Kortfilm fra Annerledeslandet

Dette mystiske landet er utlandet. Definitivt verdens største land og med en filmproduksjon som langt overgår vår egen i både mengde og bredde.

KJETIL KORSLUND

Og sannelig lager de ikke film om ting som skjer i Norge. Lemming Aid av Grant Lahood (New Zealand) handler om dyreelskere som har kommet til Norge et lemenår for å redde flest mulig fra selvmord. De treffer en norsk kvinne som forteller dem at de står for nær stupet, og at de er for dårlig beskyttet. Men det er først når den norske kvinnen i tillegg til baseballbeskyttelse tar frem skinnende fjellklatrerøks at kulturforskjellene eksploderer. «Er dere kommet hit for å hindre lemen i å hoppe?», spør den norske kvinnen mistroisk mens hun gjør det klart at hun er der for å utfordre naturkreftene. Den svært butch, blekfete og selvsikre kvinnelige lederen for den new zealandske ekspedisjonen ber henne pelle seg vekk. «Hvorfor det, det er mitt land» svarer den norske piken.

Da det viser seg at den norske piken var den eneste som fikk reddet lemen (finner en inne i jakka), og at en av aksjonistene har kommet i hysterisk lykkerus og således blitt en renegat, skubber faktisk lederen for aksjonistene den norske jenta utover skrenten i sinne («Du tror du har vunnet nå?»).

Billige og svært effektfulle sjokkeffekter med subjektivt kamera viser lemenenes frenetiske ferd mot skrenten. Denne splatter-humoren myker opp problemstillingen i en film som har et meget alvorlig tema: De eskapistiske natur- og dyreelskere som setter hva som helst høyere enn et menneskeliv. Den franske filosofen Luc Ferry har inngående dokumenert denne dypt antihumansitiske teori og praksis innenfor en bevegelse som ble startet av vår alles Arne (Næss, altså). Derfor er det selvfølgelig ingen tilfeldigehet av handlingen er lagt til Norge.

Eskapisme kan også skyldes Midday Crisis (Midtlivskrise). En film av Gerry Richards fra Australia. Allan er en middelaldrende fyr med for mye fritid og for lite selvbilde. På bordet ligger et eksemplar av Rollo Mays mann-finn-deg-selv-bøker. Finnes det en farligere situasjon enn denne? Kurset Allan «følger» er på en amerikansk video hvor en fyr som ser ut som en statist fra en Charles Bronson-film gir instruksjoner i hvordan du selv kan bli privat etterforsker. «Tror du kanskje at det ikke skjer noe mistenkelig i nabolaget ditt? Se en gang til!». Og Allan ser mystiske søppelposer, barn som løper uten noen grunn, eldre med mistenkelige solbriller osv. Bæretillatelse har han ikke, men maler en vannpistol; ser den ekte ut, kan han likevel gjøre jobben. Han øver inn alle faktene til Travis fra Taxidriver og sparker inn døra hos en godmodig nabo. «Hold deg i ro, ellers…!!!!» Men som vi vet: Ironiens ironi er nådeløs. Mannen er nettopp i ferd med å putte restene av en arm opp i kjøttkvernen sin. Som videoinstruktøren oppsummerer: «Men husk, de virkelige kriminelle skal du overlate til politiet!». Den meldingen kom en «Black & Decker» for sent.

Det å leve ut guttedrømmer 15 år etterpå, og å finne seg selv alene foran videoskjermen eller med hobbypsykologi, må være noe av det farligste mennesker gjør i dag. Det utarter: Få kontakt med ditt egentlige jeg og følelsene dine før du tar kontakt med noe annet!». Spengler får likevel rett: Den faustiske kultur er den siste, og straks over.

Portrett av gutt med hund av Robin Hessmann og James Longley (russisk/amerikansk dokumentarfilm), presenterer oss for den foreldreløse Gosha som bor på barnehjem. Han forteller åpent om hvordan han hater autoriteter, om hvordan han kjeder seg, om hvordan han drømmer om å bli leiemorder: «Men ikke her i Moskva, her er det ingen som trenger massemordere.» Han forestiller seg selv om få år som en amerikansk antihelt etter Rambo-mønster; den som alle hater, men som likevel må rydde opp når alt annet svikter. Skildringen av gutten er respektfull, han får uhindret fremlegge sin deprimerende virkeligehetanskuelse. Innskutt får vi scener som ikke levner noen tvil om at landet er Russland: Han og kameratene spiller Space Invaders med et TV-spill så primitivt og ødelagt at de faktisk sitter og finger inni finmekanikken (dekslet er borte). Man kan synes synd på Gosha eller man kan foragre seg over den kulturen som har ødelagt ham. Alle kan likevel enes om at denne gutten trenger noen som kan ta seg av ham. Som f.eks. hans påtenkte adoptivonkel som sier: «Men se på hvordan han behandler hunden sin. Han vil elske og han vil bli elsket tilbake av de som står nær ham.» Gosha kommer på prøvebesøk og vi får se de to finne tonen forunderlig raskt. Tøys og tull i sofaen. Men guttens monolog fortsetter: Først vag og usikker, etterhvert mer presis: «Han ville ha meg til å gjøre ting menn gjør med menn. Jeg kunne ikke gjøre det. Da ville jeg ikke vært mer verdt enn en fillerye». I det øyeblikk man forstår hva gutten forteller om, og samtidig minnes adoptivonkelens utlegning av Goshas brennende ønske om kjærlighet, da forstår man at verden kan være et utrivelig sted. Da blir plutelig guttens Rambo-drømmer nesten søte. Han oppsummerer: «Hva jeg gjør om ti år? Drar til Amerika. Ellers tror jeg alt vil bli akkurat som før». Siste bilde viser Gosha som alene går på ski innover i et øde landskap. Hans egen hund og en annen løsbikkje følger etter.

Filmen skildrer Gosha med respekt. Med det mener jeg repekt for hans virkelighet. Den 13 år gamle intelligente, uheldige og kyniske gutten får fortelle fritt. En ny onkel sitter helt sikkert og venter. Denne verden har vi fått et glimt av tidligere. I Henry, Portrait of a Serial Killer hvor den den profesjonelle og lakoniske Henry forklarer den nysgjerrige og ivrige Otis: «Nei, de der collegeguttene skal du holde deg unna. Ta dem ingen bryr seg om. Ta dem samfunnet legger ut som åte».

BT

GUTT MED HUND: Gosha har hatt en tragisk barndom. Men det er ikke sikkert snille adoptivonkler alltid er løsningen.

KONTAKT MED NATUREN: Tre av de newzealandske aksjonistene etter første lemenbølge. Renegaten i midten.

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]

Artikkel automatisk generert, 29/06-95, kl. 20.18 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.