, kommunikasjon (datateknikk!) vil spille en større rolle enn før. Det må skolen legge opp til.
Det er snakket mye om det nye klasseskille av kunnskapsmessig og utdannelsesmessig art. Det er ikke til å unngå, og vi skal ikke engang prøve å unngå det, men heller bruke de fordelene kunnskapen gir. Den vil komme alle til gode i et samfunn der færre og færre produserer mer og mer og tjener flere og flere penger som vi andre kan omsette i tjenester for hverandre.
Men skal vi få en intellektuell gruppe som f. eks. er på høyde med den danske, da må massemediene medvirke. Det må finnes nisjer der de høykvalifiserte får sitt stoff på sitt eget nivå. I motsatt fall kan opplagene falle katastrofeartet og Fjernsynet miste hele sin samfunnsmessige betydning og i likhet med teateret bli til underholdning. Radioen som det smidigste av alle våre medier, og særlig det lisensbaserte NRK, burde ikke bry seg så mye om konkurrentene. Det gjelder ikke å være størst, men å være best, for ikke å si uunnværlig. Det blir man ikke ved å la seg suge ned i den malstrøm av underholdning som skyller de reklamebaserte mediene nesten rene for mening.
Antagelig finnes det ingen annen vei ut av vårt mediepopulistiske uføre enn at eliten selv begynner å stille krav: skriver til redaksjonene og uttrykker sin misnøye og sine behov. Vi pleier ikke å gjøre det, en avis eller et program er et fait accompli, vi legger det bare bak oss med en skuldertrekning. Det er galt. Det skal et nokså lite antall entydige reaksjoner til for å sette en redaksjon i alarmberedskap - nettopp fordi vi ikke pleier å gidde. Det kan altså være umaken verd!
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]