![[Forrige artikkel]](/historie/MB/gifs/previous.gif)
![[Innholdsfortegnelse]](/historie/MB/gifs/up.gif)
![[Neste artikkel]](/historie/MB/gifs/next.gif)
Det er mange på banen, men VG er blant de sterkest profilerte. Denne uken har VG et helsides illustrert oppslag med tittelen «'Streng' mor MISTET BARNA».
«Inger, 43» er skilt, har gjort karrière i forvaltningen, og karakteriserer seg selv som «mer hønemor enn de fleste».
Det er jo også VGs policy å støtte den «lille mann og kvinne» mot maktmisbruk, etc., et prinsipp avisen følger opp med mellomtitlene: Slengt i fjeset, Kafka-prosess og Avviser. Dette virker sterkt: Særlig bruken av ordet Kafka-prosess, som i mellomtittelen har mistet sine anførselstegn (det er opprinnelig «Ingers» utsagn) og dermed for mange lesere blir stående for VGs regning.
Det VG glemmer, er historiens minste mann og kvinne: Barna.
Og det er klart: Barn kjøper ikke aviser. VGs lesere minner mye mer om «Inger, 43».
Skremmende blir VGs artikkel i det øyeblikket den presenterer første punkt i sin anklageliste: «Barnevernets utredning startet på initiativ fra en uvenn - eks-mannen.»
Man får for Guds skyld håpe man ikke blir skilt, for vips, så er man ikke lenger sine barns far, men sin eks-kones uvenn.
Dette perspektivet er selvsagt mer opportunt for VGs «alle-sammensverger-seg mot-mor»-vinkling, men den mulighet at far, ved å ta kontakt med barnevernet har handlet etter egen oppfatning til barnas beste, blir så merkelig fraværende i VGs dekning.
Også de andre punktene i VGs anklageliste virker underlige. Barna fikk beskjed om ikke å fortelle mor om undersøkelsen, for da var det usikkert hva som ville skje. Når 9-åringen røpet for mor at det foregikk en sak, fikk far (nok en gang av VG karakterisert som «eks-mannen» istedenfor «faren») omsorgen. Inger ble ikke informert om det konkrete innholdet i anklagene, av frykt for represalier mot barna.
VGs måte å si dette siste på: «Man påsto at moren kunne skade ungene hvis hun fikk vite hva de hadde sagt.» (Merk forøvrig: Like konsekvent som faren heter «eks-mannen», heter Inger «mor» i dette avsnittet i artikkelen.)
Er denne handlemåten fra barnevernets side helt grunnløs? Nei, for helt til slutt i artikkelen kommer det likevel frem, for de som leser så langt: «Inger» innrømmer at hun har slått datteren på baken (riktignok utenpå klærne), og videre: «det har nok hendt at jeg er blitt sint og kløpet ungene i ørene og lugget dem i håret i helt spesielle situasjoner.» (Av én eller annen grunn har ikke VG mellomtittelen Innrømmer, men altså Avviser over dette avsnittet.)
La oss ta dette litt seriøst: I «spesielle situasjoner», og «når hun blir sint», slår, lugger og klyper «Inger» sine barn. På bakgrunn av dette frykter barnevernet hva hun kan gjøre mot barna hvis hun blir sint igjen, og de ber barna ikke fortelle at de har sladret. Det kan gjøre mor sint, det kan være en spesiell situasjon. Barnevernet kan ikke vite dette på forhånd. Det de vet, er at sønnen på 12 sier at mor slår og viser frem knyttneven sin.
Barnevernet har da plikt etter loven til ikke å ta sjanser med barnas legemlige og mentale helse og velferd. (Det er og blir et barnevern, ikke et voksenvern.)
Det ville selvsagt vært en tjenesteforsømmelse for barnevernet å handle annerledes enn hva barnevernet har gjort. Ikke bare på grunn av muligheten for ytterligere fysisk vold, men også fordi all moderne psykologi viser at det i en familie er barna som tar på seg skylden, hvis det er den minste mulighet for det.
Det er «deres egen feil». De har «fortjent» julingen, klypingen, luggingen. De tilgir mor absolutt alt, og tar skaden selv fremfor å såre mor eller stille henne i et dårlig lys. Forskningen er ikke i tvil om at barns foreldrekjærlighet er nesten altoverskyggende. Med en rimelig ressurssterk mor vil barnas spedere stemmer forstumme eller si det mor ønsker - lenge før saker utenom hasteparagrafene kan rekke frem til noen avgjørelse.
Dette vet man i barnevernet, dette vet alle med noenlunde interesse for og lesning innenfor sosial- og familiepsykologi.
Når VG forsvarer en mor som innrømmer at hun slår, klyper og lugger, må det dessverre samtidig bli et angrep på barns rettigheter.
Dette er sikkert utilsiktet fra VGs side. Men det nytter ikke å si at vinklingen egentlig er en sak om forvaltningsloven når det er vold mot barn involvert.
lm
[Hjem][Søk][Hjelp] [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]