[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel]

Helaftenens tyranni

Det er kinofilmens forbannelse at den forventes å være av en viss lengde. En kortere lengde gjør ikke nødvendigvis at en film egner seg bedre på fjernsyn enn i en kinosal. Det ble behørig bevist på kortfilmfestivalen i Grimstad.
KORTFILM

BJØRN GABRIELSEN

Todd Haynes' 29 minutter lange Dottie Gets Spanked slo ihjel to myter samtidig. Den ene er at en halvtime skulle gi mindre å tygge på enn en helaftens film, den andre at ingen kultur mottar offentlig støtte i USA. Denne filmen er finansiert av det amerikanske Public Broadcasting System, og slår det aller meste som har blitt vist på norske lerret i år. Handlingen utspiller seg på seksti-tallet, og handler om den seks og et halvt år gamle Stephen som interesserer seg for helt feil ting. Hans store besettelse er den blonde stjernen Dottie som spiller i en komi-serie ved samme navn. Lille Stephen sitter klistret til skjermen hver gang Dottie opptrer på skjermen, og følger fascinert og lengselsfult med i samtalene til jentene på skolebussen om Dotties sminke og klær.

Det andre dominerende element i Stephens fantasier knytter seg til å få ris på baken. Han har aldri selv blitt slått av sine foreldre, men nærer en intens interesse for handlingen. Når han ser Dottie bli dasket på baken av sin mann i serien - live - mister han nesten pusten. Vel hjemme drømmer han i ekspresjonistiske settinger om Dottie og rising om natten, og om dagen tegner han sine drømmer på temmelig eksplisitt vis.

I løpet av filmens korte spilletid makter regissøren å fortelle om hovedpersonens tilknytning til sin mor, om farens fortvilelse over at sønnen prioriterer en komedie for kvinner i stedet for fotball, om Stephens ønske om å delta i samtaler med sine klasseveninner, om hvordan han sprer vagt ubehag hos nesten alle som møter ham, og mere til.

Scene etter scene er så mesterlig laget at det tar pusten fra tilskueren. Seksåringen som forteller i skolegården at Dottie egentlig ikke er blondine, moren som hjelper sønnen sin med å fylle ut konkurranseskjemaet slik at han får møte sitt store idol, farens ansiktsuttrykk i det han oppdager sin sønns tegninger av Dottie som blir slått på sin nakne rompe - aldri før har vi sett slik en sammensatt fremstilling av barndom. Ikke et øyeblikk legger regissør og manusforfatter Haynes ut agn til fordømmelse eller lettvint psykologisering. Det er ingenting galt i at moren oppmuntrer sin sønn i hans interesser. Det er ingenting galt i at faren har vanskelig med å svelge sin sønns adferd. Det er ingen ting galt med Stephen i det hele tatt.

Dottie Gets Spanked er ikke så mye en film om barns seksualitet, og slettes ikke en skildring av hvordan man kan lage en homse i sin egen stue. Det er først å fremst en film om et barns oppdagelse av at ikke alt er like sømmelig, av at noen tanker og fantasier gjør man best i å holde for seg selv, av at verden har barrierer man ikke kan krysse helt på egen hånd, selv ikke med en mor på sin side.

Dottie Gets Spanked
Regi Todd Haynes
USA 1993
BT: DOTTIE: Lille Stephens fantasiobjekt.

[Forrige artikkel] [Innholdsfortegnelse] [Neste artikkel] 

[Hjem][Søk][Hjelp]  [Samfunn | Kultur | Zone | Opinion | Bøker | Ute & Inne]
Artikkel automatisk generert, 29/06-95, kl. 20.18 redaksjon@morgenbladet.no
Copyright © Morgenbladet og Oslonett AS.